Et statsbudsjett kan være et vanskelig dokument å lese. Selve hoveddokumentet er såpass overordnet på statistikknivå, og preget av gladnyheter på tekstnivå, at de reelle konskevensene av budsjettet på et område kan være vanskelige å se.

Derfor må vi gå ned på de enkelte områdene for å finne ut noe vettugt. For eksempel på høyere utdanning. Her finner vi en oversikt på http://www.regjeringen.no/upload/KD/Vedlegg/Statsbudsjettet/Orientering_...

Kunnskapsdepartementet har som kjent kommet med kraftige signaler om færre institusjoner innen høyere utdanning. Jeg skulle egentlig vært på møte med departementet i Molde 18.9 om framtidig struktur i Midt-Norge. Dessverre ble jeg, som mange andre, sittende fast på en flyplass pga. tåke. Strukturdebatten bør likevel ikke forsvinne i tåkela, og det er enkelte prinsipielle problemer med departementets utgangspunkt.

Institusjonsstørrelse er en av mange elementer som har betydning for hvordan universiteter og høgskoler skjøtter sitt brede samfunnsoppdrag. Det må med i diskusjonen, men dersom det blir hele diskusjonen, kan man risikere å kaste mange babyer ut med badevannet. For distriktshøgskoler - å utdanne kvalifisert arbeidskraft til sitt lokale næringsliv. For de større universitetene - å utdanne de kandidatene vi har et stort behov for noen få av.

Begrunnelsene for institusjonsendringer er i stor grad faglig kvalitet. Løsningene er derimot institusjonelle. Enhver ser verden fra sitt ståsted. Det er ikke rart om Departementet, og kanskje også ledelsene på institusjonene tenker organisatorisk. Er det mulig at det
faglige - som vi ansatte på institusjonene jobber med, og som er det det hele handler om her: utdanning, forskning og utvikling - blir litt neglisjert i diskusjonene?

I dag var jeg invitert som politiker for å møte streikende lærere i parken bak Rådhuset i Trondheim. Jeg ble også bedt om å si noen ord, sikkert siden flere har fått med meg at jeg har engasjert meg en smule i streiken og saken.

Feilaktige framstillinger av vitenskap, er noe av det jeg ved siden av politikken bruker mest tid på. Innimellom smelter de to temaene sammen.

Fylkesmøtet i KS-Sør-Trøndelag vedtok tirsdag en uttalelse som blant annet sier "Fylkesmøtet i KS Sør-Trøndelag har tidligere advart KS sentralt mot å skape fronter mot lærerorganisasjonene om lærernes arbeidstidsbestemmelser. Imidlertid viser det seg at det er nettopp det som har blitt resultatet av forhandlingene."

Etter min kronikk om hvordan KS sprer svært vridd informasjon til landets lokalpolitikere, fikk jeg et (lite selvkritisk) svar fra KS.

For å få presset inn mitt svar igjen til normal spaltestørrelse, måtte jeg selvsagt skamskjære førsteutkastet litt, men det trenger jeg jo ikke å gjøre her på nett. For å lese avisinnlegget, klikk på faksimilen. Under følger en litt mer utfyllende tekst.

Bratt læringskurve for KS

Kommunikasjonsdirektør i KS, Jørn Ivar Baade, svarer 20.8 på min kritikk av KS ensidige og uryddige framstilling av den pågående konflikten i sin kommunikasjon til landets lokalpolitikere.

Hans innlegg har tittelen “Vi sprer fakta”. Hans problem er selvsagt at det ikke er noen som har påstått noe annet. Som kommunikasjonsdirektør vet Baade godt at man kan gi en svært skjev framstilling av en sak uten å bedrive løgn, gjennom å velge strategisk hvilken informasjon man videreformidler, og hvilken man forbigår i taushet. Det er en strategi KS, som jeg påpekte i min kronikk 16.8, har utnyttet på grensen til det parodiske i sine eposter til lokalpolitikere.

Dette gjør de bl.a. ved å fortie lærerorganisasjonene SL, NL og MFO, men bruke plass på skryt KS har fått fra Tekna som organiserer svært få lærere, og Skolelederforbundet (som ikke overraskende vil være fornøyde med at skoleledere får mer makt over lærernes arbeidstid).

Men dette helt sentrale poenget i min kritikk, forbigår Baade (strategisk nok) i taushet.

Som fylkestingsrepresentant og representant til KS fylkesårsmøte får jeg innimellom informasjon fra KS. I den pågående konflikten om lærernes arbeidstid har det dessverre innimellom vært nødvendig å sette anførselstegn rundt “informasjonen” jeg har fått.

Erfaringsbasert kunnskap har sin plass og rolle i samfunnet. Også i skolen. Erfaringsbasert kunnskap har likevel sine store svakheter. Den er f.eks. sjelden i stand til å endre allerede etablerte oppfatninger. Derfor fortsatte f.eks. leger med massevis av erfaring i flere hundre år å årelate pasienter selv om det i realiteten gjorde dem svakere og drepte dem. Velkjente psykologiske mekanismer som “confirmation bias” gjorde at erfaringen bekreftet den allerede etablerte oppfatningen om at dette var en god behandlingsmåte.

Frps Sivert Bjørnstad har i Adresseavisen 21/12 en kronikk på trykk som ved første øyekast ser ut som en satirisk tekst. Hvordan skal man ellers tolke det når en representant for det politiske partiet som har gått lengst i å fornekte naturvitenskapelig kunnskap (klimaendringer), gjør seg høy og mørk på bakgrunn av Pisa-resultatene.

Tirsdag 3/12 kom resultatene av den siste PISA-undersøkelsen. Som vanlig ble det store overskrifter om nedgang i norske elevers resultater, og særlig mange Høyrepolitikere gjorde seg høye og mørke på bakgrunn av matematikkresultatene. (Dette på tross av at høyrestyrte Sverige har en mye dårligere utvikling.)