En tekst hvor jeg tar for meg hvordan grunnlaget for deler av den rasismen vi ser i dag, er å finne i tidligere tiders skolepensum og populærvitenskap.

Kakhi-folket
"Innvandringsdebatten" tar fortsatt mye plass i offentligheten. Jeg har få virkelig høyreekstreme blant de jeg følger i sosiale (og andre) medier, men jeg registrerer at enkelte klager over at debatten har blitt så polarisert. Det er jo forståelig. På den ene siden har du de høyreekstreme som har begått drap, tent på asylmottak, stadig begår ulike andre voldsepisoder og som kontinuerlig overstrømmer alle som ytrer seg mot dem (men særlig unge kvinner som måtte slumpe til å være noe mørkere i huden enn dem) med trusler om vold og grov hets. På den andre siden har du "såkalte antirasister" som på grovt vis stempler motdebattanter ved å karakterisere enkle gruppekarakteristikker av ulike etniske eller religiøse grupper som "rasistiske". Det er jo åpenbart at denne type godhetstyrannisk og snillistisk stempling og slike personangrep (det er jo tross alt en persons meninger de angriper, så da er det per definisjon personangrep!) er et alvorlig angrep på ytringsfriheten.

Fra Dag Solstad-utstillingen som i dag pågår på Sandefjord Bibliotek.

Siden alle driver og feirer Dag Solstads 75-årsdag, kan jeg (noget forsinket til å gå inn i den den gang løpende debatten om boken må innrømmes) presentere 11 lærdommer fra Solstads siste roman.

KLASSISK: En klassisk actionsekvens fra Burne Hogarths Tarzan-søndagssider.

Ja, det er ofte ganske rasistisk (som mesterlig parodiert av Steffen Kverneland på 90-tallet), og historiene er rett som det er forutsigbare og platte, men jeg har likevel alltid hatt litt sansen for Tarzan. I tegneserieform vel å merke.

Det er nok en kombinasjon av en lengsel etter en verden med hvite flekker på kartet. En verden hvor neste dal kunne inneholde en tapt romersk sivilisasjon, eller en skjult verden med dinosaurer. Sikkert mye av det samme som gjør at jeg liker Star Trek.

Og så har jo også Tarzan blitt tegnet av noen av seriekunstens ypperste utøvere. Blant mine personlige favoritter er nok i likhet med mange andre Russ Manning og Joe Kubert, men jeg glemmer heller ikke jugoslaven Branislav Kerac. Og selvsagt Burne Hogarth.

Jeg ble nylig bedt om å si noen ord under Universitetsforlagets Trondheimsmiddag. Jeg deler selvsagt manuskriptet også med leserne av herverende nettsted.

Jakten på sikker kunnskap - Foredrag på Universitetsforlagets Trondheimsmiddag 14/4 2016

God kveld. Jeg er som flere av dere andre her også så heldig å få skrive en liten bok for forlaget som arrangerer denne middagen. Jeg er utdannet fysiker. Men blant annet med hjelp fra Universitetsforlaget, har jeg i de siste årene vært så heldig å også få jobbe med så varierte tema som teknologi- og vitenskapshistorie, vitenskapelig metode, vitenskapsfilosofi og etikk. En liten smule tverrfaglighet, med andre ord.

Jeg er også en av mange akademikere i Trondheim som mer eller mindre villig ble NTNU-ansatt 1.1.2016. Etter å ha deltatt på en del møter i den forbindelse har jeg vel fått et tydelig inntrykk at det er en noe mer spisset faglig kompetanse som fremelskes der i gården.

Så jeg har blitt nødt til å sette meg ned og tenke på hva som kan finnes av en felles rød tråd i det jeg driver med, og det er sannelig ikke enkelt. Det nærmeste jeg kom, og som jeg tenkte å snakke litt rundt i kveld er: Jakten på sikker kunnskap. Og så innså jeg selvsagt umiddelbart at sikker kunnskap sannsynligvis ikke finnes, så jeg må moderere meg til sikrere kunnskap. Også innså jeg at det kanskje var mer eller mindre det eneste som kan være en fellesnevner for nesten alt som skjer i akademia. Så så mye for spissinga.

Vi kjører rett på. Innledninga fikk du i forrige post: http://venstresida.net/?q=node/3769

Varg Veum

Del to: http://venstresida.net/?q=node/3770

Siden det er blitt dårligere med tid til å lage marxistiske julesanger, har Venstresida.net de siste årene gitt fyldige anmeldelser av årets julehefter før jul.

Etter at Egmont begynte å utgi en ny serie med det tradisjonsrike navnet “Beste historier (fra Donald Duck & Co)” har de i motsetning til den opprinnelige serien fra 80-tallet ikke gitt ut Barks-serier, men heller de beste seriene fra de “nest mest kjente” nyere serieskaperne. De fleste relativt nylig utgitt i andre formater.

Den siste utgivelsen skiller seg derimot litt ut. Den har tittelen “Lær matte med Donald” og er i all hovedsak en reutgivelse av “Donald i matemagiland” (her med tittelen “Donald i det matemagiske landet”) sammen med noen oppgaver og kortere historier.

Over til det viktigste som har skjedd den siste uken: Dr Dre har sluppet ett nytt album - Compton.

Det er dermed gått 16 år siden han slapp det ikoniske 2001 i 1999. Men den gang var det likevel 17 år siden The Chronic kom i 1992, så han har økt tempoet, man kan ikke si annet. Kanskje kan vi kanskje dermed vente en oppfølger allerede i 2031?

Endelig har Klassekampens sommerportrettserie kommet fram til et tiår jeg kan si noe vettugt om.

Selv om jeg er et tiår yngre enn ham, er det ikke vanskelig å kjenne igjen Erlend Loes beskrivelse av 90-tallet i Klassekampen 3.8. Etter å ha vokst opp i et svært tydelig kald krigs-narrativ ble overgangen fra barndom til ungdom for meg kombinert med at hele verdensbildet tilsynelatende gikk i oppløsning.