Siv Jensens uttalelser, hvor hun ber norske kommuner ikke ta imot flyktninger fra Syria er hårreisende. På grunn av innholdet.

Vi har en betydelig humanitær katastrofe i Syria. USAs sine militære eventyr i nabolandet Irak, som ble helhjertet støttet av Jensens parti, er en betydelig del av bakteppet for kaoset.

Man kan selvsagt ikke forvente at alle som åpner munnen om et tema skal ha sett seg inn i forskningsfronten på nevnte emne. Jeg hadde likevel håpet at politikere på nasjonalt toppnivå i det minste hadde et grovt begrep om godt etablert kunnskap innen de områdene de uttaler seg. Dessverre blir man skuffet gang på gang.

Denne gangen er det Frp´s Sylvi Listhaug som har rotet seg ut på den tankemessige vidotta når hun som leder for et internt kunnskapsutvalg i Frp nå går inn for økonomiske belønningsmidler til elever som fullfører videregående skole på to år. Ideen er selvsagt basert på at økonomiske insentiver skal få flere til å gjøre et bedre arbeid og gjennomfører hurtigere, noe som igjen vil spare samfunnet for ressurser.

Hva er problemet med dette resonnementet? La meg referere et par studier og resultatene fra dem.

Økonomen Dan Ariely m. tre kolleger gjorde i 2005 en studie av en gruppe MIT-studenter. De ga studentene en mengde oppgaver som involverte både kreativitet, motorikk og konsentrasjon. De forsøkte også å innføre belønningssystemer av ulike slag. For rent motoriske oppgaver førte belønningene til bedre ytelse, men for oppgaver som krevde selv helt enkle kognitive ferdigheter ble resultatet omvendt. Studentene som ble tilbudt belønning løste oppgaven dårligere enn de som ikke ble det. Og jo større belønningen ble - jo dårligere ble resultatet.

I dag har Dagsavisen (og et par av den avleggere) plukket opp og videreformidlet saken Fri Fagbevegelse gjorde om aksjonen mot endringene i arbeidsmiljøloven, og bl.a. videreformidlet et sitat av undertegnede. Slike gode saker fortjener jo en reprise.

Adresseavisen har endelig fått meg bak murene - betalingsmurene that is - i forbindelse med at jeg deltok på mitt siste Fylkesting i overskuelig framtid. (klikk faksimile under for lenke)

En ting jeg har oppdaget nå, er at man burde trekke seg fra verv litt oftere, for man får så mye skryt. En heldig bieffekt er jo at man slipper å bli en bitter gammel mann som tvilholder på sine verv og posisjoner ...

Mens akademikere gjerne klipper opp ting de har skrevet for å få laget flest mulig artikler, tenkte jeg å forsøke noe annet. Jeg limer sammen. Her er fire ulike tekster om forskjellige problemer med forskningssystemet slik det fungerer i dag. Forsøkt limt sammen i en sammenheng og med en liten kildeliste til slutt.

Mange problemstillinger som alle berører forholdene mellom økonomi og ny teknologi er blitt debattert den siste tiden. Fra regjeringens stadige angrep på NRKs gratis tilbud på nett, til Klassekampens tilbakevendende debatter om aviser og inntjening på nett vs. papir, til den gamle debatten om piratvirksomhet og fildeling og hvorvidt løsninger av "Spotify"-typen gir artister og kunstnere tilstrekkelig inntjening.

For mange handler nok et ønske om å få tilgang til kunnskap gratis på nett rett og slett om å få enkel tilgang og spare penger på lett eller litt mindre lett underholdning, men det finnes mer substansielle argumenter for fri tilgang til kunnskap og kultur.

Intervjuet av FriFagbevegelse. Klikk på faksimile for å komme dit.

På forespørsel fra Radikal Portal, fikk jeg endelig en anledning til å oppdatere min gamle tegneserie-kanon over tidenes 10 beste tegneserier.

Det ble ikke den store omkalfatringen, men jeg kasta ut Frank Miller som har sklidd helt ut i fascistoid galskap de siste årene, og putta inn den stygge forglemmelsen Jaques Tardi i stedet. Synes nå det ble en riktig bra liste:
http://radikalportal.no/2015/05/05/ti-serier-for-den-intellektuelle-unge...

Innlegg i Universitetsavisa 30.4.2015

Akademisk frihet - kun for festtaler eller også for hverdagen?

Universitetsavisas oppslag fra debatten mellom Aksel Tjora og Gunnar Bovim hadde overskriften “Ledere og ansatte i hver sin verden”. Dersom ledere ved universiteter og høgskoler virkelig lever i en helt annen verden enn sine ansatte er dette svært bekymringsfullt.

Når diskusjonen om Trond Andesens mildt sagt tvilsomme 1.mai-markering kom opp, hadde jeg i utgangspunktet en viss sympati med LO i Trondheim.