Fylkeskommunen og Museene i Sør-Trøndelag har satt Rørosmuseet under hardt press for å få gjennom en løsning på den fastlåste situasjonen som har oppstått. Jeg tror det kan være grunn til å også ha et mikroskopisk motpress, om enn bare et politisk et. Jeg har derfor tidligere skrevet innlegg om saken, og siden jeg var en tur på Røros, lot jeg meg også intervjue av lokalavisa Arbeidets Rett om saken (se faksimile under).

Pop-art hentet estetikken sin fra tegneseriene. Peter Haars tok den tilbake og blandet den med syrlig kapitalismekritikk. Les Prokon og Happy Biff fritt på http://www.peterhaars.no/test/site/400/galleri.php?page=forfatter

I dag: Badly Manipulert Silly Wordplay without Words:

Under kan du lese min anmeldelse av Gard Erik Sandbakkens "Skarpskytteren", som stod på trykk i tidsskriftet Rødt! Nr. 1 2013.

Etter å ha startet sin forfatterkarriere med ganske tradisjonell norsk krim av den skittenrealistiske typen med privatetterforskere med allitterasjon i navnet, har Gard Erik Sandbakken etter et mellomspill med et par romaner sentrert mer rundt jakt og friluftsliv, begått en solid politisk thriller.

Det har blitt lengre mellom Sandbakkens utgivelser de senere årene, men denne gangen har han brukt tiden godt. Sandbakkens siste roman "Skarpskytteren" minner meg om en passasje i Dag Solstads "25. Septemberplassen" hvor en av de unge mannlige hovedpersonene blir radikalisert etter å ha lest om det skitne maktspillet som stormaktene driver med i en John Le Carre-roman. (Forøvrig ikke ulikt det progressive potensialet i populærlitteraturen som Kjartan Fløgstad beskrev i "Loven vest for Pecos".)

I "Skarpskytteren" er det den norske våpenindustrien som settes under lupen. Hykleriet rundt Norges selverklærte posisjon som fredsnasjon, kombinert med en rolle som en av verdens største våpeneksportører og stadig deltagelse i kriger rundt i verden stilles åpent til skue.

OPP OG FRAM: Noen fra arbeiderklassen har i hvert fall kommet seg opp her i verden!

Malin Lenita Viks kronikk om klasse, klassereise og kultur (Min klassereise, Dagbladet 5/2 2012 og som blogginnlegg, Klassereisen) har fått mye positiv oppmerksomhet, og avfødt stor debatt, og den berører virkelig viktige spørsmål. Likevel bærer både kronikken og debatten etterpå preg av å være lite stringent og dårlig kategorisert. La meg derfor foreslå noen presiseringer.

Vik snakker ikke om arbeiderklassen som en helhet. Hun snakker om en liten, men ikke ubetydelig del av arbeiderklassen, i stor grad, tror jeg, den samme som Magnus Marsdal beskriver i Frp-koden: Frp’s arbeiderklassevelgere (som igjen langt fra er alle Frp-velgere).

Det er selvsagt ikke slik at ingen deler av arbeiderklassen leser aviser eller ser Dagsrevyen, selv om lokal- eller regionalavisa pluss evt. en tabloid, nok ligger på flere stuebord enn Klassekampen, Morgenbladet og Le Monde Diplomatique.