Hjelp, vi har demokrati

Hvem trenger demokrati, når vi har tilgang på ettbindsverket "Skikk og bruk i parlamentarismen" skrevet av VG, Dagbladet, Aftenposten, Dagsavisen, NRK, TV2 og resten av rukla? Man kan begynne å lure etter de siste månedenes enstemmige hardkjør med en gang det kommer et parti i regjeringskontorene som er så frekke at de våger å fortsette å profilere sin partipolitikk også mens de sitter i regjering.

La meg med en gang klargjøre at dette er et innlegg i en medie- og demokratidebatt, ikke en SV-debatt, og at SV her kun vil bli brukt som et eksempel. Erfaringene fra da Attac-leder Magnus Marsdal forsøkte å starte en debatt omkring slike spørsmål har dessverre vist at en slik presisering er nødvendig.

Dersom enkeltpartiene i en koalisjonsregjering ikke skal ha anledning til å markere klart og tydelig hva som er deres primærpolitikk i forhold til hva som sekundært er forhandlet fram i regjeringsforhandlinger, er dette et kraftig angrep på demokratiet som sådan. Hvordan er det da meningen man skal se forskjell på de partiene som sitter i en koalisjon foran et valg? Ved hjelp av gamle fordommer til partiene? Ved "magefølelse"? Dersom vi skal ha et levende demokrati, er det helt nødvendig at en slik markering blir akseptert, slik at man kan se skillene mellom primærstandpunktene til partiene i politiske saker.

Det at svært få partier har praktisert dette fram til i dag er synd, og det har nok vært et kraftig bidrag til det mange kaller "politikerforakten". Når partier gjennom en lang valgkamp hele tiden snakker "partipolitikk", og så etter et valg skal forhandle seg fram til kompromisser, og deretter forsvare disse overfor velgerene fremstår det for mange som løftebrudd. Velgerene blir desillusjonerte og strømmer over til partier som ennå ikke har sittet i regjering og måttet gjennomføre denne miserable praksisen. I et velfungerende demokrati verken trenger, eller bør det være slik.

Det er også en svært elitistisk og nedlatende holdning et samlet mediekorps har til det norske folket når det stadig gjentar at det er "forvirrende" og skaper "uklarhet" at SV profilerer sin partipolitikk også når den ikke er i overenstemmelse med regjeringens politikk, som vi så både i eksempelet med protestene mot sendingen av jagerfly til Afghanistan, og nå sist ved SVs boikott mot Israel. Mener norske journalister og kommentatorer at den norske befolkningen er for dumme til å se forskjell på partiet SV og regjeringen Stoltenberg? Ja, Magnus Takvam sa til og med på NRK den 6/1 at man "nesten må drive med politikk på heltid" dersom man skal skjønne forskjellen. Åndselitismen blant norske mediemenere overfor befolkningen kjenner få grenser.

Norske medier passer godt inn i den italienske filosofen Antonio Gramscis hegemonibegrep. Når et samlet mediekorps tuter nordmenns ører fulle med likelydende kommentarer fra alle kanter, så begynner nordmenn til slutt å tro at det som blir sagt er riktig. Det er forøvrig også enkelt og økonomisk for en presse rammet av stadige nedskjæringer i staben å stjele hverandres vinklinger i stedet for å måtte tenke nye, egne tanker.

La oss så se på eksempelet SV. SV er et mye mer grasrotaktivistisk og mindre toppstyrt parti enn for eksempel Arbeiderpartiet, og er mindre preget av den demokratiske sentralismen som lenge har preget Arbeiderpartiets historie. Det var en naturlig strategi de unge SV'erne la da de ropte ut at de ville være i opposisjon, også til sin egen regjering og markere sine primærstandpunkt. Slik kunne de kanskje også vunnet tilbake en del av de flere hundre tusen velgerene de mistet i løpet av en svært forsiktig valgkamp. Dessverre ble de møtt av et unisont ramaskrik fra det Magnus Marsdal kalte "Ettpartipressa" - Sånt gjør man bare ikke i et dannet selskap. Når VG den 7/1 slår opp "NAZI" på forsida sammen med et bilde av SVs partileder er parodien på journalistikk komplett.

