Jeg dro med meg en gjeng ned til Universitetsavisa og snakka litt om NTNUs forslag til ny personalpolitikk. Klikk på faksimilen for å se resultatet.

Superkort innlegg i Klassekampen 23.1.17

Pål Steigan kommer i KK 18.1 med en forsinket kommentar til kronikken jeg hadde i 28.12. Her påstår han at jeg har gjengitt ham feil ved å benytte meg av "kreativ sitatteknikk". Dette gjør han gjennom å demonstrere at jeg har gjengitt ham riktig.*

Det sentrale i Steigans innlegg er at han fundamentalt har misforstått viktigheten av kamp mot rasisme (og sexisme for den del). Det innebærer ikke å erstatte klassekampen - det er et fundament for klassekampen. Hvis vi ikke bekjemper ideer som deler opp arbeiderklassen etter etnisitet og kjønn, vil den, slik Marx påpeker i brevet jeg refererte til i kronikken min, være splittet, svak og ute av stand til å gjennomføre samfunnsendring. Bare ved å kombinere radikal omfordelingspolitikk med antirasisme og feminisme kan framtida vinnes for venstresida. Da er det dessverre lite å hente på Steigans nettsted.

18.1 var jeg i debatt på Samfundet, og sannelig har de ikke lagt den ut på video også. Klikk på youtubevideoen for å se.

Temaet? Fra presentasjonen: https://www.samfundet.no/arrangement/1026-onsdagsdebatten-exphil-til-fol...

Innlegg i Universitetsavisa 16.1.17 sammen med Arve Hjelseth. Klikk på faksimilen for å komme dit.

Parallellpublisert på Khrono: http://khrono.no/debatt/ntnus-reklamefilm-har-et-diskutabelt-budskap

Kronikk i Adresseavisen 6.1.2017

Mandag 19.12 var jeg på en høytidelig innvielse av det nye Teknologibygget på Kalvskinnet. En innvielse som ironisk nok også fungerte som gravøl over NTNUs Fakultet for Teknologi, tidligere HiSTs Avdeling for Teknologi, tidligere Trondheim Ingeniørhøgskole, tidligere Trondhjems tekniske Mellemskole - Teknikern' på folkemunne.

I ulike varianter og under ulike navn er det fra 1.1 2017 ugjenkallelig slutt for et fagmiljø som grovt sett har vært organisatorisk og geografisk samlet siden 1912, først i Munkegata og fra 1930 på Kalvskinnet i Trondheim. I likhet med NTH hadde skolen likevel røtter tilbake til Trondheim Tekniske Læreanstalt fra 1870. Slik sett er det 146 år med ingeniørhistorie i Trondheim som nå avsluttes, hvorav 103 år i den enheten som nå splittes opp og fordeles på mange ulike NTNU-fakulteter og 86 år på Kalvskinnet som etter alle solemerker vil bli rensket for ingeniørstudenter om kun få år.

Men nostalgi og tilbakeblikk har begrenset verdi i 2016. Om noe må det være for å peke på hvilket ansvar NTNU nå har tatt på seg for å ivareta disse utdanningene i framtiden. Det er jo framtiden det er mulig å gjøre noe med. Mange fra ingeniørutdanningene ser nok likevel på den med høyst blandede følelser. Erfaringene med fusjonen så langt framstår nemlig ikke så gode, og utgangspunktet var heller ikke av de beste.

Klassekampen ville gjerne trykke en kortversjon av Padikal Portal-teksten min (http://venstresida.net/?q=node/3834) som kronikk, og det fikk de selvsagt lov til. Klikk på faksimile for større versjon:

Kronikk i Klassekampen 28.12.2016.

Ny artikkel hos Radikal Portal. Klikk på faksimilen for å komme dit.

En kortere versjon også på trykk som Kronikk i Klassekampen 28.12: http://venstresida.net/?q=node/3837

Venstresida og den nye fascismen

Når fascismen kommer tilbake vil du ikke kjenne den igjen. Hadde du det, ville den ikke kommet tilbake.

Rødt driver med avbyråkratisering, så mens Trondheim Ap trengte fire heltidspolitikere for å skrive en kronikk om boligpolitikk, klarer vi oss med tre null- eller deltidsbetalte. Klikk på faksimilen for å lese innlegget og se hvem som har bidratt til det, eller les rent tekstformat under.

Penger og politikk i Trondheim

Det demokratiske systemet er, i likhet med det kapitalistiske, avhengig av folks tillit.

Som Adresseavisens forholdsvis brede dekning av Ap-politiker Rune Olsøs ulike næringslivsroller har belyst, kan tilliten til systemet settes på prøve når det stilles spørsmålstegn ved politikeres agenda.

Natt til 9. november våknet jeg til litt før fire. Som jeg innimellom gjør når jeg våkner slik puttet jeg radioen på øret. Da sovner jeg gjerne fort igjen. Denne gangen ville jeg også få med meg en statusoppdatering på USA-valget før jeg sovnet igjen. Men det jeg hørte gjorde at jeg slett ikke fikk sove igjen. En overveldende fare for en Trump-seier fikk tankene til å kverne på en måte som gjorde ytterligere søvn umulig. Så jeg stod likegodt opp klokka fire, prøvde å strukturere tankene og sette de på papir. Klokka 0640 sendte jeg noen tusen tegn til Klassekampen. Resultatet kunne dere lese på Midtsidene følgende dag, den 10.11, og nå også her.

Klassekampen gjorde noen mindre redaksjonelle endringer i manus, og det har jeg også gjort i ettertid, men det er for detaljer å regne. Det dere får her er da likevel min "authors cut".

Lærdommen fra Trump
Så har altså Donald Trump vunnet presidentvalget i USA. Det går på tvers av de fleste meningsmålinger i forkant, men det følger en svært farlig internasjonal tendens.

Hvordan kom vi hit?
For knapt to år siden begynte det å bli spennende å være på venstresida. I starten av 2015 vant Syriza valget i Hellas og satte i gang en knallhard kamp mot EUs kuttpolitikk. Podemos var også på kurs til å bli det største partiet i Spania. Dette toppet resultatene selv fra venstresidens tidligere sterkeste tid i Vest-Europa etter krigen - Eurokommunistenes oppslutning på 70-tallet. Noen måneder senere seilet i tillegg Jeremy Corbyn opp og vant ledervalget i britiske Labour, og den åpne sosialisten Bernie Sanders var på vei til å ta igjen Hillary Clinton i nominasjonskampen i det Demokratiske partiet i USA.

Der man for noen måneder siden kunne drømme om en president Sanders og en statsminister Corbyn som kunne slå tilbake nyliberalismen, sitter vi nå med en president Trump og en statsminister May som viderefører den, sammen med en god dose fremmedfrykt.

Heidi Stakset kommenterer i Adresseavisen 19.10 en bok jeg har bidratt til ("Røde Ritas Regime") under overskriften "Menn i allianse mot vår kvinnelige ordfører". Kritikk med et feministisk utgangspunkt er ofte både riktig og nødvendig i dagens samfunn. Staksets tekst gir meg derimot inntrykket av at hun ikke faktisk har lest boken før hun skrev innlegget sitt, men kun basert seg på medieomtalen.

I motsetning til hva enkelte avisoppslag har gitt inntrykk av, er dette nemlig ikke en bok om Rita Ottervik, men om det politiske flertallet, systemet, eller som boktittelen antyder - regimet - hun har ledet siden 2003. To av bidragene, Marvin Wiseths om ordførerrollen og Knut Fagerbakkes om sine erfaringer med samarbeidet, kommer naturlig nok en del innpå Ottervik (hvor Stakset forøvrig også gjengir en feilsitering). Disse har også ikke overraskende fått mest oppmerksomhet i media, men utgjør altså bare en del av boken.

Mitt eget bidrag som omhandler forholdet mellom bystyreflertallet, og her særlig Arbeiderpartiet, og fagbevegelsen i Trondheim nevner Ottervik kun kort på ett punkt. Det er i en analyse av at partiet med frontfiguren (her ordføreren) ofte vil høste æren for positive tiltak, selv om det i realiteten kan være helt andre krefter i en allianse som har jobbet dem fram.

Heller ikke de øvrige bidragene omhandler Ottervik i noen stor grad. Jeg står selvsagt kun inne for mitt eget bidrag i boken, og jeg er f.eks. ofte sterkt uenig i en del av bidragene fra politikere på høyresiden (bl.a. om privatisering etc.).

Jeg mener i sum at Staksets kritikk bommer i svært stor grad. Et tips fra meg til fremtidige analyser av bøker, vil være å lese bøkene først, og skrive kommentarer etterpå.