Jaja, Steigan. Dersom målet var å tilbakevise et bilde av nettsiden din som en "konspirasjonsblogg", var kanskje ikke det å poste en kommentar hvor min artikkel ble presentert som et planlagt og koordinert svar fra "konsensuskreftene" det smarteste valget. Det hjelper heller ikke at den er skrevet av H. O. Brendberg som ble ekskludert fra daværende RV for å spre antisemittiske konspirasjonsteorier (noe som også er direkte relevant for noe av innholdet, som vi skal komme tilbake til).

Innholdet i bloggposten tyder vel også på at det har vært vanskelig å finne noen feil i artikkelen min. Han argumenterer kanskje først og fremst med at jeg "ikke vet hva en kilde er" og mener det bør være helt uproblematisk å lenke til nettsteder hvor det også spres ville 9/11-konspirasjonsteorier og alt det andre jeg har påpekt, så lenge dette ikke preger de tekstene eller forfatterne Steigan lenker til. Men det gjør det som jeg har vist også, f.eks. med Thierry Meyssan, noe Brendberg forbigår med allra största tysstnad. Jeg mener likevel det er svært problematisk, selv om man ikke gjør det, noe jeg har argumentert presist for i den opprinnelige artikkelen, en argumentasjon Brendberg også hopper glatt over.

MAKTEN BAK MAKTEN: Helt ordinær liten eller stor korrupsjon mellom verdens rike og mektige er aldri nok for konspirasjonsteoretikere. Det må alltid være en makt bak makten. "New World Order" eller "Illuminati" får innimellom skylda, jøder og muslimer er vanlige mål når høyreekstreme leter etter skjulte agendaer, eller også får vestlige myndigheter skylda for ting de tross alt neppe har gjort.

Jeg ble nylig bedt om å si noen ord under Universitetsforlagets Trondheimsmiddag. Jeg deler selvsagt manuskriptet også med leserne av herverende nettsted.

Jakten på sikker kunnskap - Foredrag på Universitetsforlagets Trondheimsmiddag 14/4 2016

God kveld. Jeg er som flere av dere andre her også så heldig å få skrive en liten bok for forlaget som arrangerer denne middagen. Jeg er utdannet fysiker. Men blant annet med hjelp fra Universitetsforlaget, har jeg i de siste årene vært så heldig å også få jobbe med så varierte tema som teknologi- og vitenskapshistorie, vitenskapelig metode, vitenskapsfilosofi og etikk. En liten smule tverrfaglighet, med andre ord.

Jeg er også en av mange akademikere i Trondheim som mer eller mindre villig ble NTNU-ansatt 1.1.2016. Etter å ha deltatt på en del møter i den forbindelse har jeg vel fått et tydelig inntrykk at det er en noe mer spisset faglig kompetanse som fremelskes der i gården.

Så jeg har blitt nødt til å sette meg ned og tenke på hva som kan finnes av en felles rød tråd i det jeg driver med, og det er sannelig ikke enkelt. Det nærmeste jeg kom, og som jeg tenkte å snakke litt rundt i kveld er: Jakten på sikker kunnskap. Og så innså jeg selvsagt umiddelbart at sikker kunnskap sannsynligvis ikke finnes, så jeg må moderere meg til sikrere kunnskap. Også innså jeg at det kanskje var mer eller mindre det eneste som kan være en fellesnevner for nesten alt som skjer i akademia. Så så mye for spissinga.

Klikk på faksimilen for å komme til Universitetsavisa.

I disse dager lanserer NTL en rapport om forsknings- og utdanningspolitikk, skrevet av en arbeidsgruppe hvor jeg har vært medlem sammen med mange både profilerte og dyktige akademikere fra rundt om i hele landet.

Den kan lastes ned her: https://www.ntl.no/nyheter?p_document_id=133809

Arbeidet var lærerikt. En av de tingene jeg lærte av det var: Ikke kast noe, du får nok bruk for det en vakker dag.

Ser du den lille flekken som er Jorden? Bildet er tatt av Voyager 1 i 1990 på initiativ fra Carl Sagan.

Det er vanskelig, som astrofysiker, å være nasjonalist.

PANEL: Fra paneldebatt i regi av ProtestPub/New University Norway. (Foto: S. Heidari/Sosiologisk Poliklinikk)

I forbindelse med at jeg skal sitte i en paneldebatt på Samfundet 9.3 ble jeg utfordret av Under Dusken til å skrive et kort leserinnlegg til nummeret som skulle komme ut rett før debatten. Det kunne jeg ikke takke nei til, og selv om det ble gjort på kort tid, fikk jeg forhåpentligvis fram et par

Et dyrere og dårligere universitet
Den økonomiske modellen til Christopher Hood passer stadig bedre på norske universitet. Det er problematisk

De reformene vi når ser akademia gjennomgå skjer ikke uavhengig av resten av samfunnet. De er en integrert del av den trenden vi har sett i flere tiår hvor offentlig sektor styres etter en nyliberal økonomisk modell. Denne modellen har gjerne blitt kalt New Public Management (NPM).

Begrepet ble først tatt i bruk av Christopher Hood i 1991, om en rekke omorganiseringer han så, som med utgangspunkt i Thatchers Storbritannia har spredt seg også til Norge. Hood gir en beskrivelse av NPM bestående av sju doktriner. En nøktern gjennomgang vil vise at mye av nyere tids universitetsreformer passer svært godt inn i Hoods skjema:

I siste nummer av studentavisa Under Dusken dukker jeg opp hele to ganger. Den første er for å gi uttrykk for en fortsatt bekymring for at fusjonsprosessen rundt NTNU skal bidra til en svekkelse av bredden i tilbud som gis til studentene, både faglig, pedagogisk og langs linjen teori/praksis.

Dette var et sentralt poeng jeg tok opp i en kronikk i Adresseavisen alerede for over et år siden (http://venstresida.net/?q=node/3678), og i en innledning for TPF for litt kortere siden (http://venstresida.net/?q=node/3755) Faren ser dessverre ikke ut til å ha blitt mindre.

Kronikk i Adresseavisen 26.2.2016.

Den såkalte “delingsøkonomien” er blitt heftig debattert de siste månedene. Ofte er presisjonsnivået dessverre så som så. Debatten blir for det første svært ofte og fort redusert til spørsmålet om Uber (og litt AirBnB), og nesten helt dominert av den klassiske tankefeilen "enten eller" - enten er det bra, eller så er det dårlig.

Men i virkelighetens verden er de færreste fenomener bare en ting. Fenomenet "delingsøkonomi", selvsagt avhengig av hvordan man definerer det, har både positive og negative sider, og om man hever blikket en smule og kikker på vår nyere historie kan vi få noen pekepinner om hva dette er.

For det første er det store forskjeller på Uber og AirBnB, og det er to av de fenomenene som ligner mest på hverandre. Mens Uber er en tjeneste som i hvert fall etter lovens intensjon er konsesjonsbelagt av gode grunner, er AirBnB i utgangspunktet ikke noe annet enn en systematisering av ting som folk over hele verden har drevet med så lenge boliger har eksistert - i perioder leid ut rom, leiligheter, hus eller hytter. Forskjellen er at mens man tidligere måtte annonsere i avisen eller registrere hytta si på det lokale turistkontoret for å nå ut til mulige leietagere, åpner nå ny teknologi for at man kan lage en stor global oversikt over slike utleiere. Hvis denne oversikten også har en betalingsløsning som i hvert fall i stor grad beskytter mot svindel, så har du AirBnB. Aktører som prøver å bruke AirBnB til å drive hotellignende virksomhet uten å forholde seg til de regler som gjelder for dette, må selvsagt kunne slås ned på, men det burde ikke være en uoverkommelig oppgave. Hvis kundene skal kunne finne en aktør, bør det være mulig for myndighetene også.