I går - 3.12.2020 - ble den viktige boka Kampen om campus Nesna lansert gjennom flere ulike arrangementer. Som mange kanskje skjønner omhandler den hvordan den hundre år gamle Høgskolen på Nesna først ble presset inn i en fusjon med Universitetet i Nordland og Høgskolen i Nord-Trøndelag av den blåblå regjeringen. Deretter - på tvers av løfter i fusjonsavtalen hvor det stod erklært at alle campi skulle satses på og videreutvikles - ble hele campusen vedtatt nedlagt av rektor og styret i Nord Universitet. Dermed mistet en region som allerede sliter med mangel på kvalifisert arbeidskraft sin sentrale høyere utdanningsinstitusjon.
Men kampen var ikke over. Folkeaksjonen for høyere utdanning på Helgeland har ført en utrettelig og imponerende kamp for å få omgjort nedleggingen, og de er nære ved å lykkes. Samtlige opposisjonspartier, som ligger an til å få et solid flertall etter valget neste år, har erklært at de vil gjenopprette Nesna som campus for høyere utdanning. Alle sammen kom de med hilsninger ved lansering av boka i går.
Nesna er selvsagt viktig for Helgeland, men både det som ahr skjedd med HiNesna, og boka, er viktig også langs to andre akser. Nesna er nemlig et symptom på dypere utviklingstrekk i samfunnet vårt. Det ene er den gradvise nedbyggingen av felles, offentlig infrastruktur over hele landet, som i tillegg til nedbygging og delprivatisering av alt fra postombæring til veiveldikehold til jernbane, har gitt nedlegging av lensmannskontorer, (trussel om) domstoler, trafikkstasjoner og altså høyere utdanningsinstitusjoner, har avfødt distriktsopprør over hele landet.
LO er i ferd med å starte et prisverdig arbeid mot økte ulikheter, og har dermed sendt ut (også til meg) et lite spørreskjema. Jeg fant derimot ikke alt jeg trengte å si som ferdigskrevne alternativer, så jeg rev av meg en liten on-the-top-of-my-head-rant i feltet for åpne kommentarer. Jeg deler den selvsagt også her:
