Innlegg i Klassekampen 27.1.2017

Johan Nygaard kommenterer 26.1 i likhet med flere andre min kronikk om nyfascistiske bevegelser og venstresiden fra 28.12, nesten en måned på overtid.

Med så lang tid til rådighet hadde jeg forventet noe mer substansielle kommentarer. Mye av innlegget hans består av ulike karakteristikker om hvor "forvirret" undertegnede er, min "primitive" tenkning og mitt "personlige problem". Mest av alt synes innlegget dermed å være preget av den gamle tesen "svakt argument, hev stemmen". Slike karakteristikker er neppe spesielt interessante for Klassekampens lesere.

I dag kom nyheten om at Arbeiderpartiet ikke vil gjeninnføre arveavgiften.

Det betyr at de som arver eiendom, verdipapirer og aksjer, bedrifter osv. for titalls, endog hundretalls millioner eller flere milliarder av kroner, skal betalle null - 0 - i skatt. Mens de som jobber og sliter for å *tjene* pengene, kanskje en 400 000 i året fort betaler langt over en tredjedel av disse i skatt.

Det har fått Rødt til å gå ut med et par betimelige utspill:

Julegaver kan være slitsomme greier. Derfor bidrar vi på venstresida.net gjerne med å hjelpe til.

Hvis du bor i Trøndelag er selvsagt denne bokbomba en åpenbar julegave til alle politikkinteresserte. Den finnes på bokhandelen:

Nå har de resterende juleheftene kommet i hylla, og det betyr at sentkommere som Varg Veum og Knut Berg kan anmeldes sammen med et knippe andre serier.

Les del 1 av årets julehefteanmeldelser her: http://venstresida.net/?q=node/3830

Jeg gidder som sagt verken kjøpe eller lese heftene som jeg antar er kjappe opptrykk av middelmådige serier, gjort for en kjapp penge. (Hadde jeg gjort det, hadde det nok vært atskillig mer terningkast 1, 2 og 3 her.) Som vanlig i helt tilfeldig rekkefølge:

Julehefter er tradisjon. Det begynner det å bli at jeg anmelder dem også. En utfordring med det er at juleheftene ofte ligner forårets variant ganske mye. Det vil gjerne gjøre at min vurdering ligner også, kanskje blir jeg sittende og spikke fliser på de samme kjepphestene år etter år.

Heidi Stakset kommenterer i Adresseavisen 19.10 en bok jeg har bidratt til ("Røde Ritas Regime") under overskriften "Menn i allianse mot vår kvinnelige ordfører". Kritikk med et feministisk utgangspunkt er ofte både riktig og nødvendig i dagens samfunn. Staksets tekst gir meg derimot inntrykket av at hun ikke faktisk har lest boken før hun skrev innlegget sitt, men kun basert seg på medieomtalen.

I motsetning til hva enkelte avisoppslag har gitt inntrykk av, er dette nemlig ikke en bok om Rita Ottervik, men om det politiske flertallet, systemet, eller som boktittelen antyder - regimet - hun har ledet siden 2003. To av bidragene, Marvin Wiseths om ordførerrollen og Knut Fagerbakkes om sine erfaringer med samarbeidet, kommer naturlig nok en del innpå Ottervik (hvor Stakset forøvrig også gjengir en feilsitering). Disse har også ikke overraskende fått mest oppmerksomhet i media, men utgjør altså bare en del av boken.

Mitt eget bidrag som omhandler forholdet mellom bystyreflertallet, og her særlig Arbeiderpartiet, og fagbevegelsen i Trondheim nevner Ottervik kun kort på ett punkt. Det er i en analyse av at partiet med frontfiguren (her ordføreren) ofte vil høste æren for positive tiltak, selv om det i realiteten kan være helt andre krefter i en allianse som har jobbet dem fram.

Heller ikke de øvrige bidragene omhandler Ottervik i noen stor grad. Jeg står selvsagt kun inne for mitt eget bidrag i boken, og jeg er f.eks. ofte sterkt uenig i en del av bidragene fra politikere på høyresiden (bl.a. om privatisering etc.).

Jeg mener i sum at Staksets kritikk bommer i svært stor grad. Et tips fra meg til fremtidige analyser av bøker, vil være å lese bøkene først, og skrive kommentarer etterpå.

I stedet for å legge ut striper enkeltvis - noe som er gudsjammerlig arbeidsomt og tidkrevende - tar vi et oppsamlingsheat. Masse mer #BDSW - alt på ett sted!

Ikke noe Jack London i år. Dette får bli årets sommerlesning til våre faste lesere.

Det er kanskje på tide med en liten oppsummeringspost om den "konspirasjons-debatten" jeg har deltatt i - primært her på dette nettstedet og i Klassekampen i store deler av mai.

Så søte når de er sinte...
Reaksjonene har ikke vært helt uventede. Jeg har diskutert denne tenkingen tidligere, og vet at folk blir veeldig sinte, mye sintere enn i vanlige politiske diskusjoner, når dette spørsmålet kommer opp.

Det handler vel kanskje mye om at du ikke bare påstår de tar feil - du påstår i stor grad at de er "not even wrong" - at tenkingen deres faller utenfor det området du anser som grunnlag for saklig og rasjonell debatt.

Derfor sikret jeg meg også at artikkelen jeg startet debatten med var grundig og veldokumentert. Her ville man selvsagt lete med lys og lykt etter noe som var feil. Det har derimot mine motdebattanter slitt med å finne. Derfor har de i overveldende grad diskutert andre ting i stedet, med anklager om personangrep, stempling, knebling etc. Det minner faktisk i stor grad om ytre høyres klassiske forsvar de siste årene: Når de møter motargumenter blir ytringsfriheten deres angrepet. Det er en rimelig pinlig øvelse å være vitne til.

Jaja, Steigan. Dersom målet var å tilbakevise et bilde av nettsiden din som en "konspirasjonsblogg", var kanskje ikke det å poste en kommentar hvor min artikkel ble presentert som et planlagt og koordinert svar fra "konsensuskreftene" det smarteste valget. Det hjelper heller ikke at den er skrevet av H. O. Brendberg som ble vedtatt ekskludert fra daværende RV for å spre antisemittiske konspirasjonsteorier (noe som også er direkte relevant for noe av innholdet, som vi skal komme tilbake til).

Innholdet i bloggposten tyder vel også på at det har vært vanskelig å finne noen feil i artikkelen min. Han argumenterer kanskje først og fremst med at jeg "ikke vet hva en kilde er" og mener det bør være helt uproblematisk å lenke til nettsteder hvor det også spres ville 9/11-konspirasjonsteorier og alt det andre jeg har påpekt, så lenge dette ikke preger de tekstene eller forfatterne Steigan lenker til. Men det gjør det som jeg har vist også, f.eks. med Thierry Meyssan, noe Brendberg forbigår med allra största tysstnad. Jeg mener likevel det er svært problematisk, selv om man ikke gjør det, noe jeg har argumentert presist for i den opprinnelige artikkelen, en argumentasjon Brendberg også hopper glatt over.

Jeg ble nylig bedt om å si noen ord under Universitetsforlagets Trondheimsmiddag. Jeg deler selvsagt manuskriptet også med leserne av herverende nettsted.

Jakten på sikker kunnskap - Foredrag på Universitetsforlagets Trondheimsmiddag 14/4 2016

God kveld. Jeg er som flere av dere andre her også så heldig å få skrive en liten bok for forlaget som arrangerer denne middagen. Jeg er utdannet fysiker. Men blant annet med hjelp fra Universitetsforlaget, har jeg i de siste årene vært så heldig å også få jobbe med så varierte tema som teknologi- og vitenskapshistorie, vitenskapelig metode, vitenskapsfilosofi og etikk. En liten smule tverrfaglighet, med andre ord.

Jeg er også en av mange akademikere i Trondheim som mer eller mindre villig ble NTNU-ansatt 1.1.2016. Etter å ha deltatt på en del møter i den forbindelse har jeg vel fått et tydelig inntrykk at det er en noe mer spisset faglig kompetanse som fremelskes der i gården.

Så jeg har blitt nødt til å sette meg ned og tenke på hva som kan finnes av en felles rød tråd i det jeg driver med, og det er sannelig ikke enkelt. Det nærmeste jeg kom, og som jeg tenkte å snakke litt rundt i kveld er: Jakten på sikker kunnskap. Og så innså jeg selvsagt umiddelbart at sikker kunnskap sannsynligvis ikke finnes, så jeg må moderere meg til sikrere kunnskap. Også innså jeg at det kanskje var mer eller mindre det eneste som kan være en fellesnevner for nesten alt som skjer i akademia. Så så mye for spissinga.