Det har alltid vært et fokus på å publisere i vitenskapen. Dette har derimot blitt forsterket etter at stadig flere forskningsmiljøer er omfattet av ulike typer av målstyringsregimer. Når man belønner på bakgrunn av antall publiserte artikler, vil man naturligvis få publisert stadig flere artikler. Spørsmålet er om mengden artikler er et godt mål for mengden forskning, eller mengden utviklet kunnskap, slik Erik Boye problematiserer i Morgenbladet 20. mars.

"Man skal lytte til selvskryt, for det kommer fra hjertet", heter det jo. Min naturlige beskjedenhet hindrer meg likevel i å skryte for mye av meg selv, men den er ikke så stor at den stopper meg i å videreformidle positive ting andre ytrer om det jeg har skrevet.

Nylig leste jeg Ola Innsets bok om Franz Borkenau (og strengt tatt om vår nyere historie samtidig). Stor var gleden da jeg ble oppmerksom på at Innset avsluttet boken med å anbefale bl.a. undertegnedes "Sosialisme på norsk".

Pamfletten "Sosialisme på norsk" som jeg ga ut i 2014 har heldigvis frambragt noe mer substansiell debatt enn litt trolling i kommentarfelt. Oscar Dybedahl hadde en lengre kommentar i Sosialistisk Framtid 2/3 2014, hvor jeg hadde et tilsvar i påfølgende nummer. Det kan du lese under.

Staten og demokratiet

Oscar Dybedahl har en omtale av min bok “Sosialisme på Norsk” i Sosialistisk Framtid 2 /3 2014. Nå skal ikke en forfatter blande seg for mye borti hva folk synes om bøkene hans, så det skal jeg i størst mulig grad forsøke å unngå å bruke plass på. Dybedahl bruker likevel omtalen til å komme med noen innlegg i noen viktige debatter, og da har boka i hvert fall oppnådd noe av sitt formål. Disse debattene vil jeg dermed gjerne si noen ord om.

Dybedahl etterlyser enkelte ting i “Sosialisme på norsk”, blant annet en definisjon av, og større diskusjon om kapitalismen. Kanskje burde jeg tatt med noen setninger om det. Kort anført anser jeg kapitalisme som et økonomisk system hvor økonomien i hovedsak er strukturert slik at selskaper o.l. (produksjonsmidler på marxistisk) eies privat (i praksis av en liten (og over tid stadig mindre) elite) og drives med det formål å skape profitt, som så reinvesteres i ny økonomisk aktivitet ad nauseam. (Et kjent klassisk marxistisk bilde av kapitalismens produksjonssyklus i kort-kortversjon.) Jeg har i stor grad likevel holdt meg til det som er bokas hovedtema: Å skissere ulike økonomiske modeller som kan være alternativer til dagens kapitalisme. I tillegg til dette måtte jeg nødvendigvis ta med et lite innledningskapittel om “Hvorfor sosialisme”, samt et om hvorfor tidligere forsøk på sosialisme gikk så galt.

Nylig har jeg blitt intervjuet i to ulike situasjoner. Begge legges selvsagt ut til fri beskuelse på dette eminente nettsted.

I forbindelse med den pågående fusjonsprosessen mellom NTNU, HiST, HiG og HiÅ har jeg etter lang tids kamp fra NTL blitt kjempet inn i en halvveis møtende varaplass i den prosjektgruppen som skal se på "faglig organisering" (på vanlig norsk: fakultetsstruktur). Teknalederen på NTNU har nå utfordret folk til å sette i gang debatten for å få fagmiljøene på banen.

Innlegg i Universitetsavisa sammen med Sturla Søpstad 6.3.2015:
http://www.universitetsavisa.no/leserbrev/article49131.ece

I et intervju i Forskerforum 3. mars, med tittelen “Meir forskingstid til dei beste”, uttaler prorektor for forskning ved NTNU, Kari Melby at “i lengden ser vi det ikke som rimelig at de som yter lite eller ingenting med hensyn til dokumenterte forskningsresultat, skal ha en like raus forskningsressurs som de som drar det tyngste lasset”

Ny sak borte hos Radikal Portal. Klikk på bildet for å lese den.

Den globale oppvarmingen gjør at isen rundt nordkalotten smelter.

Dette bruker regjeringa til å flytte “isgrensa”, som legger begrensninger på oljeutvinning i nord.

Resultatet blir økt utvinning og bruk av olje som selvsagt gir enda mer global oppvarming.

Så smelter isen mer. Og grensa kan flyttes igjen. Til slutt pumper Tord Lien olje på Nordpolen, mens de av oss i lavtliggende strøk har druknet for lengst.

Gunn Elisabeth Myhren, Samfunnsviterne, kommer Akademikerne til forsvar 10.1. mot det hun karakteriserer som mitt "voldsomme angrep". I mitt innlegg 8.1 ba jeg Akademiker-medlemmer ikke ta det som et angrep, men som en "vennligsinnet oppfordring om å ta en oppvask" internt. Myhrens svar tyder dessverre ikke på at det kommer til å skje.

Myhren forsvarer Akademikernes ønske om å åpne opp for flere kortvarige midlertidige ansettelser gjennom at Samfunnsviterne skal være en “nytenkende partner” som kan bidra til “fleksibilitet i arbeidslivet” slik at vi kan endre arbeidstidsbestemmelsene “i takt med samfunnsutviklingen”. NTL er motstander av å åpne for mer bruk av midlertidighet enten det kommer fra den blåblå regjeringa eller en fagforening. For NTL handler ikke politikk om å tilpasse seg en “samfunnsutvikling” som oppstår på magisk vis. Politikk handler tvert i mot om å påvirke og styre utviklingen av samfunnet. De fleste tillitsvalgte ønsker å styre samfunnet i en retning som gir folk bedre jobbsikkerhet, ikke mindre.

Samfunnsviternes “nytenking” er ikke spesielt nye i de hele tatt. Det er gamle ideer. Vi har hatt en tid med dårligere beskyttelse mot midlertidighet og ubekvem arbeidstid. Vi gikk videre. Det var en grunn til det. Regulert arbeidstid, helgefri og fast jobber er en selvfølge for mange i dag. At Høyre og Frp vil ha oss tilbake overrasker ingen, men det er trist at de får følge av en fagforening.

I lys av strukturendringene som departementet har satt i gang innen høyere utdanning, ligger det kanskje an til en større omkalfatring av utdanningsinstitusjonene i landet.

I Trondheim diskuteres fusjon mellom HiST og NTNU, og kanskje også høgskolene i Gjøvik, Ålesund og Narvik. Hovedbegrunnelsen har vært å få større fagmiljø (formidlet gjennom moteordet «robuste»). Med de geografiske avstandene vi snakker om i en «satelittmodell» som nå debatteres blir det vanskelig å si at fagmiljøene blir mer «robuste» i noen konkret betydning av ordet. (Jeg kan for eksempel ikke hoppe inn og undervise på ingeniørutdanningen i Narvik på kort varsel ved sykdom.) Faglig samarbeid betinger på den andre siden ikke organisasjonsmessig sammenslåing. Slikt samarbeid oppstår gjerne i fagmiljøene, uavhengig av institusjonstilknytning.

Det er også noen faglige farer ved en sammenslåing. Vi har i dag en bredde i sektoren - både når det gjelder utdanning/pedagogikk, samarbeid med arbeidslivet og forskning, som man kan risikere å miste ved en fusjon, hvis ikke bevisstheten rundt verdien av denne bredden er svært stor.

Studenter er ulike, og dersom vi skal ha en høyere utdanning som kan ta opp i seg den fortsatt økende andelen av ungdomskullene som tar høyere utdanning, er det viktig at studiene også er ulike - ikke bare i fag, men også i pedagogisk tilnærming. Vi trenger både universitetenes tradisjonelt mer teoretiske innretning, og den mer praksis- og profesjonsnære innretningen man har hatt på høgskolene. På samme måte har høgskolene kontakter mot andre deler av arbeidslivet enn universitetene, basert på sine profesjonsutdanninger, og driver en praksisnær forskning som er tett på arbeidslivet. Dette bidrar også til et mangfold det er svært viktig å bevare dersom vi skal være rustet for framtida.

Både i kommunesektoren og i høyere utdanning er det i offentligheten presentert en retorikk som går på at "samme hva som er problemet - løsningen er sammenslåing".

I dag er jeg intervjuet i Klassekampen om regjeringens SAKS-prosess (se faksimile), og debatten om et mulig "stor-NTNU". Jeg forsøker der å påpeke det man kan risikere å miste ved slike reformer - mangfoldet i sektoren som er tilpasset ulike studentgrupper, lokalt arbeidsliv og profesjonsrettet forskning.