Det var spørsmålet som ble stilt i en paneldebatt jeg deltok i på Strukturkonferansen 11. februar.

Svaret mitt er at spørsmålet er feil stilt. Spørsmålet er om det blir bedre forskning og utdanning på grunn av reformen. Det er selvsagt også vanskelig å svare på, siden det vil innebære en grad av kontrafaktisk historieskriving, hvor alternativet til reformen er uvisst.

Man valgte organisatoriske løsninger for å løse det som i hvert fall ble presentert som faglige problemer. Spørsmålet er om det ikke fra departementet sin del ble opplevd som organisatoriske problemer - mange institusjoner av varierende størrelse og med varierende interesser å forholde seg til. Hadde det vært enklere å ha litt færre?

Faglige samarbeid på tvers av institusjonsgrenser har man hatt så lenge forskning og høyere utdanning har eksistert. For mange finnes de viktigste samarbeidspartnerne på forskningssida langt utenfor landets grenser, og det er ikke vanskelig å se for seg flere og mer organiserte faglige samarbeid på tvers i Norge uten den fusjonsrunden vi hadde for et par år siden.

Sentrale politikere sniker seg unna ansvaret for at vi får utdannet kompetanse over hele landet.

I forkant av fusjonsbølgen som har rast over høyere utdanning i Norge, skrev jeg i 2015 blant annet følgende i en kronikk i Adresseavisen:

Når enkelte overraskes over reaksjonene når konspirasjonsteoretiske diktatorapologeter inviteres til å legge fram sitt merkelige verdensbilde uten at det engang er som del av en paneldebatt hvor mange ulike syn kommer fram, tror jeg det handler om at man ikke helt har skjønt begrepet i overskriften.

Live fra NTLs landsmøte, kan du se og lese innlegget jeg holdt om pensjon i debatten i dag.

Et par alternative lenker til video av innlegget:
https://motion.easymeet.se/ondemand/player/?streamName=ntl18&vidID=4194
https://barock-dvr.r.worldssl.net/live/ntl18/archive-1541503432-170.mp4

Kamerater

Som en kommentar til den pågående debatten om hvorfor unge menn blir hengende etter i utdanningssystemet har jeg denne kronikken i dagens utgave av Morgenbladet.

Les den her: https://morgenbladet.no/ideer/2018/10/hvor-ble-du-av-jules-verne

Diskusjonene har gått høyt etter at førsteamanuensis Øyvind Eikrem lot seg bruke av Resett i deres forsøk på å ramme inn det tragiske dobbeltdrapet i Trondheim nylig inn i et fremmedfiendtlig narrativ med hensikt å spre frykt. (Sorry, jeg lenker ikke dit, jeg mener det er uetisk å hjelpe denne sida høyere opp på Google-rankingen.)

Etter dette fikk han åpen kritikk av et par stipendiater i fagtidsskriftet Fontene.

Jepp folkens. Nå kan dere lese meg også på pensum i Examen philosophicum. I hvert fall hvis du tar enkelte bestemte studieretninger ved Universitetet i Stavanger.

Hvordan bidrar nå det å få nok en middelaldrende hvit mann på exphilpensum til noen avkolonisering av akademia, kan du jo spørre? Og jeg må nok istemme. Det hjelper neppe mye på det, men jeg er i det minste rød på innsida.

For litt siden holdt jeg et skriverkurs for et lokallag i Utdanningsforbundet. I lys av barnehageopprøret og Malkenessaken, ønsket de å bli mer aktive. Jeg legger ved powerpointslidene fra hele kurset her, men vil i tillegg skrive litt om ett av temaene som var oppe - kildekritikk. Det kan nemlig ikke gjentas for ofte synes jeg.

I forbindelse med å ha sett på en del kognitive skjevheter har jeg sett at mange av dem, som f.eks. Dunning Kruger-effkten delvis handler om at vi har et overdrevent selvbilde - vi tror vi er bedre og flinkere til det meste enn det vi faktisk er (med unntak av ting vi faktisk er veldig flinke til).

Innlegg i Adresseavisen 23.7.2018

Overalt i den politiske debatten får vi høre at vi må jo jobbe mer. Nå sist i Adresseavisens leder 17.7. Her repeteres NAV-direktør Sigrun Vågengs advarsler om at velferdsstaten står i fare om ikke vi alle jobber mer. Den samme logikken ligger under endringene i pensjonssystemet hvor man nå har lagt det om til en belønningsmodell for å få folk til å jobbe langt inn i søttiåra.

Det alle disse innleggene og kommentarene ser helt bort i fra er den enorme teknologiutviklinga vi har hatt siden den siste store arbeidstidsreduksjonen, åttetimersdagen, som ble innført for hundre år siden. Siden den gang har vi bare hatt noen mindre reduksjoner. I den samme perioden har vi hatt en rivende teknologiutvikling som gjør at en arbeider i løpet av en arbeidstime i dag, kan produsere det mangedobbelte av for hundre år siden.

Og ingenting tyder på at utviklingen stopper. Tvert imot skriver de samme avisene som advarer om velferdsstatens framtid jevnlig om utviklingen av roboter og kunstig intelligens og hvordan det kan bli mye færre arbeidsplasser i framtida. Men når det skal advares om at vi alle må jobbe mer er hele denne utviklingen tydeligvis glemt.