Som de fleste (som leser norske tegneserieblader med lupe) antageligvis har fått med seg nå, har jeg vunnet et års abonnement på det (relativt) nye seriebladet Kollektivet.

Humorseriene
Siden det jeg vil kalle "de nye humorbladene" oppstod på 90-tallet har jeg løpende fulgt med i utviklingen. Det var Bladkompaniet (senere Scibstedtforlagene) som ristet litt løs i et norsk humorseriemarked som lenge hadde vært alt for preget av Billy og Pyton. Det startet med "Tommy og Tigern" allerede i 89, og fortsatte med serieblader som "Larsons gale verden", "Ernie", "Grimmy" etc. utover i tiåret.

Felles for de fleste av disse etableringene var at de besto av kjappe knoppskytinger hvor biserier fikk egne blad. Dette skapte også nye muligheter for norske serietegnere, kanskje særlig etter at Egmont (tidligere Semic) presset seg inn på markedet (noe som også er litt skummelt siden de er i ferd med å få en alt for dominerende posisjon). Vi så det først med Pondus, så også med Nemi, M, og nå altså Kollektivet.

Selv om jeg egentlig foretrekker mer seriøse fransk-belgiske serier foran alt dette tøyset og tullet, er det viktig for bredden og matjorda til norske serietegnere at disse humorseriene har fått etablert seg. Derfor har jeg fortsett å kjøpe enkelte av seriene, selv om jeg nå har kuttet det ned til Pondus og M (og altså nå i oppstartsfasen - Kollektivet).

En analyse
Men så fra denne digresjonen og over til det egentlige poenget - min kamp om et års gratis abonnement. Det startet nemlig med en konkurranse i Kollektivet nummer 2 (det var 2 - var det ikke?). Der fulgte det nemlig med en CD med ei låt - angivelig av black metal-bandet Blacktööth (som serieleserne vel kjenner til). Denne CD'en skulle visstnok inneholde en hemmelig baklengsbeskjed mot slutten - konkurransen gikk altså ut på å finne denne beskjeden, og sende den inn til redaksjonen - det var flere premier, men førstemann til mølla-prinsippet gjaldt.

Det første man må gjøre i en slik situasjon er selvsagt å vurdere om det er verdt tiden å forsøke å konkurrere. Det var 7 bladabonnement å konkurrere om (litt ekstra for første- og andreplass + noen småpremier videre utover). Jeg var i den heldige situasjonen at jeg hadde kjøpt bladet på utgivelsesdagen, men altså på ettermiddagen.

Et kjapt anslag over opplaget til denne type blad gjør at vi kanskje kan regne med en 10-20.000 solgte eksemplarer. Med en måneds salgstid kan vi likevel ikke anta at salget i løpet av første halvdel av første dag er mer en 1-2000. Videre kan man forsøke å anslå andelen av disse som faktisk er såpass interessert at de vil forsøke å svare på en konkurranse til antagelig under 10% - slik at vi er nede i 100 personer. Når jeg likevel kom til at det var verdt et forsøk å prøve å sende inn et svar - var det av en analyse av den IT-kompetansen, og det arbeidet som var nødvendig for å kunne gi et korrekt svar på oppgaven. Denne analysen gjorde at jeg anslo de som (til det tidspunkt) kunne regnes som sannsynlige innsendere (med rett svar) til kun en liten håndfull.

Åpen programvare
I gamle dager, da ting kom på vinyl, var det jo bare å bruke fingeren og snurre plata baklengs dersom du ville høre en baklengsbeskjed. Så ikke på en CD - her må det IT-kompetanse til.

Jeg har, så vidt jeg husker, aldri i mitt liv betalt for programvare (med unntak av ting som har fulgt med et blad, eller ymse andre ting og som jeg dermed har betalt for indirekte + kanskje et spill - men alle slike tilfeller begynner vel nå å nærme seg 10 år siden). Mitt credo har alltid vært å bruke gratis, og etter hvert også åpen, programvare - når det som er best for min privatøkonomi sammenfaller med det som bringer oss nærmere et sosialistisk samfunn er det ikke lenger så mye å lure på.

I starten av mitt IT-liv (sånn fra midten av 90-tallet) lastet jeg stort sett ned gratis småprogram fra åpne nettsider. Når det gjelder konvertering av lydfiler/cd-ripping, satte jeg stor pris på programmet dbPowerAmp, som den gang var helt gratis og kunne konvertere mellom hvilke formater det skulle være. Gratisprinsippet forsvant dessverre da Fraunhofer begynte å skulle ta penger for mp3-formatet sitt, og siden da har jeg stort sett stått overfor 4 valg: 1. Bruke den gamle versjonen jeg fortsatt har som er like gratis som før, selv om den ikke lenger ligger på nett. 2. Bruke fildelingsprogrammer som DC++, bittorrent etc. til å skaffe meg betalingsprogrammer uten å betale. 3. Bruke (litt skumle) cracker-sider til å finne serials og cracks (med litt virusfare for ukyndige, men det har stort sett gått greit). 4. Ta steget over til den frie og lovlige åpen-kildekodeprogramvaren jeg finner på sourceforge.org.

I økende grad har valget mitt havnet på det siste. Der finner jeg under "Sound/audio" og "conversion" 516 gratis og åpne programmer å velge mellom. Under "Cd-ripping" 199, og under "editors" 514. Da er ikke løsningen på Kollektivet-oppgaven langt unna. En kombinasjon av "Media Coder" og "Audacity" skulle f.eks. kunne løse problemet.

Gjennom å først rippe lydfila til pc'en ved hjelp av rippeprogrammet, og deretter åpne fila i redigeringsprogrammet, og bruke funksjonen for å speilvende fila, kunne jeg lett spille den av baklengs og høre det hemmelige budskapet. (Som lød noe i retning av "Kjøøøøp Kollektivet, Kjøøøp Kollektivet, Kollektivet Rrruler... osv."). Deretter lå gratisabonnementet bare en kjapp epost unna.

Moralen
Så, gutter og jenter - moralen i denne visa er: Med litt trening i overslagshoderegning og åpen programvare kommer du langt her i livet.

Det eneste jeg lurer på nå er NÅR dette gratisabonnementet faktisk starter, og dermed om jeg skal kjøpe det nummeret som er i salg nå eller ikke. Det har jeg så langt ikke fått noen beskjed om. - Vel, vel - vi har vel alle vårt å stri med i livet.