How I Became a Socialist

By Jack London

It is quite fair to say that I became a Socialist in a fashion somewhat similar to the way in which the Teutonic pagans became Christians -- it was hammered into me. Not only was I not looking for Socialism at the time of my conversion, but I was fighting it. I was very young and callow, did not know much of anything, and though I had never even heard of a school called "Individualism," I sang the paean of the strong with all my heart.

This was because I was strong myself. .... I loved life in the open, and I toiled in the open, at the hardest kinds of work.... I looked on the world and called it good, every bit of it. Let me repeat, this optimism was because I was healthy and strong, bothered with neither aches nor weaknesses, never turned down by the boss because I did not look fit, ....And because of all this, exulting in my young life, able to hold my own at work or fight, I was a rampant individualist. .. I could see myself only raging through life without end like one of Nietzsche's blond beasts, lustfully roving and conquering by sheer superiority and strength.

As for the unfortunates, the sick, and ailing, and old, and maimed, I must confess I hardly thought of them at all, ... my joyous individualism was dominated by the orthodox bourgeois ethics. .... And I doubt not,....that I should have evolved into a professional strike-breaker, (one of President Eliot's American heroes), and had my head and my earning power irrevocably smashed by a club in the hands of some militant trades-unionist.

Just about this time, returning from a seven months' voyage before the mast, and just turned eighteen, I took it into my head to go tramping. On rods and blind baggages I fought my way from the open West, where men bucked big and the job hunted the man, to the congested labor centres of the East, where men were small potatoes and hunted the job for all they were worth. And on this new blond-beast adventure I found myself looking upon life from a new and totally different angle. I had dropped down from the proletariat into what sociologists love to call the "submerged tenth," and I was startled to discover the way in which that submerged tenth was recruited.

I found there all sorts of men, many of whom had once been as good as myself and just as blond-beastly; sailor-men, soldier-men, labor-men, all wrenched and distorted and twisted out of shape by toil and hardship and accident, and cast adrift by their masters like so many old horses. ...

And as I listened my brain began to work. The woman of the streets and the man of the gutter drew very close to me. I saw the picture of the Social Pit as vividly as though it were a concrete thing, and at the bottom of the Pit I saw them, myself above them, not far, and hanging on to the slippery wall by main strength and sweat. And I confess a terror seized me. What when my strength failed? ... And there and then I swore a great oath. It ran something like this: All my days I have worked hard with my body and according to the number of days I have worked, by just that much am I nearer the bottom of the Pit. I shall climb out of the Pit, but not by the muscles of my body shall I climb out I shall do no more hard work, and may God strike me dead if I do another day's hard work with my body more than I absolutely have to do. And I have been busy ever since running away from hard work.

Incidentally, while tramping some ten thousand miles through the United States and Canada, I strayed into Niagara Falls, was nabbed by a fee-hunting constable, denied the right to plead guilty or not guilty, sentenced out of hand to thirty days' imprisonment for having no fixed abode and no visible means of support, handcuffed and chained to a bunch of men similarly circumstanced, carted down country to Buffalo, registered at the Erie County Penitentiary, had my head clipped and my budding mustache shaved, was dressed in convict stripes, compulsorily vaccinated by a medical student who practiced on such as we, made to march the lock-step, and put to work under the eyes of guards armed with Winchester rifles -- all for adventuring in blond-beastly fashion. Concerning further details deponent sayeth not, though he may hint that some of his plethoric national patriotism simmered down and leaked out of the bottom of his soul somewhere -- at least, since that experience he finds that he cares more for men and women and little children than for imaginary geographical lines.

To return to my conversion. I think it is apparent that my rampant individualism was pretty effectively hammered out of me, and something else as effectively hammered in. But, just as I had been an individualist without knowing it, I was now a Socialist without knowing it, withal, an unscientific one. I had been reborn, but not renamed, and I was running around to find out what manner of thing I was. I ran back to California and opened the books. I do not remember which ones I opened first. It is an unimportant detail anyway. I was already It, whatever It was, and by aid of the books I discovered that It was a Socialist. Since that day I have opened many books, but no economic argument, no lucid demonstration of the logic and inevitableness of Socialism affects me as profoundly and convincingly as I was affected on the day when I first saw the walls of the Social Pit rise around me and felt myself slipping down, down, into the shambles at the bottom.

Ah, fint at moete andre sosialistiske Jack London fans! The Iron Heel bruker jeg til stadighet om henvisnign til en forstaaelig gjennomgang av mye av Kapitalen bind I & III.
Men naa ahr han jo blitt kritisert for to ting: for det foerste for en aapenbar rasisme. Det er da ogsaa noe fjolseri Call of the Wild med den form for gen-styret menneskevesen. Hvordan i all verden ska det passe sammen med historisk materialisme og dialektikken?
Den andre kritkken er vel at han i lange perioder levde av rettighetene til boekene sine -- ltsaa penger som han ikke ville hatt under sosialismen, samt at han kjoepte ranch og dermed aapenbart levde en annen klassetilvaerelse enn hva han prediget.
Sistnevnte derimot synes jeg ikke er saa forkastelig. Det er klart at saa lenge kapitalismen er der, maa vi alle leve av noe innenfor denne. Og hvis det noe ikke akkuratt er produksjon av vaapen saa maa man nesten leve med det. Klart, under sosialismen maa vi revurdere og se, men for aa komem dit maa man jo i hvert fall overleve.
nei, mye verre synes jeg egentlig behandlingen hans av filleproletariatet er. Som en avskyelig "masse" blir de beskrevet -- usolidarisk og evigt i pakt med kapitalister eller hvem som ellers gir dem mat.
Og det funker vel neppe bra serlig lenge aa tenke slik, baade av humane aarsaker og ogsaa av taktiske er det uforsvarlig. Med en kapitalisme som stadig effektiviserer produksjonsforholdene (1/3 av alle sokker blir produsert i e fylke i Kina, etc.) ender jo stoerre og stoerre prosentandele som filleprotariat av et eller annet slag. Hvis de ogsaa er revolusjonens motstandere, saa har vi et problem.
En annen sak er at han "loep vekk fra kampen" med skuta si. "Martin Eden" er en bok som jeg foeler beskriver mange revolusjonaere's sinnelag og indre problem veldig godt (selv om Martin ikke er sosialist): man har en utrolig indre drift for aa skape noe enestaaende, aa ikke akseptere sannhetene rudnt seg, aa ville studere alt fra grunnen av, aa virkelig kjenne "virkeligheten" bak samfunnets falskhet, med den konsekvens at man tar mer og mer avstand fra samfunnet -- og i konsekvens derav ogsaa fra sine medmennesker og "folk flest"... og var det ikke i begynnelsen nesten alltid tanken aa finne det virkelige for aa hjelpe/forbedre nettopp "folk flest" som fikk en til aa ville studere ting saa noeyaktig?

Sjekket aarstallet til den teksten: 1905 -- dvs et par aar FOER ranchismen hans (1905 kjoepte han foerst de foerste parseler land da de ble forlatt), foer Martin Eden, foer han flyktete til Hawaii. Tror derfor neppe individualismen ble "maret" ut av ham, men mer at han hadde en oenskedroem om at det var slik, at han var det gruppemenneske han egentlig gjerne vill vaert og som han til slutt ikke klarte aa vaere.

Interessante synspunkter Johannes. I likhet med mange på sin tid lot han nok fascinasjonen for Darwinismen ta en smule overhånd kan vi nok si. Det er mye rart i en del av villmarksbøkene hans, men det er (iallfall det jeg har lest) mer sidespor og ikke hovedpoenget. Og det er jo ikke bare der han er ute og sykler, jeg vet ikke om du har lest "Before Adam" men der kommer det vel ganske tydelig fram at det er en god del andre ting innen arv/miljø han bommet ganske kraftig på også - om enn ikke med like store sosiale konsekvenser som tendenser til sosialdarwinisme/rasisme.

