I det siste har det gått en liten debatt i den såkalte "bloggosfæren"[1] omkring SVs regjeringsdeltagelse (Se for eksempel Mimir Kristjansson, Audun Herning [2], Brage, Mimir igjen, Audun igjen og så bortetter...).

Siden det allerede er skrevet så mye om saken, gidder ikke jeg skrive så mye om det (særlig ikke siden jeg har skrevet om det før [3]). Jeg nøyer meg med et lite dikt, fritt etter Dag Solstad [4].

HÅP FOR FR. HALVORSEN

Man blir dum av å svelge kameler
Fr. Halvorsens mor visste ikke det
Fr. Halvorsens mor trodde kameler var sunt
Men det er ikke sant
Halvorsen spiste kameler år etter år
Halvorsen trøstespiste kameler
Halvorsen ble bare dum
Man trodde det var hodet
Men det er ikke sant
Ihvertfall ikke hele sannheten
Man blir dum av å svelge kameler

Men som tittelen sier
det er håp for fr. Halvorsen
Det finnes avvenningskur
for fr. Halvorsen

Fotnoter til en i liten grad utgravd politisk kommentar:[5]

[1] Personlig liker jeg ikke blogg-begrepet. Det har en slags flau ettersmak av hype, og påtatt ungdommelig kulhet. Jeg foretrekker å kalle et nettsted for et nettsted, og har nettstedet jevnlige daterte innlegg, så får det så være. For meg er det fremdeles et nettsted. Kall meg gammeldags, men slik er det.

[2] Herning trekker ut en liten perlerad med Lenin-sitater for å vise at Mimir er "til venstre for Lenin". Jeg gjentar i den sammenheng gjerne følgende sitat herfra: "Å lese Lenin er litt som å lese bibelen – uansett hvilke påstander du ønsker å underbygge, kan du finne noen setninger til å underbygge det. En god del av årsaken til det er at Lenin var en praktisk politiker, opptatt av det som til enhver tid stod foran ham. Det meste av hans skrifter er slik også preget av den bestemte situasjonen han befant seg i sin tid/sitt sted."

[3] Det SV må gjøre er selvsagt å fortsette å fronte sin primærpolitikk også når de sitter i regjering, og ikke nok med det - de må også få støtte fra sine regjeringspartnere i at det er riktig, og viktig å fronte sin primærpolitikk også når man sitter i en koalisjonsregjering. Nå er det sikkert mange SV'ere som mener at det gjør man, og det har man, men ærlig talt: Det gjør man i alt for liten grad, og det har man i alt for liten grad. Når SV sluttet å fronte sin primærpolitikk og sine vedtatte standpunkter allerede i valgkampen, kan man kanskje ikke forvente at SV skal gjøre det etter valgkampen, men det tror jeg er den eneste løsningen. SV mistet sine velgere hovedsaklig under valgkampen, og i liten grad etter valget. Å trekke fram "regjeringsslitasje" som forklaringsmodell henger da ikke på greip. SV må skjelle ut pensjonsreformen, SV må kjøre hard på utenrikspolitikken og SV må fronte sin Boikott Israel-aksjon (for eksempel). SV kan godt bruke noe av den tida de ellers bruker på å si "barn og unge først" på disse spørsmålene.

[4] Solstads dikt heter HÅP FOR HR. NESEHORN, og jeg har kun omskrevet det ved å bytte ut hr. Nesehorn med fr. Halvorsen, og "spise poteter" med "svelge kameler". Solstads dikt har jeg fra "Dag Solstad - Et festskrift til 30-årsdagen 16 juli 1971" utgitt på Aschehoug. Man kan nok anta, ja det er kanskje også overveiende sannsynlig, at diktet har vært utgitt også andre steder, men det er altså herfra jeg har hentet det. For den som ønsker å sjekke denne referansen, vil nok det kunne by på en utfordring. Selv var jeg så heldig å komme over boken på et antikvariat i Trondheim for et par år siden. Den var priset til 150 kr og jeg kjøpte den uten mye nølen. Bare bildet av en ung Solstad med sneip, øl og et fandenivoldsk oppsyn på side 2 var verdt prisen. Diktet står uansett på side 164, men den driftige leser vil kanskje være i stand til å rekonstruere det på bakgrunn av diktet i kommentaren dette er en fotnote til, og informasjonen først i denne fotnoten.

[5] Denne overskriften, og denne fotnoteformen er selvsagt en referanse, og kanskje en slags parodi på Dag Solstads siste roman "Armand V - fotnoter til en uutgravd roman"[6] hvor Solstad i stedet for å skrive en roman om Armand V, insisterer på å skrive fotnotene til en roman han påstår han ikke har vært i stand til å skrive. Tilsammen danner fotnotene likevel noe som ligner svært mye på en roman om Armand V, om enn kanskje ikke den romanen Solstad påstår han ikke har vært i stand til å grave ut. Spørsmålet som da må stilles, er hvorfor han ikke har gravd ut den romanen fotnotene utgjør i stedet.

Det finnes sikkert uendelig mange romaner som kunne blitt skrevet om Armand V, men Dag Solstad har valgt fotnotene. Jeg tror Solstad juger. Jeg tror Solstad alltid hadde planlagt å skrive bare fotnoter i denne romanen. Det kan man tydelig se også av starten på den forrige romanen hans, hvor han eksperimenterer med fotnoteformen. Jeg tror Solstad driver gjøn med oss. Jeg håper i det minste det, og at han ikke som enkelte andre forfattere koketterer med å skulle "utforske språkets yttergrenser" og dets like. Slikt er bare flaut. Men jeg tror som sagt Solstad driver gjøn med oss. Jeg tror Solstad liker det. Han er blitt lei av å uansett bli feillest. Det er håp for hr. Solstad.

[6] ”Armand V” er, i hvert fall dersom du spør meg, den beste romanen Solstad har skrevet de siste ti årene. Nå kan det jo bare være fordi han er blitt noe mer tydelig politisk, og jeg skal være den første til å innrømme at jeg er svak for sånt. En viss kulturell kraft må romanen også ha, når landets utenriksminister føler at det er på sin plass å ta til motmæle på forsiden av den norske intellektuelle elitens hovedorgan ( Morrabla’ – kun for den som har råd til abo).

Særlig liker jeg den gode parallellen mellom Armands forhold til sønnen, og til Norge. Han blir skuffet over handlingene sønnen begår og ydmykelsen han ser sønnen utsette seg for, likedan som han blir skuffet over hvordan Norge servilt lar seg ydmyke av verdens eneste stormakt. Det er en smule politisk sprengstoff i romanen, og en fin langfinger i ansiktet til de medlemmer av borgerskapet som i misforståtthet måtte ha trykket Solstad til sitt bryst etter den romantisk svært gode, og politisk svært dårlige filmatiseringen av ”Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land”[7]

[7] Som den oppmerksomme leser vil ha oppdaget var den fotnoten denne fotnoten er en fotnote til en fotnote til en annen fotnote. Det betyr at denne fotnoten er en fotnote til en fotnote til en fotnote. Dersom det var en konkurranse om å utforske grensene til det tekstuelle uttrykk ved å se på grensene for bruk av fotnoter erklærer jeg meg selv som en foreløpig vinner. Språket har ingen genser. Derfor fryser språket når det er kaldt. Jeg tror vi nå har nådd en yttergrense for denne kommentaren om SVs regjeringsdeltagelse.