Politikk

Samfunn, “delingsøkonomi” og teknologi

Kronikk i Adresseavisen 26.2.2016.

Den såkalte “delingsøkonomien” er blitt heftig debattert de siste månedene. Ofte er presisjonsnivået dessverre så som så. Debatten blir for det første svært ofte og fort redusert til spørsmålet om Uber (og litt AirBnB), og nesten helt dominert av den klassiske tankefeilen "enten eller" - enten er det bra, eller så er det dårlig.

Men i virkelighetens verden er de færreste fenomener bare en ting. Fenomenet "delingsøkonomi", selvsagt avhengig av hvordan man definerer det, har både positive og negative sider, og om man hever blikket en smule og kikker på vår nyere historie kan vi få noen pekepinner om hva dette er.

For det første er det store forskjeller på Uber og AirBnB, og det er to av de fenomenene som ligner mest på hverandre. Mens Uber er en tjeneste som i hvert fall etter lovens intensjon er konsesjonsbelagt av gode grunner, er AirBnB i utgangspunktet ikke noe annet enn en systematisering av ting som folk over hele verden har drevet med så lenge boliger har eksistert - i perioder leid ut rom, leiligheter, hus eller hytter. Forskjellen er at mens man tidligere måtte annonsere i avisen eller registrere hytta si på det lokale turistkontoret for å nå ut til mulige leietagere, åpner nå ny teknologi for at man kan lage en stor global oversikt over slike utleiere. Hvis denne oversikten også har en betalingsløsning som i hvert fall i stor grad beskytter mot svindel, så har du AirBnB. Aktører som prøver å bruke AirBnB til å drive hotellignende virksomhet uten å forholde seg til de regler som gjelder for dette, må selvsagt kunne slås ned på, men det burde ikke være en uoverkommelig oppgave. Hvis kundene skal kunne finne en aktør, bør det være mulig for myndighetene også.

"Stor motstand mot NTNU-kutt"

Adresseavisen har laget en sak om administrasjonskuttene ved NTNU, hvor jeg sier et par ord om den bakvendte logikken (se faksimile).

Vi har allerede hatt sykmeldinger pga. overarbeid på nøkkelpersoner inn mot denne fusjonsprosessen, og mellomlederne har ikke tid til oppfølging av alle de prosessene som nå skal gå samtidig.

Konsekvensene kan bli tut og kjør hvor ingen tør ta avgjørelser om hva som skal nedprioriteres, ansvaret blir skjøvet nedover i hierarkiet, masse blir gjort i hurten og sturten uten skikkelige prosesser og haugevis av ansatte blir overarbeidet. Dette skjer jo til alt overmål i en tilsettingsstopp.

Hele saken ligger bak betalingsmuren her: https://t.co/Ql4qGBmIvu

Se også forrige post, Sparereform, på: http://venstresida.net/?q=node/3785

Demokrati, nå!

I forbindelse med en revisjon av Rødts arbeidsprogram ble jeg bedt om å lage en artikkel om sosialisme og demokrati til et diskusjonshefte. Jeg legger den selvsagt ut også her. God fornøyelse.

Demokrati, nå!

Tittelen på denne korte artikkelen er inspirert av navnet på det kanskje største venstreradikale mediefenomenet i USA, Democracy Now. Med Amy Goodman som frontfigur startet det på radio på 90-tallet, men tok av på internett når behovet for alternative nyhetskilder ble prekært under Bush-administrasjonens terrorkrig. I dag kan alle se timelange daglige tv-sendinger på nett, og Democracy Now har vært en av de viktigste kanalen for amerikanske dissidenter som Noam Chomsky, Ralph Nader, Edward Said (1935-2003) og Howard Zinn (1922-2010) for å nevne noen. Navnevalget er ikke tilfeldig. Som de skriver på sin egen nettside: “For true democracy to work, people need easy access to independent, diverse sources of news and information.”[1]

Sosialisme er demokrati
Demokrati - folkestyre - har nemlig alltid vært kjernen i alle venstreradikale ideologiske prosjekt. Fra den opprinnelige “venstresiden” sin kamp mot adelens arvelige privilegier i det franske parlamentet, til arbeiderbevegelsens kamp mot de (forøvrig også arvelige) privilegiene til eierklassen, har distribusjonen av makt, slik at vi alle kan være med og bestemme på lik fot, vært den underliggende tanken. Det er en dypt demokratisk tanke. Som Podemos-leder Pablo Iglesias uttrykker det etter å ha sveipet innom den franske revolusjonen og de gamle grekerne:

...democracy is a movement aimed at wresting power from whoever monopolizes it (the monarch or the elites) in order to distribute it among the people, who are called to exercise it for itself or through its delegates.[2]

Reelt demokrati betinger nemlig en reell fordeling av makt i samfunnet, både politisk og økonomisk, for disse sfærene kan ikke skilles, noe vi straks skal komme tilbake til.

Disiplin og profesjon


Faksimile fra Klassekampen 8.2.2016

Det er en problemstilling som har vært bærende for meg hele veien i fusjonsprosessen mellom HiST, HiÅ, HiG og NTNU - det er at den ikke må føre til at mangfoldet vi tilbyr studentene blir mindre. Det må ikke bety at verken de mer teoritunge eller de mer praksisorienterte studiene mister noe av særpreget sitt. Resultatet av det vil være at færre studenter vil kunne finne et tilbud som passer dem, og vi vil ha et snevrere tilfang av ulike typer kandidater å tilby samfunnet etter endt studieløp.

Studie viser: USA er ikke et demokrati

Jeg vil rette en takk til dagens Klassekampen som gjorde meg oppmerksom på studien "Testing Theories of American Politics: Elites, Interest Groups, and Average Citizens" av Martin Gilens og Benjamin I. Page.

https://scholar.princeton.edu/sites/default/files/mgilens/files/gilens_a...

Her bruker forskerne tilgjengelig data for å teste statistisk ulike modeller for det politiske systemet i USA. Problemstillingen er hvor mye makt som finnes blant "vanlige folk" på politiske beslutninger (demokrati) målt opp mot ulike typer av elitemakt (oligarki?). Konklusjonen er nedlående:

"When the preferences of economic elites and the stands of organized interest groups are controlled for, the preferences of the average American appear to have only a minuscule, near-zero, statistically non-significant impact upon public policy."

Hvor jævla vanskelig er det?

Hvis man vil være feminist uten å være rasist er det bare en ting å gjøre - å vurdere sexisme på samme måte uansett hvilken etnisk/kulturell/religiøs bakgrunn overgriper og offer har.

Jeg har registrert at det er enkelte etter gruppeovergrepene i Köln nyttårsaften som påstår at det har vært massive tilløp til å “unnskylde” og “relativisere” overgrepene med bakgrunn i overgripernes etniske bakgrunn. Om så hadde skjedd er det liten grunn til å være uenig med Bjørnar Moxnes i at det ville vært et klassisk tilfelle av “misforstått antirasisme”.

Jeg har likevel ikke sett mye av det. Det jeg derimot har sett er at mange har benyttet den store oppmerksomheten disse overgrepene har fått til å forsøke å skape oppmerksomhet rundt overgrep mot kvinner mer generelt. Er det “relativiserende” i betydning at det nedvurderer alvorligheten av det som skjedde i Köln? Er det feil å gjøre det? Jeg vil si tvert om - for enhver som ser på seg selv som feminist, er det en plikt å benytte en slik sak til å sette oppmerksomheten på overgrep mot kvinner - noe som skjer ofte og alle steder i samfunnet, men dessverre ellers sjelden får den oppmerksomhet det fortjener.

Konspirasjoner overlever ikke over tid

Her på venstresida.net har vi gjentatte ganger tatt til orde mot konspirasjonsteorier - ideer om at komplekse sammenhenger og fenomener blir styrt i hemmelighet av noen med en tydelig agenda. Et av hovedmomentene vi har framført er at disse store konspirasjonene som enkelte fremmer (9/11 f.eks.) selv om de ikke falt på sin egen absurditet, ville være umulig å holde hemmelig over tid.

Se f.eks. Konspirasjonsteorier: http://venstresida.net/?q=node/3430
KonspiraNorge - en kommentar: http://venstresida.net/?q=node/3547
Konspirasjon og strategi: http://venstresida.net/?q=node/3726
Veien til konspirasjonstenking: http://venstresida.net/?q=node/3414

Nå har omsider vitenskapen kommet etter. En Studie av fysikeren David Robert Grimes i PLOSOne presenterer en ligning som undersøker hvor lenge en konspirasjon kan regne med å holdes hemmelig under ulike forutsetninger.

Podemos tar regien og setter PSOE i sjakk

Podemos-leder Pablo Iglesias gikk i går ut og erklærte at Podemos var villige til å gå inn i en regjering med PSOE og det tradisjonelle venstrepartiet UI. Det er på mange måter det perfekte politiske grepet for å få Spania ut av den fastlåste politiske situasjonen landet nå er i, og samtidig få en plattform som kan begynne å ta et oppgjør med den høyreorienterte politikken PP har kjørt med backing fra EU-systemet.

Den klassiske oppskriften på katastrofe

I tider hvor mørke krefter beveger seg i Europa på ny, kan det være betimelig å minne om hvorfor det gikk som det gikk sist gang. En seiglivet myte om det 3. Riket er at "Hitler vant makten ved frie valg", men det er feil. I det siste valget før nazistene kom til makten og demokratiet ble avskaffet gikk de markert tilbake og fikk 33% av stemmene. Langt unna noe flertall.

Arbeiderpartiets farlige strategi

Det var nok en og annen både blant Ap-medlemmer og oss som har noe mindre illusjoner om det partiet som satte morgenkaffen i Halsen da de leste om Arbeiderpartiets omfavnelse av Frp’s asylforslag i VG 29.12.