Martin Eden har jeg ikke lest, men i forhold til det du skriver om ranchisme, er kanskje denne korte teksten "The Golden Poppy", interessant: http://en.wikisource.org/wiki/Revolution_and_Other_Essays/The_Golden_Pop... (fra 1902, så hvor profetisk den var vet jeg ikke)

Filleproletariatet her jo alltid vært et vanskelig spørsmål. Man må alltid behandle folk med respekt, men historien har vel vist at det ikke alltid er i fileproletariatet det største revolusjonære potensialet er. At stadig større andeler blir filleproletariat er mulig, men det går vel først og fremst på bekostning av andelen fattige bønder, så jeg vet ikke hvor store endringer det gir i forhold til revolusjonært potensiale slik sett - men det er enviktig diskusjon hvor jeg er åpen. Sosialdarwinisme er det heldigvis lite igjen av i dag, men du finner litt i en del sære fløygrupper på høyresida (enkelte objektivister etc.)

Hmm, fin tekst den der (poppies). Jeg skal få tak i "Before Adam" fra Amzon antikvariat-nettverket. Du har rett i at darwinismen er et "sidespor", men da gjerne et litt irriterende et når man egentlig har tentk seg å bruke teksten til å anskueliggjøre et poeng om historisk materialisme og den man har gitt teksten istedet henger seg opp nettopp det.
ift filleproletariatets "potensiale" og størrelse: vel, en ting historien i hvert fall har lært oss er at vi ikke har blitt kvitt kapitalismen enda, så de strategier vi tidligere har prøvd funket jo ikke. Det er riktig at hverken småbønder (sorry, kjære maoister) eller filleproletariat har vært noen kraft å regne med. I noen land gikk soviet-ledede sosialistpartier jo så langt som å si at det ikke var noen vits med noen revolusjon nnen det hadde blitt etablert en industriarbeiderklasse. Men "trøsten" var jo alltid at den dag skulle komme der arbeiderklassen nettopp skulle være "dominerende"/størst. Nå ser det istedet ut som om den dag aldri kommer, at hele verdens industriarbeiderklasse komemr til å være bosatt et sted i sørøstasia, og deretter vil skrumpe enda mere, mens resten av verden i stadig større omfang vil være preget av "bobler" iom at stadig større deler av befolkningen egentlig ikke har den nødvendige inntekten for å kjøpe stadig nye konsumgoder, at investeringer i produksjon av disse derfor umiddelbart ikke lønner seg og at investisjonskapitalet, som jo nå engang finnes, derfor må søke etter stadig mere obskure investeringsmuligheter, som har luftige løfter om fremtidig profitt (lån til 3. verden på 1960/70-tallet, Dot Com bubble, Sub prime lending crisis, etc.). Hver bobbel fungerer så lenge det er i hvert fall litegran håp om at investeringskapitalet kommer tilbake med profitt, som kan ta et par år men samtidig er dømt til å falle sammen til slutt. Noen av de her bobler kan jo ende med å gi folk jobb (f.eks. med å bygge hus i USA), men det er da også da alltid en mindre og mindre del av den totale arbeidsstyrken. Såvidt jeg skjønner (har jeg lært på politiske sommerleirer), så finens det i forhenværende DDR allerede steder som ikke får elektrisk strøm mere fordi de ikke kan betale, og nå skal de kutte 10000km jernbanenett i forbindelsen med privatiseringen av tysk jernbane, som også vil bety at en større del mister tilgang til transportnettet.
Håpet om at hele verden får en stadig større arbeiderklasse må vi vel nesten gi opp.*
Og da må vi, om det nå passer oss eller ikke, jobbe med de folk vi nå engang har her på jorda. Hvordan man gjør det, vet jeg ikke selv heller. Men jeg tror ikke det hjelper med å begynne med å se på de folk som avskum uten noe som helst potensiale. Lillebroren min fikk Archive.org til å legge ut filmen "Kuhle Wampe" (1932) for et par måneder siden: http://www.archive.org/details/KuhleWampe Jeg synes de hadde en noe bedre ide om hvordan man skal omgås nettopp denne gruppe mennesker enn London.

