Velkommen til denne nye spalten hvor jeg oppsummerer tilfeldige ting fra nyhetsbildet i sånn ca. uka som har gått, og kommer med noen lenker til videre lesning. Vi får se om det blir flere eller om dette blir en engangsforeteelse. (I praksis handler jo denne spalten om å lime inn mer eller mindre tilfeldige ting fra facebookfeeden min de siste dagene, så det burde jo være overkommelig...)

Trumps supportere:

Mens alle venter på den vanskelige andreboka mi (som omhandler spørsmål om vitenskap, teknologi og samfunn og kommer på Universitetsforlaget på nyåret), fikk jeg før sommeren en forespørsel om å bidra til et annet bokprosjekt, som ble lansert i dag.

Vi fortsetter serien med tekster med bakgrunn i arbeiderbevegelsens historie. Nå skal vi kikke litt på de norske hovedsammenslutningene, historien og hva som skiller dem.

LO-dominans
Landsorganisasjonen i Norge (LO) er den klart eldste av hovedsammenslutningene vi i dag finner i det norske arbeidslivet, og den har vært den overlegent største i hele sin historie. LO ble dannet i 1899 gjennom en sammenslutning av mindre forbund, og etter mønster og inspirasjon fra den sosialistiske bevegelsen som hadde fått et gjennombrudd lenger sør i Europa (Olstad 2009, s. 18).

LO hadde som hovedorganisasjon lenge vært supplert med flere mindre fagforeninger, men fra 70-årene økte konkurransen. Da ble to nye hovedsammenslutninger etablert. Dannelsen av Akademikernes Fellesorganisasjon (AF) i 1975 og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) i 1977 utgjorde den første reelle utfordringen mot den enerådende stillingen LO til da hadde hatt som hovedsammenslutning på det nasjonale planet (Bergh 2009, s. 67).

Jeg ble nettopp gjort oppmerksom på dette fra NTNUs innkjøpsreglement av en kollega:

En ting er at det kan oppleves som stivbeint regelrytteri. Det verste for meg er likevel noe annet.

For noen år siden tok jeg et 30 studiepoengskurs i arbeiderbevegelsens historie. I etterkant la jeg også ut noen oppgaver jeg hadde skrevet til faget, som poster på dette nettstedet. Men det slo meg plutselig at det var et par som bare var blitt liggende igjen på harddisken (eller i skyen strengt tatt), så har har dere en av dem - en vurdering av bruken av "den norske modellen", utviklingstrekk og tendenser som kan true den.

Den norske modellen i den politiske debatten
Som vi skal se, eksisterer det ingen monolittisk enighet omkring hva som ligger i begrepene “den norske forhandlingsmodellen”, eller bare “den norske modellen”, og hvorvidt dette er noe annet enn “den nordiske modellen”, men det er åpenbart både likhetstrekk og forskjeller mellom de nordiske landene. I tillegg er deler av det vi ofte regner inn i den norske modellen, nemlig oppbyggingen av, og eksistensen av en velferdsstat, i større eller mindre grad fellestrekk i alle de vesteuropeiske landene etter andre verdenskrig.

Nyere politisk, og kanskje også polemisk, debatt har ført begrepet “den norske modellen” opp på den offentlige dagsorden. Siv Jensen angrep modellen i sin landsmøtetale i 2013, men klarte i etterkant ikke å gjøre rede for hva modellen var. (VG 2013) Høyres Torbjørn Røe Isaksen på sin side pekte i en kronikk på NRK Ytring på at “Det er påfallende at særlig Arbeiderpartiet har sluttet å snakke om den nordiske modellen og begynt å snakke om den norske i stedet”. Videre definerer han modellen gjennom tre punkter: en åpen økonomi, en stor skattefinansiert offentlig sektor med universelle velferdsgoder, og trepartssamarbeid i arbeidslivet. Isaksen fortsetter deretter med å argumentere for at “den norske modellen” er et partipolitisk felleseie som venstresiden, og særlig Arbeiderpartiet ikke kan ta til inntekt for sin politikk (Isaksen 2013).

En tekst hvor jeg tar for meg hvordan grunnlaget for deler av den rasismen vi ser i dag, er å finne i tidligere tiders skolepensum og populærvitenskap.

Kakhi-folket
"Innvandringsdebatten" tar fortsatt mye plass i offentligheten. Jeg har få virkelig høyreekstreme blant de jeg følger i sosiale (og andre) medier, men jeg registrerer at enkelte klager over at debatten har blitt så polarisert. Det er jo forståelig. På den ene siden har du de høyreekstreme som har begått drap, tent på asylmottak, stadig begår ulike andre voldsepisoder og som kontinuerlig overstrømmer alle som ytrer seg mot dem (men særlig unge kvinner som måtte slumpe til å være noe mørkere i huden enn dem) med trusler om vold og grov hets. På den andre siden har du "såkalte antirasister" som på grovt vis stempler motdebattanter ved å karakterisere enkle gruppekarakteristikker av ulike etniske eller religiøse grupper som "rasistiske". Det er jo åpenbart at denne type godhetstyrannisk og snillistisk stempling og slike personangrep (det er jo tross alt en persons meninger de angriper, så da er det per definisjon personangrep!) er et alvorlig angrep på ytringsfriheten.

Oppslag i klassekampen 8.9.2016

De siste månedene har det vært en del debatt om NTNUs planlagte deltagelse på en reise til Israel for å etablere forskningssamarbeid med Israelske forskningsmiljø. I den forbindelse var jeg, på vegne av NTL i Klassekampen den 8.9, hvor jeg i hovedsak kritiserte NTNUs manglende vilje til å overhode gjøre en etisk vurdering av saken før de drar i vei, noe som fikk støtte fra den forskningsetiske komiteen (se faksimile i bunnen av saken). I det følgende vil jeg begrunne litt mer, både hvorfor en slik vurdering er nødvendig, samt hvorfor den bør ende opp med at man bør avstå fra dette samarbeidet.

I dagens Fokus-tekst i Klassekampen fortsetter jeg den stolte tradisjonen "selvpisking". Denne gang på vegne av oss ateister.

Klikk på faksimilen for å lese den i større versjon, eller lest teksten under.

En bedre religionskritikk

Ikke så rent sjelden kommer det påstander om at venstresiden ikke tør eller vil kritisere religion. Dette blir innimellom fulgt av anklager om at religionskritikk fort møtes med rasismeanklager. Som religionskritisk ateist føler jeg selv sjelden på det problemet, men innimellom føler jeg et ubehag med en del argumenter som framstilles som religionskritikk. Den kan nemlig også være rasistisk.

De genetiske ulikhetene mellom mennesker er så små at det ikke gir mening å snakke om "raser" (underarter) i noen biologisk forstand. Det betyr selvsagt ikke at rasisme ikke finnes. De fleste moderne rasismedefinisjoner knytter ikke rasisme opp til biologi, men til en oppdeling av mennesker i grupper som gis negative essensielle trekk (se. f.eks. Bangstad&Døving "Hva er rasisme?"). Disse gruppene kan gjerne være religiøse eller kulturelle så lenge religionen eller kulturen gis like entydig definisjonsmakt som "rase" tidligere gjorde. Et godt eksempel på dette er når demografi dras inn i debatter rundt innvandring og religion og selv ufødte barn dermed tillegges bestemte holdninger og egenskaper. Undersøkelser viser dessverre at rasistiske oppfatninger fortsatt er ganske utbredt i Norge (se f.eks. HL-senterets "Antisemittisme i Norge").

Jeg har tidligere uttalt meg kritisk om de mulige konsekvensene NTNU-fusjonen får for de treårige ingeniørutdanningene.
Les her: http://venstresida.net/?q=node/3807

Nå kjører Universitetsavisa en oppdatering etter det er bestemt at de aktuelle fagmiljøene i første omgang skal flytte inn i det nybygde teknologibygget: http://www.universitetsavisa.no/campus/2016/08/11/Teknologimilj%C3%B8er-...

Informasjonen vi får gjennom sosiale medier baseres ofte på tidligere klikk. Da er vi på vei inn i en verden hvor vi strykes medhårs, og får bekreftet våre verdensbilder og fordommer.

Nylig kom meldingen om at noen aviser planlegger å levere skreddersydde nyhetssider tilpasset individuelle lesere ved hjelp av ulike data-algoritmer. Der følger de en vei som både bl.a. Google og Facebook har gått opp før.