Deltakere og fildeling - to møter på tre timer

I går var jeg på to møter i løpet av tre timer, og det gikk overraskende glatt. Først var jeg på et møte med Audun Lysbakken klokka 18 på Ni Muser om den nye boka han har skrevet sammen med Ingvar Skjerve: "Deltakerne". Etter en liten time raste jeg videre til Rødts nye lokallag i Trondheim: Rødt Øst, for å bli med på en debatt om fildeling.

Lysbakken holdt et kort og greit foredrag om hovedmomentene i boka si: Sosialisme må handle om økt deltaging, og en utvidelse av demokratiet. Stikkord var f.eks. mer makt til de ansatte på arbeidsplassen og deltagende budsjettering: i det hele tatt - økt folkelig deltagelse i de fleste beslutningsprossesser.

Dette er det vanskelig å være uenig i. For en som jobber i akademia, er det også interessant som et svar på hva som er alternativet til New Public Management - et inneffektivt udemokratisk og tungrodd styringssystem som nå har ridd norsk offentlig sektor i et par tiår. Så langt så bra.

Men dette - som engelskemennene sier - begs the question: Hvorfor i sv**te h***ete har ikke SV klart å gjøre en døyt med noe av dette etter snart fire år i regjering, hvor de sitter med både finansministeren, "nyskapingsministeren", og hele to utdanningsministere? Tvert imot har "balansert målstyring" og NPM turet fram med uforminsket styrke inne f.eks. universitetssektoren, men også skolesektoren på lavere nivå, innen helsevesenet og andre institusjoner.

Jeg er jo generelt en godslig kar som liker å tro godt om folk, og jeg har jo også trodd at det sikkert måtte være Jens Stoltenberg (kjent blåruss) med hjelp fra sentrale byråkrater som Marianne Andreassen i SSØ, som satte foten ned og skapet på plass og som hindret de snille SV'erne med sine gode intensjoner i å gjennomføre demokratiseringsprosjektet sitt.

Jeg kjenner jo nok SVere til å vite at det er en høyrefløy og en venstrefløy også i det partiet, men jeg trodde ikke høyrefløyen var så langt til høyre at de var imot å utvide demokratiet. Så feil kan man ta. Mimir Kristjansson kommer med en interessant opplysning i så måte i en kronikk i Klassekampen:

"SVs landsmøte [var] nær ved å snu i spørsmålet om rektorvalg også på universitet og høyskoler. I landsstyret gikk et mindretall på 10 inn for å stryke at «SV mener Universitets- og høyskoleloven bør endres slik at det blir obligatorisk med valg av rektor og fakultets- og instituttledelse.» På selve landsmøtet fikk strykningsforslaget støtte fra et flertall i programkomiteen før det heldigvis ble nedstemt i landsmøtesalen."

Ikke nok med at mange ikke vil dra SVs politikk lenger i utvidelse av demokratiet, men det er tydeligvis forurolignde mange i SV som vil ha mindre demokrati på arbeidsplassen. Ikke bare ble det fremmet, men det ble innstilt fra komiteen. SV har en høyreside som har makten i parti- og regjeringskorridorene, som er så langt til høyre at de antageligvis får litt vondt i munnen når de skal si "Sosialistisk Venstreparti", og som antageligvis er hovedårsaken til at det blir med pratet til Lysbakken. Heldigvis kan denne fløyen i det minste bli nedstemt av grasrot-SV på landsmøter, men i den daglige politikken i regjering hjelper det lite.

Jeg kjøpte boka til Lysbakken, og skal kose meg med den og (venstresida i) SVs ideer framover, mens jeg gremmer meg over SVs praksis i regjeringskontorene. Antagelig ikke ulikt hvordan mange SVere har det.

Fildelingsdebatten gikk greit, og det er koselig med nytt lokallag med base på la'moen. Det ble litt interessant diskusjon, og det utviklet seg en generell enighet om at det er viktig å få den jevne artist/kunstner/kulturutøver med oss i kampen for fri fildeling.

Da må vi få tydeliggjort at vi vil ha på plass kompensasjonsordninger som vil gi et sikrere inntektsgrunnlag for den jevne småkunstner enn det f.eks. CD-salg er i dag. Stikkordet for å løse fildelingsproblematikken er kollektive vederlagsordninger. Det er effektivt og krever mye mindre byråkrati enn å ta betaling for alle slags enkelteksemplarer, og det løser problemet med hvorfor man skal stenge noen ute fra kulturen når kostnaden ved distribusjon og reproduksjon er null.

Man kan også trekke paralleller til debatten om intellektuell eiendom på andre områder, som medisinpatenter og patenter på såkorn og gener generelt. Programvarepatenter er nok et eksempel på at vi nå har kommet dit av kapitalismens rammer hindrer utviklinga både vitenskapelig (hemmelighold etc), kulturelt (sampling o.l.) og verst: menneskelig (fattige får ikke tilgang til medisin).

For å gå tilbake til musikken, er dessverre ikke bransjeorganisasjone villige til å gå inn i denne debatten ennå, men det kommer til å tvinge seg fram når stadig flere artister innser at dagens linje med knallhard kamp mot egne fans og håpløse rettsprosesser mot teknologi som alltid finner nye veier er et dårlig alternativ. Vi må spille på lag. Da blir musikken best.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering