Venstresida og Krigen

I artikkelen "Krigsmotstand eller krigersk motstand?" i tidsskriftet Minerva, og på dilettant.no
skriver Truls Wyller en kritikk av venstresidas holdning til motstandskampen i Irak. Wyller har lenge vært en profilert skikkelse på norsk venstreside, men denne gangen tror jeg han angriper et karikert, unyansert bilde av venstresida som har lite med virkeligheten å gjøre.

"Man kan ikke bejuble en hvilken som helst gruppe banditter som tar til våpen mot en hvilken som helst okkupant", skriver Wyller, og det kan man nok være enig i, men dersom han skal bruke dette argumentet som en kritikk av venstresida, skyter han et bomskudd. Etter min erfaring finnes det svært mange, nyanserte holdninger til USAs okkupasjon av Irak på venstresida, og de som har en posisjon lik den Wyller her kritiserer, kan telles på få hender. Jeg vil gjerne prøve å nyansere krigsmotstanden litt, og vil derfor under presentere en del forskjellige posisjoner man finner på norsk venstreside i dag:

Posisjon 1: Dette er den mest ekstreme posisjonen, og den eneste Wyller egentlig kritiserer i innlegget sitt. De som inntar denne posisjonen støtter stort sett de fleste grupperinger, med få forbehold, som yter væpnet motstand mot USA. Dette er en svært marginal gruppe på norsk venstreside, og begrenser seg stort sett til et fåtall nåværende og tidligere medlemmer av AKP og Internasjonale Sosialister. Nå ser jeg ikke bort ifra at Wyller kan ha truffet på en av disse, enten på sitt virkested på NTNU Dragvoll, eller på et av sine kafébesøk, og slik kan være noe "krigsskadd" (unnskyld uttrykket) i forhold til disse posisjonene, og at dette kan være noe av bakgrunnen for hans artikkel. Jeg framholder likevel at dette er en svært marginal gruppe, og selv om enkelte av de av og til kan skrike høyt er de på ingen måte representative for noe annet enn seg selv.

Posisjon 2: Dette er de som mener de har funnet en gruppe i motstandskampen de kan støtte, men som slett ikke støtter alle grupper og metoder. Her finner vi sikkert NOEN av de som er i "Komiteen for et fritt Irak", men alt denne komiteen har gjort i praksis er så vidt meg bekjent å samle inn penger til et feltsykehus i de områdene av Irak som kontrolleres av deler av motstandsbevegelsen. Ikke spesielt krigersk så langt altså.

Posisjon 3: Først nå kommer vi til en posisjon som større deler av venstresida innehar. Her støtter man irakeres RETT til å drive motstandskamp, uten at man går inn og støtter noen konkret gruppe, eller noen konkrete metoder som brukes i den faktiske motstandskampen. Dette er et prinsipielt standpunkt som sier at folkeretten gjelder like mye for de som er okkupert av USA, som for andre. Her kombinerer man altså et prinsipielt standpunkt for rett til motstand, med et praktisk standpunkt hvor man ikke føler man kan gå inn og støtte noen av de gruppene man ser.

Posisjon 4: Her har vi de som støtter motstanden, men som ikke støtter voldelige midler. Dersom man ser på hele venstresida (nå er jo selvsagt dette også et flytende begrep), er nok dette kanskje den største enkeltgruppen. I forhold til den irakiske regjeringen kan det vel i både denne og den forrige gruppen finnes forskjellige holdninger, men en fellesnevner er vel at man er skeptisk til hvor demokratisk en regjering i et okkupert land kan være. - Likevel vil et flertall prinsipielt ikke støtte konflikter mellom irakere.

Posisjon 5: Her har vi de som var mot invasjonen, og som er mot okkupasjonen, men som støtter den irakiske regjeringen, og mener at demokratiprosessen USA har satt i gang tross alt er en utvikling i riktig retning. Her finner vi blant annet en del i De Grønne.

Posisjon 6: Nå begynner vi å nærme oss et Høyre-standpunkt, men det finnes også en del på venstresida som var mot invasjonen, men som mener USA nå ikke må trekke seg ut før de har "ryddet opp". På det som Wyller kanskje mener med venstresida er vel dette en gruppe som begynner å bli liten, når man ser hvordan krigen i Irak holder på å utvikle seg. Det er ingen tegn til at USA har noen stabiliserende effekt.

Dette var selvsagt også en karikert framstilling. Det finnes mange mellomposisjoner også mellom disse standpunktene, men jeg mener som sagt at de som støtter enhver form for krigføring av irakere er en svært marginal gruppe. Så kan man selvsagt diskutere hvilken av disse standpunktene og mellomstandpunktene som er det riktigste, men noe fasitsvar kan man neppe finne.

Personlig mener jeg både utviklingen av krigen og det faktum at 80% av irakerne vil ha okkupasjonsmakten ut tyder på at USAs nærvær bare gjør ting verre, og skjerper konflikten. Kanskje har vi nå kommet til et punkt hvor en borgerkrig i Irak er uunngåelig. Det er i så fall selvsagt svært beklagelig, men USAs fortsatte tilstedeværelse øker som sagt bare konfliktnivået, og går imot ønskene til et overveldende flertall av befolkningen. Jeg mener derfor (i likhet med kongressmannen John Murtha) at USA bør trekke seg ut.

Videre mener jeg selvsagt at folkeretten er klar på at Irakerne har RETT til å yte væpnet motstand, men hvorvidt dette er en taktisk lur ide, det er jeg åpen for å diskutere. Personlig har jeg i hvert fall ikke funnet noen bestemte grupper jeg føler jeg kan støtte aktiviteten til, og jeg er svært skeptisk til all aktivitet som øker muligheten for en langvarig indre Irakisk konflikt. Dermed var jeg selvsagt også motstander av USAs invasjon, og selv om det ikke er pent å hovere i ettertid, må det være lov å påpeke at utviklingen i Irak understøtter tesen om at militære intervensjoner sjelden fører til mer fred i verden.

Se forøvrig debatt på Dilettantblog.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering