I disse dager lanserer NTL en rapport om forsknings- og utdanningspolitikk, skrevet av en arbeidsgruppe hvor jeg har vært medlem sammen med mange både profilerte og dyktige akademikere fra rundt om i hele landet.

Den kan lastes ned her: https://www.ntl.no/nyheter?p_document_id=133809

Arbeidet var lærerikt. En av de tingene jeg lærte av det var: Ikke kast noe, du får nok bruk for det en vakker dag.

I forbindelse med at jeg skal sitte i en paneldebatt på Samfundet 9.3 ble jeg utfordret av Under Dusken til å skrive et kort leserinnlegg til nummeret som skulle komme ut rett før debatten. Det kunne jeg ikke takke nei til, og selv om det ble gjort på kort tid, fikk jeg forhåpentligvis fram et par

Et dyrere og dårligere universitet
Den økonomiske modellen til Christopher Hood passer stadig bedre på norske universitet. Det er problematisk

De reformene vi når ser akademia gjennomgå skjer ikke uavhengig av resten av samfunnet. De er en integrert del av den trenden vi har sett i flere tiår hvor offentlig sektor styres etter en nyliberal økonomisk modell. Denne modellen har gjerne blitt kalt New Public Management (NPM).

Begrepet ble først tatt i bruk av Christopher Hood i 1991, om en rekke omorganiseringer han så, som med utgangspunkt i Thatchers Storbritannia har spredt seg også til Norge. Hood gir en beskrivelse av NPM bestående av sju doktriner. En nøktern gjennomgang vil vise at mye av nyere tids universitetsreformer passer svært godt inn i Hoods skjema:

I siste nummer av studentavisa Under Dusken dukker jeg opp hele to ganger. Den første er for å gi uttrykk for en fortsatt bekymring for at fusjonsprosessen rundt NTNU skal bidra til en svekkelse av bredden i tilbud som gis til studentene, både faglig, pedagogisk og langs linjen teori/praksis.

Dette var et sentralt poeng jeg tok opp i en kronikk i Adresseavisen alerede for over et år siden (http://venstresida.net/?q=node/3678), og i en innledning for TPF for litt kortere siden (http://venstresida.net/?q=node/3755) Faren ser dessverre ikke ut til å ha blitt mindre.

Kronikk i Adresseavisen 26.2.2016.

Den såkalte “delingsøkonomien” er blitt heftig debattert de siste månedene. Ofte er presisjonsnivået dessverre så som så. Debatten blir for det første svært ofte og fort redusert til spørsmålet om Uber (og litt AirBnB), og nesten helt dominert av den klassiske tankefeilen "enten eller" - enten er det bra, eller så er det dårlig.

Men i virkelighetens verden er de færreste fenomener bare en ting. Fenomenet "delingsøkonomi", selvsagt avhengig av hvordan man definerer det, har både positive og negative sider, og om man hever blikket en smule og kikker på vår nyere historie kan vi få noen pekepinner om hva dette er.

For det første er det store forskjeller på Uber og AirBnB, og det er to av de fenomenene som ligner mest på hverandre. Mens Uber er en tjeneste som i hvert fall etter lovens intensjon er konsesjonsbelagt av gode grunner, er AirBnB i utgangspunktet ikke noe annet enn en systematisering av ting som folk over hele verden har drevet med så lenge boliger har eksistert - i perioder leid ut rom, leiligheter, hus eller hytter. Forskjellen er at mens man tidligere måtte annonsere i avisen eller registrere hytta si på det lokale turistkontoret for å nå ut til mulige leietagere, åpner nå ny teknologi for at man kan lage en stor global oversikt over slike utleiere. Hvis denne oversikten også har en betalingsløsning som i hvert fall i stor grad beskytter mot svindel, så har du AirBnB. Aktører som prøver å bruke AirBnB til å drive hotellignende virksomhet uten å forholde seg til de regler som gjelder for dette, må selvsagt kunne slås ned på, men det burde ikke være en uoverkommelig oppgave. Hvis kundene skal kunne finne en aktør, bør det være mulig for myndighetene også.

Adresseavisen har laget en sak om administrasjonskuttene ved NTNU, hvor jeg sier et par ord om den bakvendte logikken (se faksimile).

Vi har allerede hatt sykmeldinger pga. overarbeid på nøkkelpersoner inn mot denne fusjonsprosessen, og mellomlederne har ikke tid til oppfølging av alle de prosessene som nå skal gå samtidig.

Konsekvensene kan bli tut og kjør hvor ingen tør ta avgjørelser om hva som skal nedprioriteres, ansvaret blir skjøvet nedover i hierarkiet, masse blir gjort i hurten og sturten uten skikkelige prosesser og haugevis av ansatte blir overarbeidet. Dette skjer jo til alt overmål i en tilsettingsstopp.

Hele saken ligger bak betalingsmuren her: https://t.co/Ql4qGBmIvu

Se også forrige post, Sparereform, på: http://venstresida.net/?q=node/3785

Innlegg i Universitetsavisa 14.2.2016. Klikk på faksimile for å komme dit.

Vi har vært heldige vi som gikk inn i NTNU-fusjonen. Det har NTNUs rektor slått fast flere ganger. Dette er nemlig ingen sparereform. Det er ingen omstilling for å kutte utgiftene, men en endring som skal bedre kvaliteten.

I forbindelse med en revisjon av Rødts arbeidsprogram ble jeg bedt om å lage en artikkel om sosialisme og demokrati til et diskusjonshefte. Jeg legger den selvsagt ut også her. God fornøyelse.

Demokrati, nå!

Tittelen på denne korte artikkelen er inspirert av navnet på det kanskje største venstreradikale mediefenomenet i USA, Democracy Now. Med Amy Goodman som frontfigur startet det på radio på 90-tallet, men tok av på internett når behovet for alternative nyhetskilder ble prekært under Bush-administrasjonens terrorkrig. I dag kan alle se timelange daglige tv-sendinger på nett, og Democracy Now har vært en av de viktigste kanalen for amerikanske dissidenter som Noam Chomsky, Ralph Nader, Edward Said (1935-2003) og Howard Zinn (1922-2010) for å nevne noen. Navnevalget er ikke tilfeldig. Som de skriver på sin egen nettside: “For true democracy to work, people need easy access to independent, diverse sources of news and information.”[1]

Sosialisme er demokrati
Demokrati - folkestyre - har nemlig alltid vært kjernen i alle venstreradikale ideologiske prosjekt. Fra den opprinnelige “venstresiden” sin kamp mot adelens arvelige privilegier i det franske parlamentet, til arbeiderbevegelsens kamp mot de (forøvrig også arvelige) privilegiene til eierklassen, har distribusjonen av makt, slik at vi alle kan være med og bestemme på lik fot, vært den underliggende tanken. Det er en dypt demokratisk tanke. Som Podemos-leder Pablo Iglesias uttrykker det etter å ha sveipet innom den franske revolusjonen og de gamle grekerne:

...democracy is a movement aimed at wresting power from whoever monopolizes it (the monarch or the elites) in order to distribute it among the people, who are called to exercise it for itself or through its delegates.[2]

Reelt demokrati betinger nemlig en reell fordeling av makt i samfunnet, både politisk og økonomisk, for disse sfærene kan ikke skilles, noe vi straks skal komme tilbake til.

Faksimile fra Klassekampen 8.2.2016

Det er en problemstilling som har vært bærende for meg hele veien i fusjonsprosessen mellom HiST, HiÅ, HiG og NTNU - det er at den ikke må føre til at mangfoldet vi tilbyr studentene blir mindre. Det må ikke bety at verken de mer teoritunge eller de mer praksisorienterte studiene mister noe av særpreget sitt. Resultatet av det vil være at færre studenter vil kunne finne et tilbud som passer dem, og vi vil ha et snevrere tilfang av ulike typer kandidater å tilby samfunnet etter endt studieløp.

Regjeringspartiene H og Frp har sammen med støttepartiene V og KrF vedtatt å “hjelpe” staten med å “avbyråkratisere seg”. Det gjør de rett og slett med å skjære flatt 0,6% av budsjettene i hele statlig sektor årlig. Her spiller de naturlig nok på fordommer som finnes i deler av befolkningen om en byråkratisk og ineffektiv offentlig sektor.

Baksidetekst i Klassekampen 1.12.2015.

Et plutselig snøfall gjorde at jeg i kveldingen her måtte sette i gang den operasjonen alle Ekte Mannfolk™ må gjennomføre anslagsvis 120-130 ganger i løpet av livet. Ja, jeg snakker selvsagt om å skifte dekk på bilen.