Innlegg i dagens Klassekampen. Som vanlig når man skal presse seg inn i de stramme rammene til en papiravis, må man drepe alle sine darlings og kutte teksten inn til beinet slik at bare det nakne skjelettet av innlegget står igjen, men fordelen med å ha en bruker på dette eminente nettsted, er jo at jeg kan legge alt sammen ut her.
Så kikk på faksimilen eller klikk på lenka for kortversjonen, eller nyt den lange uavkortede Authors Edition rett under her:
Korttenkt om kulturkrig
Bjørgulv Braanen avlegger en undertrådsdiskusjon på Facebook mellom Mímir Kristjánsson og undertegnede en visitt i sin side 2-tekst 28.2. Denne diskusjonen handlet om hvorvidt det var smart av aktører på venstresiden å kaste seg på klassiske kulturkrigsaker i moralsk harme (min karakterisering) som i den så mye omtalte Leiv Eiriksson/Kristian Krogh-debatten, eller ikke. Jeg mente nei. Kristjansson (og Braanen) mener ja. Det er selvsagt en grei uenighet å ha, men Braanens kommentar gir etter mitt syn ikke en god beskrivelse av hvor uenigheten ligger. La meg derfor komme med noen utdypinger.
Det første av Braanens argumenter jeg vil kommentere er at "dette er jo betydningsfulle saker". Jeg mener tvert imot at det overveldende flertall av kulturkrigssaker er ubetydeligheter som blåses opp til fem hønsegårder og/eller er saker som presenteres på tildels svært feilaktige premisser slik at debatten i hovedsak foregår på disse premissene. F.eks. at Eiriksonnbildet er "stuet ned i en kjeller" fordi det er kolonialistisk, og ikke satt i magasin slik 96-97% av all Nasjonalgalleriets kunst er, der det siste framstår som en noe mer hverdagslig affære (og betydelig mer respektfullt overfor kunsten).