På forhånd vil jeg beklage en litt mer navlebeskuende og personlig bloggpost enn det som er vanlig her. Men noen generelle lærdommer kan kanskje trekkes fra den? La meg forsøke. 1. Bedre sent enn aldri. 2. Ikke kast det, du får nok bruk for det en vakker dag. 3. Don't give up on yourself.
For noen uker siden gikk jeg inn på en bokhandel. Det er en av de få butikkslagene jeg overhode finner noen interesse i å gå inn i når jeg i dag besøker et kjøpesenter. I hvert fall etter at “internet killed the video store”.
Nå har mitt bokforbruk også blitt stadig mer digitalt med tiden, men jeg kjøper da fortsatt en del papirbøker til de overfylte bokhyllene mine. Et intenst hat til DRM samt ebokpriser som ligger over pocketprisene har nok noe av skylda, men dette blir en digresjon.
Selv om jeg neppe er en helt ung mann lenger, har jeg skjønt at menn med mitt utseende neppe er den vanligste kunden på en standard bokhandel. Det er derfor ikke så rart at jeg ble båssatt, i en bås som ikke passet så bra, av ekspeditøren som selv hadde et kjønn og en alder som nok stemmer bedre overens med gjennomsnittskunden.
Her kommer intet mindre enn en original personlig beretning fra fangenskap bl.a. på Falstad og Grini under okkupasjonen. Den har ikke tidligere vært tilgjengelig for annet enn en svært begrenset del av offentligheten.
Tre innledende kommentarer:
Famous Dukburg author Don Rosa finally let out the truth about why he quit. It is a terrifying tale about the Disney business model. http://career-end.donrosa.de/
Faste lesere av denne bloggen har oppdaget at "Ronny vinner tegneserierelaterte konkurranser" er en egen sjanger, eller "genre" som det het da jeg var ung! (Se http://venstresida.net/?q=node/3562 og http://venstresida.net/?q=node/698) Vel, nå er tiden her igjen - spis støv suckers! Jeg er vinneren av Tempos Facebookpåskekonkurranse!
Innimellom leser jeg bøker. Noen ganger kommer jeg også med en kort eller lengre rapport om hva jeg syntes om dem. Da blir det litt slik som under:
Busemannen av Knut Nærum m fl.:
As sometimes happens - luckily - things fall into public domain, and anybody can share and read the fantastic Tarzan stories of great masters like Hal Foster, Russ Manning or Burne Hogarth:
http://www.erbzine.com/comics/
Etter at Senterpartiets Marte Løvik tok et betimelig oppgjør med en ukultur rundt behandling av kvinner i det politiske miljøet i Trondheim, har hun fått mange støtterklæringer og mye ros, både i avisen og på sosiale medier. Men rosen har stort sett kommet fra kvinner.
Dette er noe vi kjenner godt igjen fra andre ganger kvinner har forsøkt å ta lignende oppgjør. Responsen fra menn er ofte taushet eller bagatellisering. I noen tilfeller krasse motangrep, og ikke bare i avisenes kommentarfelt der dette er regelen heller enn unntaket. Flere ganger har kvinner som er synlige i offentligheten også meldt om betydelige mengder hets og trusler.
As the few determined readers of this off-and-on column probably have gathered by now, I believe that one of the most important contributions Antonio Gramsci has made to modern political thought, is his break with the economic determinism of many early Marxists.
It has been an ongoing debate, to which extent Marx himself can be blamed for the rather dogmatic and mechanistic turn historical materialism took around the turn of the 19th century. It can however hardly be contested that the major contributions to this ideological blind alley, came after Marx death, by other Marxists such as Karl Kautsky and Nikolai Bukharin.
All though it is uncontroversial that humans are formed by the material conditions under which they grow up, and their thoughts are thus to an extent shaped by social class. To go from this, to claim that all of human history by necessity goes through certain distinct phases, with revolutions in-between, is naturally to take a leap into a world where the human mind’s need to construct order and patterns overshadows what can be actually concluded from empirical data.
Like Antonio Gramsci found himself confined to Mussolini's dungeons, having to jot down short lines of thought in small notebooks, I at times find myself confined to the kitchen table, by a laptop, forced by an uncontrollable impulse to comment on something I have seen or read, to write a few short lines about some subject.
I recently aquired a (Norwegian language) copy of Franz Kafkas “Letters to Milena” [1], collecting some of Franz Kafka's letters to Milena Jesenská from 1920 to 1923.
