WARNING: I recently did the following study over a short period of time, not knowing exactly what to do with it. I now realize it will be a long time until I'll have the time to go through it, clean up links, language and structure for any serious publication, but as it is a hotly debated topic, I decided to just dump the text as is. So take it "as is".

Over the past few years I have increasingly come across tales of how radical students with strong anti-racist and feminist views are threatening freedom of speech and academic freedom across campuses, particularly in the USA. Key terms describing how this is done are "trigger warnings" and "no platforming", and the students are often described as "Social Justice Warriors".

The criticism of this development is often right wing, but not always. It even made its way into the Norwegian journal, Prosa, a journal about nonfiction prose writing.

How problematic is this in principle?

Den kjente polske sosiologen Zygmunt Bauman er død, 91 år gammel. Han har vært viktig på mange områder, også med en modernitetskritikk som er relevant for de av oss som er opptatt av sammenhengen mellom teknologi, samfunn og etikk.

Kronikk i Adresseavisen 6.1.2017

Mandag 19.12 var jeg på en høytidelig innvielse av det nye Teknologibygget på Kalvskinnet. En innvielse som ironisk nok også fungerte som gravøl over NTNUs Fakultet for Teknologi, tidligere HiSTs Avdeling for Teknologi, tidligere Trondheim Ingeniørhøgskole, tidligere Trondhjems tekniske Mellemskole - Teknikern' på folkemunne.

I ulike varianter og under ulike navn er det fra 1.1 2017 ugjenkallelig slutt for et fagmiljø som grovt sett har vært organisatorisk og geografisk samlet siden 1912, først i Munkegata og fra 1930 på Kalvskinnet i Trondheim. I likhet med NTH hadde skolen likevel røtter tilbake til Trondheim Tekniske Læreanstalt fra 1870. Slik sett er det 146 år med ingeniørhistorie i Trondheim som nå avsluttes, hvorav 103 år i den enheten som nå splittes opp og fordeles på mange ulike NTNU-fakulteter og 86 år på Kalvskinnet som etter alle solemerker vil bli rensket for ingeniørstudenter om kun få år.

Men nostalgi og tilbakeblikk har begrenset verdi i 2016. Om noe må det være for å peke på hvilket ansvar NTNU nå har tatt på seg for å ivareta disse utdanningene i framtiden. Det er jo framtiden det er mulig å gjøre noe med. Mange fra ingeniørutdanningene ser nok likevel på den med høyst blandede følelser. Erfaringene med fusjonen så langt framstår nemlig ikke så gode, og utgangspunktet var heller ikke av de beste.

Klassekampen ville gjerne trykke en kortversjon av Padikal Portal-teksten min (http://venstresida.net/?q=node/3834) som kronikk, og det fikk de selvsagt lov til. Klikk på faksimile for større versjon:

Kronikk i Klassekampen 28.12.2016.

Nå, like før overgangen til DAB+ og slukkingen av FM-nettet begynner det å bli en smule debatt. Det finnes både gode og dårlige argumenter for å komme med kritikk. Jeg har tidligere ikke giddet å bry meg om en tross alt ikke så stor og viktig sak, men nå - endelig kom ånden over meg. Jeg har i det kommende tenkt å kritisere noen av de dårlige argumentene før jeg rir egne kjepphester rundt digitalisering.

Enkelte slåss hardnakket mot slukkingen av FM-nettet. Kvaliteten på argumentene mot varierer nok. Et spørsmål om dekningen er god nok overalt etc. vil selvsagt være et gradsspørsmål og er ikke et argument mot overgangen, men bare mot at vi skal gå over i 2017 f.eks. og ikke i 2018. Her kan jo folk ha litt ulike vurderinger. Enkelte stiller likevel et rungende spørsmål om "hvorfor", og mener man kan avblåse hele overgangen - dagens FM-nett fungerer jo godt nok. Det synes jeg er et dårlig argument, for her ligger svarene fram i dagen.

En ting er at hele landet, så framt man får tilstrekkelig dekning etter hvert selvsagt, vil få tilgang til NRK Alltid Nyheter og alle de andre nisjekanalene som så langt bare storbyer og større tettsteder har kunnet lytte på på noe annet enn internett. Det viktigste er nok likevel båndbredde. Digital radio krever mye mindre båndbredde enn FM-nettet, og båndbredde er et knapphetsgode i vårt samfunn. En overgang til digital radio vil dermed kunne bety mange frigjorte bølgelengder som kan bidra til å dekke inn et stadig økende behov for trådløs overføring av datatrafikk av ulike slag. I tillegg er DAB (sikkert mye av båndbreddeårsaker) mye mindre energikrevende og dermed mer rasjonelt å kringkaste.

Pål Steigan er nok fortsatt litt bitter og sår etter at jeg pekte på hans mange koblinger til høyreradikale konspirasjonsnettsider og konspirasjonstenking for noen måneder tilbake.

Internett kan, som vi alle vet, være frustrerende. Internett har gjort ytringsmulighetene for alle mye større. Det er i utgangspunktet et gode.

Jeg ble nettopp gjort oppmerksom på dette fra NTNUs innkjøpsreglement av en kollega:

En ting er at det kan oppleves som stivbeint regelrytteri. Det verste for meg er likevel noe annet.

En tekst hvor jeg tar for meg hvordan grunnlaget for deler av den rasismen vi ser i dag, er å finne i tidligere tiders skolepensum og populærvitenskap.

Kakhi-folket
"Innvandringsdebatten" tar fortsatt mye plass i offentligheten. Jeg har få virkelig høyreekstreme blant de jeg følger i sosiale (og andre) medier, men jeg registrerer at enkelte klager over at debatten har blitt så polarisert. Det er jo forståelig. På den ene siden har du de høyreekstreme som har begått drap, tent på asylmottak, stadig begår ulike andre voldsepisoder og som kontinuerlig overstrømmer alle som ytrer seg mot dem (men særlig unge kvinner som måtte slumpe til å være noe mørkere i huden enn dem) med trusler om vold og grov hets. På den andre siden har du "såkalte antirasister" som på grovt vis stempler motdebattanter ved å karakterisere enkle gruppekarakteristikker av ulike etniske eller religiøse grupper som "rasistiske". Det er jo åpenbart at denne type godhetstyrannisk og snillistisk stempling og slike personangrep (det er jo tross alt en persons meninger de angriper, så da er det per definisjon personangrep!) er et alvorlig angrep på ytringsfriheten.

Oppslag i klassekampen 8.9.2016

De siste månedene har det vært en del debatt om NTNUs planlagte deltagelse på en reise til Israel for å etablere forskningssamarbeid med Israelske forskningsmiljø. I den forbindelse var jeg, på vegne av NTL i Klassekampen den 8.9, hvor jeg i hovedsak kritiserte NTNUs manglende vilje til å overhode gjøre en etisk vurdering av saken før de drar i vei, noe som fikk støtte fra den forskningsetiske komiteen (se faksimile i bunnen av saken). I det følgende vil jeg begrunne litt mer, både hvorfor en slik vurdering er nødvendig, samt hvorfor den bør ende opp med at man bør avstå fra dette samarbeidet.