I forbindelse med en revisjon av Rødts arbeidsprogram ble jeg bedt om å lage en artikkel om sosialisme og demokrati til et diskusjonshefte. Jeg legger den selvsagt ut også her. God fornøyelse.

Demokrati, nå!

Tittelen på denne korte artikkelen er inspirert av navnet på det kanskje største venstreradikale mediefenomenet i USA, Democracy Now. Med Amy Goodman som frontfigur startet det på radio på 90-tallet, men tok av på internett når behovet for alternative nyhetskilder ble prekært under Bush-administrasjonens terrorkrig. I dag kan alle se timelange daglige tv-sendinger på nett, og Democracy Now har vært en av de viktigste kanalen for amerikanske dissidenter som Noam Chomsky, Ralph Nader, Edward Said (1935-2003) og Howard Zinn (1922-2010) for å nevne noen. Navnevalget er ikke tilfeldig. Som de skriver på sin egen nettside: “For true democracy to work, people need easy access to independent, diverse sources of news and information.”[1]

Sosialisme er demokrati
Demokrati - folkestyre - har nemlig alltid vært kjernen i alle venstreradikale ideologiske prosjekt. Fra den opprinnelige “venstresiden” sin kamp mot adelens arvelige privilegier i det franske parlamentet, til arbeiderbevegelsens kamp mot de (forøvrig også arvelige) privilegiene til eierklassen, har distribusjonen av makt, slik at vi alle kan være med og bestemme på lik fot, vært den underliggende tanken. Det er en dypt demokratisk tanke. Som Podemos-leder Pablo Iglesias uttrykker det etter å ha sveipet innom den franske revolusjonen og de gamle grekerne:

...democracy is a movement aimed at wresting power from whoever monopolizes it (the monarch or the elites) in order to distribute it among the people, who are called to exercise it for itself or through its delegates.[2]

Reelt demokrati betinger nemlig en reell fordeling av makt i samfunnet, både politisk og økonomisk, for disse sfærene kan ikke skilles, noe vi straks skal komme tilbake til.

Faksimile fra Klassekampen 8.2.2016

Det er en problemstilling som har vært bærende for meg hele veien i fusjonsprosessen mellom HiST, HiÅ, HiG og NTNU - det er at den ikke må føre til at mangfoldet vi tilbyr studentene blir mindre. Det må ikke bety at verken de mer teoritunge eller de mer praksisorienterte studiene mister noe av særpreget sitt. Resultatet av det vil være at færre studenter vil kunne finne et tilbud som passer dem, og vi vil ha et snevrere tilfang av ulike typer kandidater å tilby samfunnet etter endt studieløp.

Regjeringspartiene H og Frp har sammen med støttepartiene V og KrF vedtatt å “hjelpe” staten med å “avbyråkratisere seg”. Det gjør de rett og slett med å skjære flatt 0,6% av budsjettene i hele statlig sektor årlig. Her spiller de naturlig nok på fordommer som finnes i deler av befolkningen om en byråkratisk og ineffektiv offentlig sektor.

Baksidetekst i Klassekampen 1.12.2015.

Et plutselig snøfall gjorde at jeg i kveldingen her måtte sette i gang den operasjonen alle Ekte Mannfolk™ må gjennomføre anslagsvis 120-130 ganger i løpet av livet. Ja, jeg snakker selvsagt om å skifte dekk på bilen.

I dag har jeg et gratis metodekurs borte hos Aftenposten. Hva er vel en bedre måte å demonstrere forskjellen på kvalitativ og kvantitativ metode enn gjennom å kjøre en case? F.eks. på Halvor Fosli, Groruddalen og nordmenns holdninger? Les det hos Postgirotanta, eller scroll nedover.

Faksimile fra Aftenposten.no. Klikk på bildet for å komme dit.

Lokalavisen på Røros, Fjell Ljom, har fanget opp nyheten om mitt kandidatur til NTNU-styret og laget et lite oppslag (se faksimile).

Les mer om kandidaturet her: http://venstresida.net/?q=node/3759

Innlegg i Universitetsavisa. Klikk på faksimilen for å komme dit.

Teksten under stod på trykk i Klassekampen 19.10.2015 (se faksimile). Av plasshensyn måtte avisen kutte et par avsnitt, men dere får selvsagt også disse i denne nettversjonen. Ellers har jeg lagt inn lenker til forskningsrapporter og lignende som er referert.

Høyresidens kunnskapsallergi

På overskriften tror du kanskje dette er nok en artikkel som kritiserer Frps jevnlige fornektelse av globale klimaendringer. Det er sant at deler av høyresiden har valgt å fornekte og så tvil om veletablert naturvitenskapelig kunnskap om klima fordi den ødelegger ideen om en fullstendig uregulert økonomi. (Oreskes og Conway, Merchants of Doubt) Denne teksten skal likevel handle om et par andre kunnskapshull eller fornektelser som nok har enda større utbredelse blant økonomiske liberalister, på områdene samfunnsvitenskap, økonomi og psykologi.

Det første kunnskapshullet får vi et eksempel på i Høyre-stortingsrepresentant Heidi Nordby Lundes innlegg i Klassekampen 8.10. Hovedpoenget hennes innebærer et tilbaketog til det "gamle" høyre, før Erna Solbergs makover med "mennesker, ikke millioner", og er en parallell til et argument Solberg den gang kom med om at "det er ikke så farlig om forskjellene øker, så lenge de fattige også blir rikere". I Lundes versjon: "Hovedpoenget må være å løfte velferdsnivået og mulighetene nedenfra, uavhengig av hvor mye den rikeste prosenten av befolkningen måtte tjene."

Jeg er intervjuet i Universitetsavisa i dag, i en sak med tittelen "Frykt og uro på HiST". Det kunne jo vært verre- Fear and Loathing f.eks., men temaet er alvorlig nok.

I går var jeg så heldig å få holde en innledning for Trondheim Polytekniske forening som en del av Forskningsdagene i Trondheim. Den handlet om framtiden for teknologiutdanningene sett i lys av den pågående fusjonen. Jeg legger selvsagt ut manuset mitt nedenunder. Den påfølgende debatten eller kaffen og kakene som ble servert, kan jeg dessverre ikke by på her.

Takk for invitasjonen.

Min rolle her må jo være å ivareta det viktige innenfra-blikket på de prosessene som foregår fra HiSTs ståsted, samt kanskje å si noe i lys av den fusjonsgruppen jeg sitter i - nemlig gruppen for faglig organisering.