Dersom Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg hadde vært taktiske, hadde de åpnet opp for en friere debatt også innad i regjeringen, og gjort klart at partiet SV (og for den del også Ap og Sp) eksisterer selv om de sitter i regjering, og at disse partiene gjennom hele perioden faktisk kan vise hva deres primære politikk er. Da hadde de kanskje kunne unngått den varslede masseflukten over til FrP. Dessverre krever det sterk rygg å stå imot et samlet kjør fra samtlige norske riksmedia. Den ryggen hadde ikke Halvorsen, som dessverre gikk ut og beklaget at hun hadde gitt uttrykk for støtte til SVs offisielle politikk. Den ryggen hadde heller ikke resten av regjeringen, som gikk ut og beklaget Halvorsens uttalelser i stedet for å opplyse norsk medier om at enkeltpartiene faktisk fortsatt eksisterer, selv om de sitter i en koalisjonsregjering. Dersom regjeringen kunne endre sin strategi på dette punktet, hadde det vært en styrke både for regjeringen, og demokratiet. Husk stortingsvettreglene: Det er ikke for sent å snu - regjeringen har fremdeles mange år på seg.

Innlegg i Dagbladet http://www.dagbladet.no/kultur/2006/01/10/454304.html

Publisert i Dagbladet 10/1 -06
http://www.dagbladet.no/kultur/2006/01/10/454304.html

(legg merke til at Blabla' konsekvent har byttet ut ordet "kunne" med "baren"(!) - en noe merkelig feil.)

Harald Stanghelle har følgende kommentar i Aftenposten 26/1-06
http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/article1206796.ece

Jeg har følgende svar i Aftenposten 16/2 2006
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article1225682.ece

Norske mediers rørende enighet

Konformitet i mediene. Politisk redaktør Harald Stanghelle kommenterer 26. januar mitt innlegg i Dagbladet 10. januar om norsk presses konformitet. Det virker ikke som han har lest det særlig nøye. Den ene påstanden han kommer med er feil, og den andre virker som en misforståelse.

Stanghelle påstår at jeg bruker Gramscis hegemonibegrep for å begrunne "åndselitismen blant norske mediemenere". Dette er feil. Jeg kommenterer at det er en foruroligende grad av konsensus blant alle de store riksmediene, noe som er lite heldig i et demokratiperspektiv. Det er her jeg trekker inn Gramsci.

Man kan godt være en del av et hegemoni uten å være åndselitist.

Elitismen avfeier Stanghelle kjapt med at det ikke er "så ofte vi mediefolk tillegges åndselitistiske egenskaper", og spiller da på den kritikken mot pressen som går ut på at den legger seg på et intellektuelt lavt nivå. Her har han misforstått mitt poeng. De politiske kommentatorene er åndselitister fordi de undervurderer sine lesere, og behandler dem som om de ikke kan se forskjell på en regjering og et parti.

Hva er årsaken til denne rørende enigheten i norske medier? Svaret er nok mangefasettert, men noe av det kan finnes i prinsippet om økende skalautbytte. Utgiftene ved å trykke opp et ekstra eksemplar av en avis er forsvinnende liten. Det journalistiske materialet må uansett produseres før en krone er tjent. En stor avis vil slik tjene mye mer per solgte eksemplar enn en liten avis; de store blir større, og de mindre havner i bakleksa så lenge vi ikke har utjevnende mekanismer.

Dette er bare deler av forklaringen. I den senere tid har også de store måttet kutte. I en presset medieverden får også undersøkende journalistikk trange kår. Ennå er det ikke like ille i Norge som i USA eller Italia. Fremdeles har vi små meningsbærende dagsaviser som Klassekampen, Nationen og Vårt Land, men jeg grøsser når jeg tenker på hva som skjer dersom Fr.p. og Høyre kommer i regjering og fjerner pressestøtten.

Det som mangler er en stoerre bredde av hoeyreorienterte media i norge. Med aftenposten som den 'konservative' avisen, saa er det lite mangfold.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering