Viktig innblikk i Osloskolehverdagens virkelighet:
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Osloskolens-male--og-testeregi...

Nylig har jeg blitt intervjuet i to ulike situasjoner. Begge legges selvsagt ut til fri beskuelse på dette eminente nettsted.

I forbindelse med den pågående fusjonsprosessen mellom NTNU, HiST, HiG og HiÅ har jeg etter lang tids kamp fra NTL blitt kjempet inn i en halvveis møtende varaplass i den prosjektgruppen som skal se på "faglig organisering" (på vanlig norsk: fakultetsstruktur). Teknalederen på NTNU har nå utfordret folk til å sette i gang debatten for å få fagmiljøene på banen.

Innlegg i Universitetsavisa sammen med Sturla Søpstad 6.3.2015:
http://www.universitetsavisa.no/leserbrev/article49131.ece

I et intervju i Forskerforum 3. mars, med tittelen “Meir forskingstid til dei beste”, uttaler prorektor for forskning ved NTNU, Kari Melby at “i lengden ser vi det ikke som rimelig at de som yter lite eller ingenting med hensyn til dokumenterte forskningsresultat, skal ha en like raus forskningsressurs som de som drar det tyngste lasset”

I lys av strukturendringene som departementet har satt i gang innen høyere utdanning, ligger det kanskje an til en større omkalfatring av utdanningsinstitusjonene i landet.

I Trondheim diskuteres fusjon mellom HiST og NTNU, og kanskje også høgskolene i Gjøvik, Ålesund og Narvik. Hovedbegrunnelsen har vært å få større fagmiljø (formidlet gjennom moteordet «robuste»). Med de geografiske avstandene vi snakker om i en «satelittmodell» som nå debatteres blir det vanskelig å si at fagmiljøene blir mer «robuste» i noen konkret betydning av ordet. (Jeg kan for eksempel ikke hoppe inn og undervise på ingeniørutdanningen i Narvik på kort varsel ved sykdom.) Faglig samarbeid betinger på den andre siden ikke organisasjonsmessig sammenslåing. Slikt samarbeid oppstår gjerne i fagmiljøene, uavhengig av institusjonstilknytning.

Det er også noen faglige farer ved en sammenslåing. Vi har i dag en bredde i sektoren - både når det gjelder utdanning/pedagogikk, samarbeid med arbeidslivet og forskning, som man kan risikere å miste ved en fusjon, hvis ikke bevisstheten rundt verdien av denne bredden er svært stor.

Studenter er ulike, og dersom vi skal ha en høyere utdanning som kan ta opp i seg den fortsatt økende andelen av ungdomskullene som tar høyere utdanning, er det viktig at studiene også er ulike - ikke bare i fag, men også i pedagogisk tilnærming. Vi trenger både universitetenes tradisjonelt mer teoretiske innretning, og den mer praksis- og profesjonsnære innretningen man har hatt på høgskolene. På samme måte har høgskolene kontakter mot andre deler av arbeidslivet enn universitetene, basert på sine profesjonsutdanninger, og driver en praksisnær forskning som er tett på arbeidslivet. Dette bidrar også til et mangfold det er svært viktig å bevare dersom vi skal være rustet for framtida.

Både i kommunesektoren og i høyere utdanning er det i offentligheten presentert en retorikk som går på at "samme hva som er problemet - løsningen er sammenslåing".

I dag er jeg intervjuet i Klassekampen om regjeringens SAKS-prosess (se faksimile), og debatten om et mulig "stor-NTNU". Jeg forsøker der å påpeke det man kan risikere å miste ved slike reformer - mangfoldet i sektoren som er tilpasset ulike studentgrupper, lokalt arbeidsliv og profesjonsrettet forskning.

Streiken mellom lærernes organisasjoner og arbeidsgiverforeningen KS, synliggjorde en betydelig tillitskrise i norsk skole. Et overveldende
flertall av lærerne gav gjennom uravstemmingen til Utdanningsforbundet uttrykk for at de opplevde en manglende tillit til seg selv som fagpersoner, særlig eksemplifisert gjennom KS krav om mer bunden tid.

Et statsbudsjett kan være et vanskelig dokument å lese. Selve hoveddokumentet er såpass overordnet på statistikknivå, og preget av gladnyheter på tekstnivå, at de reelle konskevensene av budsjettet på et område kan være vanskelige å se.

Derfor må vi gå ned på de enkelte områdene for å finne ut noe vettugt. For eksempel på høyere utdanning. Her finner vi en oversikt på http://www.regjeringen.no/upload/KD/Vedlegg/Statsbudsjettet/Orientering_...

Kunnskapsdepartementet har som kjent kommet med kraftige signaler om færre institusjoner innen høyere utdanning. Jeg skulle egentlig vært på møte med departementet i Molde 18.9 om framtidig struktur i Midt-Norge. Dessverre ble jeg, som mange andre, sittende fast på en flyplass pga. tåke. Strukturdebatten bør likevel ikke forsvinne i tåkela, og det er enkelte prinsipielle problemer med departementets utgangspunkt.

Institusjonsstørrelse er en av mange elementer som har betydning for hvordan universiteter og høgskoler skjøtter sitt brede samfunnsoppdrag. Det må med i diskusjonen, men dersom det blir hele diskusjonen, kan man risikere å kaste mange babyer ut med badevannet. For distriktshøgskoler - å utdanne kvalifisert arbeidskraft til sitt lokale næringsliv. For de større universitetene - å utdanne de kandidatene vi har et stort behov for noen få av.

Begrunnelsene for institusjonsendringer er i stor grad faglig kvalitet. Løsningene er derimot institusjonelle. Enhver ser verden fra sitt ståsted. Det er ikke rart om Departementet, og kanskje også ledelsene på institusjonene tenker organisatorisk. Er det mulig at det
faglige - som vi ansatte på institusjonene jobber med, og som er det det hele handler om her: utdanning, forskning og utvikling - blir litt neglisjert i diskusjonene?

I dag var jeg invitert som politiker for å møte streikende lærere i parken bak Rådhuset i Trondheim. Jeg ble også bedt om å si noen ord, sikkert siden flere har fått med meg at jeg har engasjert meg en smule i streiken og saken.

Feilaktige framstillinger av vitenskap, er noe av det jeg ved siden av politikken bruker mest tid på. Innimellom smelter de to temaene sammen.