Jeg leste nettopp Frederick Douglass første selvbiografiske bok, utgitt på norsk i 2015 under tittelen "En amerikansk slaves liv". Douglass vokste opp i de amerikanske sørstatene som plantasjeslave, men rømte etter hvert og ble kjent som en av de viktigste aktørene i kampen mot slaveriet.
Det er mange sterke momenter å ta med seg fra Douglass' bok. En ting er den institusjonaliserte brutaliteten i slaveriet i de amerikanske sørstatene. Det minner meg tidvis om beretninger jeg har lest om nazi-Tyskland, men også om kolonialismen eksemplifisert med belgiernes framferd i Kongo.
Så er Douglass også svært observant når han beskriver hvordan det å leve i et system med ekstreme sosial dominans-hierarkier (som slaveriet utvilsomt er) ødelegger ikke bare slavene, men også slaveeierne, som forandres og over tid går fra å føle sympati til forakt og avsky. Dette er psykologiske mekanismer som opptrer også i mindre ekstreme hierarkier, og som er godt beskrevet rundt nåtidens overklasses syn på "uverdige trengende", men dette er den eldste teksten hvor jeg har sett det så innsiktsfult beskrevet.