*) Norge er jo sammen med Kuwait og et par andre steder fullstendig isolert fra den hverdagen resten av verden lever i. Unntaket er da pensjonskamper, o.l. .

Jeg hørte "before adam" på lydbok for et års tid sida, og det var mursomt i og for seg, men naturvitenskapelig svært frustrerende til tider.
Tekst: http://www.gutenberg.org/etext/310
Lyd: http://www.audiobookforfree.com/details/Fiction/1000574/Before-Adam (dårlig bitrate)

Det du skriver om arbeiderklassen er jo interessant, men er du sikker på at det stemmer? I følge Verdensbankens rapport, Estimating the World at Work, har arbeiderklassen internasjonalt aldri vært så stor. Det er vel bare et par år siden arbeiderklassen tok over for bøndene som den største gruppen?

Muligens går noe av problematikken på hvor man trekker skillet mellom proletariat og filleproletariat. Jeg er ikke overbevist om at proletariatet blir filleproletariat bare fordi arbeidsplassene blir flyttet til Kina. Kineserne kan vise seg å overraske tror jeg. Fikk de ikke nylig streikerett også i http://e24.no/utenriks/article2511537.ece

Når det er sagt mener jeg heller ikke at "arbeiderklasse" trenger å være ensbetydende med den tradisjonelle industriarbeideren. Det viktige for meg slik sett er at du er lønnsarbeider - tjener penger på å selge arbeidskrafta di, og ikke ved å investere kapital - og den gruppen er vel ikke minkende verken her hjemme eller globalt?

Når det er sagt er det overhodet ingen unnskyldning for å behandle de vanvittig mange som er f.eks. arbeidsledige og lutfattige og åpenbart er en del av filleproletariatet på en stemoderlig måte. Jeg er sikker på at også de kan mobiliseres i den rette situasjonen, og det er ingen grunn til ikke å prøve det heller.

Ja du har nok rett hva angaar grensetrekking. Jeg tror den avgjoerende forskejll ligger i sikkerheten folk har paa arbeidsplassen sin:

proletariat: livnaerer seg hovedsakelig med loennsarbeid, og staar i hvert til tider saa sterke at arbeidsgivere maa vaere redd for at de streiker.

filleprotariat: livnaerer seg hovedsakelig med loennsarbeid, men er saa svake at ikke de staar i forhandlingsposisjon med arbeidsgivere. Til tider holdes disse i live med diverse sosiale stoetteordninger, saa de fortsatt er der under neste oekonomisek boom og dermed kan holde proletariatets loennskrav nede.

Proletariatet dukker generlt opp der det blir arbeidskraftmangel, eller for en enkelt gruppe naar en arbeidsfunksjon blir profesjonalisert og krever noe ekstra utdanning. Omvendt, foerer "de-skilling" til at samme gruppe like lett kan falle tilbake til filleproletariat.

En konsekvens av at stoerre deler av proletariat har blitt til filleproletariat er ogsaa at man ikke lengre stiller loennskrav som er store nok til at "arbeiderne kan kjoepe sine egne produkter" a la Ford, og at etterspoerslen derfor umiddelbar synker... og der begynner hele den krisesirkelen jeg beskrev i siste post.

Du kan godt ha rett i at det gaar omvendte veien for kystbyene i Kina naa, i hvert fall i en periode. Men det er jo da ogsaa kun 1/5 av befolkningen og naar det blir for mye streik og fabrikkene ikke umiddelbart kan kutte nok ned i ansatte, skal vi nok se at firmaene sprer sin produksjon litt mer ut over Afrika og Latin Amerika for aa bli kvitt det problemet. Men la oss, historien er jo heldigvis ikke pre-determineret.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering