Lær av historien! del 1 - Sovjet&Co

Alle på venstresida som jobber med og ønsker seg en annen verden, må analysere og forstå historien på godt og vondt. Det gjelder selvsagt spesielt venstresidas historie globalt.

I dag finnes det knapt et par håndfuller mennesker som ikke tar avstand fra Sovjet, Kina og de andre brutale partidiktaturene som, inspirert eller tvunget fram av disse, ble etablert i kommunismens navn. Men det holder jo ikke å ta avstand, dersom man ikke forsøker å forstå årsaken til det som skjedde.

Mange på venstresida har sikkert hørt omkvedet "kommunismen er en fin teori, men den fungerer ikke i praksis". Innimellom hender det jeg spøkefullt svarer at det er bedre med en idè som i det minste fungerer i teorien, enn med det kapitalistiske systemet som verken fungerer i teori eller i praksis, men det er kanskje et poeng å kikke litt på de historiske eksemplene som gjør at mange avskriver et klasseløst samfunn, og ikke bare argumentere med hvor ille kapitalismen er.

Torstein Dahle har i flere sammenhenger pekt på at problemet ligger i selve ideen om at en partielite kan gjøre opprør og skape et nytt samfunn på vegne av folket. Det har han åpenbart rett i, og dermed går han også i strupen på deler av Lenins partiteori, eller i det aller minste praksis.

Det er åpenbart at når man lever i et brutalt og undertrykkende samfunn hvor all opposisjon slås ned med vold, kan man ikke driver et opposisjonsparti av norsk type. Da er hemmelighold og kommandostrukturer nødvendig. Tilsvarende i en krigssituasjon. Det nærmeste vi kommer her i Norge er under okkupasjonen da motstandsgrupper opererte på samme vis.

Det er likevel like åpenbart at når situasjonen ikke lenger er slik, når diktaturet er styrtet, må organisasjonen åpnes opp, og demokratiet må bygges hurtig, og at folk sjøl må delta aktivt i alle beslutninger som tas – før maktsyke grupper utnytter sentraliserte strukturer til å erstatte et undertrykkende system med et annet.

I Sovjetunionen var det åpenbart dette siste som skjedde. Mens Lenin delvis kan unnskyldes med at han ledet et land i krig og borgerkrig, og måtte slåss både med tsartro styrker og britiske og amerikanske invasjonsstyrker, finnes det ikke lenger noen unnskyldning for ikke å utvikle et reelt demokrati etter at disse var beseiret. Selv om Sovjetunionens konstitusjon var en av de mest demokratiske verden hadde sett så langt, var det altså i praksisen det skortet, og da Stalin manøvrerte seg til makten og fjernet de små frøene som lå der til demokrati og ble en de facto diktator, ble de siste spikrene slått inn i kista for forsøkene på et sosialistisk samfunn i Sovjetunionen. (Nå forsøkte riktignok Krustsjov seg på noen demokratiske reformer (han vurderte bl.a. å dele opp kommunistpartiet i to og få et topartisystem), men han ble som kjent etterhvert utmanøvrert av Bresjnev uten å ha lyktes med større endringer. Da Gorbatsjov til slutt lyktes med noen oppmykninger, var regimet allerede så diskreditert ute blant folket at hele systemet raknet.)

Etterhvert som tiårene gikk ble det stadig mer tydelig for flere og flere i Vesten at arbeidernes paradis var blitt et byråkratisk og undertrykkende system. Det var kanskje derfor mange på 70-tallet ble så oppildnet da en litt lubben kineser ropte "knus partikontorene" og framstod som et alternativ til det stivnede byråkratiet i Russland. Det var det jo ikke, og den grunnleggende feilen her ligger jo også i den fatale misoppfattelsen av at ting gikk galt da Krustsjov tok over makta, mens realiteten selvsagt er at ting gikk i grøfta tidlig, og fullstendig med Stalins maktovertagelse. Som Hugo Chavez sa det i sin tale til FN 24/9 2009: ”The Soviet Union lost its way, very early. It’s this century – the 21st century - that is the century of socialism”.

Dersom man skal foreta en nøktern analyse av hva slags samfunnsform man hadde i Sovjet med tilhørende lydriker, blir det nærmeste vi kommer et føydalsamfunn, hvor keiser og adel er erstattet med partitopper og byråkrati. I Nord-Korea er parallellen etter hvert blitt fullstendig, etter hvert som sønn følger far som eneveldig hersker.

På 70-tallet hang noe av helteglorien fra 2. verdenskrig fremdeles rundt Stalin, den kalde krigen stod på som fullt, og det var lite balansert kunnskap og mye propaganda fra begge sider, og det er kanskje forståelig, men ingen unnskyldning at mange valgte å avvise mye av kritikken som kom. I dag finnes det selvsagt ingen slike argumenter å komme med, men så er da også de gruppene som fremdeles framholder "de fem store" (marxengelsleninstalinmao) som ledestjerner og naturlige arvtagere til hverandre redusert til noen håndfuller mennesker, og er kanskje mer interessante som et psykologisk fenomen enn som et politisk.

Sovjetunionen var forbildet for Kina, og sammen var de modeller, eller dominerende makter over de andre såkalte "kommunistiske" land som ble laget. Det er slik sett i stor grad Stalin og hans styresett som er skyld i den ulykksalige vendingen den globale kommunistiske bevegelsen tok, og "gammelkommunistene" ligger nå med brukket rygg.

Høyresiden bruker selvsagt aktivt denne kunnskapen som et argument mot alle kommunistiske og sosialistiske ideer og bevegelser. Da viser de den samme historieløsheten som de få som fortsatt hyller Stalin.

De borgerlige partiene støtter jo – i likhet med resten av oss – de rettighetene vi mennesker har fått gjennom det vi ofte kaller de borgerlige revolusjonene: frie valg, rettsstat og formelt like rettigheter for alle uavhengig av sosial bakgrunn.

Det første forsøket på å få gjennom denne type rettigheter var den franske revolusjonen som kastet keiser og adel for å innføre demokrati. Som man vet spiste revolusjonen sine barn, det endte i blodbad og etter hvert utropte Napoleon seg til keiser, og man var tilbake der man startet – nesten. Og det gikk lang tid før man fikk samfunn som vi i dag vil anerkjenne som demokratiske. Det er en situasjon som ikke er helt ulik den russiske revolusjonen (selv om det selvsagt også finnes mange historiske ulikheter).

Betyr det at man burde forkaste idealene om frihet, likhet og brorskap? Kaste demokratiet på båten fordi det "ikke fungerer i praksis"? Selvsagt ikke! Hvorfor fremmes så disse påstandene i forhold til den russiske revolusjonen? Det burde jo være åpenbart: de fremmes for å kunne avvise en politisk motstander uten å måtte diskutere politikk.

Likeledes fungerer påstander om kapitalismen som menneskets ”naturlige tilstand”, som jeg har tatt opp i en tidligere tekst. (Nå plutselig reaktualisert av Harald Eia) ( http://venstresida.net/?q=node/909 )

Kapitalismen er et av mange økonomiske systemer som har dominert verden opp gjennom historien, vi har hatt jeger- og sankersamfunn, føydalsamfunn, slavesamfunn, standssamfunn og globalt sett enda en myriade av ulike samfunn som tilsvarende har hatt økonomiske systemer som har fungert etter ulike logikker. Det økonomiske systemet vi kaller kapitalismen har eksistert et par hundre år, og det er naivt å tro at det representerer ”the end of history”. Spørsmålet er bare hva som kommer til å erstatte det, og når det kommer til å skje.

Jeg har allerede kommentert dette på Fjesbok, men vil gjerne følge debatten i alle kanaler:

Liker mye av dette, men er voldsomt i stuss over sammenlikningen med føydalsamfunn. Det var da en svært tydelig klasse av lønnsarbeidere i Sovjet, som ikke hadde særlig mye til felles med leilendinger. Det var også klassekamp, dels arbeidere mot de reaksjonære som ville ha tsaren tilbake, dels arbeidere mot tilhengerne av moderne kapitalisme, og dels arbeidere mot partitoppene. Anbefaler Grossmann: Liv og skjebne, som jeg tror gir god forståelse av Stalintida.

Jeg kan jo gjøre det samme med svaret :)

Sovjet var selvsagt ikke entytdig et føydalsamfunn, og det er delvis et polemisk grep fra min side som handler mer om retning enn om samfunnsform (om enn egentlig ikke i forhold til Nord-Korea), men Russland kom jo fra et føydalt samfunn - livegenskapen ble ikke opphevet før langt ut på 1800-tallet (husker ikke år), og jeg tror nok de føydale strukturene som lå i samfunnet var noe av det som gjorde det så "enkelt" å få på plass autoritære strukturer slik som de som ble befestet under Stalin-tida.

Det store skillet fra føydalsamfunnet, er jo at vervene i mye mindre grad gikk i arv (igjen med unntak av Nord-Korea), men de har til felles rimelig rigide kommandostrukturer. En interessant detalj er jo at det ikke var fritt fram for arbeidere i Sovjet å flytte hvor de ville i landet. Det kan jo også ses på som en slags rest av livegenskap.

Samtidig var det jo store interne maktkamper (som jeg kort er innom iht. Krustsjov), helt sikkert på mange plan og nivåer som du kjenner bedre til enn meg. Få samfunn er entydige, og det går helt klart an å argumentere for at Sovjet var et samfunn av andre typer også, men jeg mener de føydale strukturene er nyttige å sette opp som en kontrast til det sosialistiske systemet de påstod de bygde.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering