I Samtiden 2/2005 skrev Carl-Erik Grimstad og Erik Dalen en artikkel med tittelen "Norske republikanere leser ikke Fantomet". Essensen i artikkelen var at "Fra å være en innadvendt, nasjonalistisk, bygdeorientert bevegelse, har norsk republikanisme endret seg til å bli et urbant, akademisk, elitepreget, sekulært fenomen." Forfatterne bruker bl.a. en undersøkelse fra Norsk Monitor til å underbygge denne påstanden, og trekker fra denne ut "Fantomet" som eksempel på alt som står i motsetning til denne menneskegruppen.

Som motstander av monarki, relativt akademisk og belest og samtidig Stormester med stjerne i Fantometklubben og generelt tegneserieentusiast har jeg lenge tenkt at jeg burde skrive en liten kommentar om hvor malplassert denne symbolbruken er. Det tok bare tre år før jeg fikk rotet meg til det!

Forfatterne trekker fram mange flotte egenskaper ved disse urbane akademikerrepublikanerne. Fritt plukket om politikk:

- Er meget interessert i politikk
- Er meget interessert i å se politiske og samfunnsorienterende programmer på TV
- Er meget interessert i å lese avisenes ledere
- Er uenig i at politikk er så innviklet at ikke vanlige folk kan sette seg inn i hva det dreier seg om
- Har et «litt dårlig» inntrykk av NHO

og i tillegg
- Leser ikke Fantomet

Ånden som går først i frihetskampen!
I motsetning til disse verdiene velger altså forfatterne å sette opp Fantomet. Ånden som går. Mannen som ikke kan dø. Vokteren av det østre mørket. Eller i det minste bladet som bærer hans navn. Men stemmer dette bildet av Fantomet med virkeligheten? Vel, siden disse republikanerne er så opptatt av politikk, og å lese avisenes ledere, la oss ta en kikk på lederen i Fantomet (Sjefens spalte i Fantometklubben) nr 9/1996 - 1. mai-nummeret av Fantomet det året.

HARD MOT DE HARDE: Fantomet har alltid stått på den undertryktes side, så også i arbeidslivet.

Ikke bare er Ånden som går politisk engasjert, han stiller seg også på arbeidernes side på 1. mai, hvor han hyller den gamle kommunisten og dikteren Rudolf Nilsen. Man skulle tro en gruppe som har et "litt dårlig" inntrykk av NHO, og var "meget interessert" i politikk ville trykket noe slikt til sitt bryst. Tydeligvis ikke. Dette endrer uansett ikke det faktum at artikkelforfatterne har valgt et meget dårlig eksempel til overskriften sin. Dersom republikanere med politisk interesse og overveiende radikale grunnverdier ikke leser Fantomet, må det i stor grad være av manglende kunnskap om bladets virkelige innhold, og ikke på grunn av det.

Det begrenser seg heller ikke til arbeidslivet. Også i antiimperialistiske frigjøringskamper har Fantomet stått på barrikadene. Et av Bengals naboland i serien har vært det Apartheid-styrte diktaturet Rodia (et åpenbart ordspill på Rhodesia) hvor Fantomet gjentatte ganger har slåss mot diktaturet og for frigjøring av afrikanske land. I det hele tatt er de verdiene Fantomet bærer med seg, som solidaritet, rettferdighet og respekt for menneskeverdet, grunnverdier som enhver sunn radikal republikaner burde trykke til sitt bryst.

Også i miljøkampen var Fantomet tidlig ute. I Bellona Magasin nr. 1/1989, var Fantomet-historien “Dødelig last” på trykk for første gang, tegnet av den norske Fantomettegneren Knut Westad. Senere har Fantomet også flere ganger slått hardt ned på miljøkriminalitet. En del vil sikkert være kritiske til Bellonas rolle som løpegutter for næringslivet de senere årene, men det kunne tross alt ikke Fantomet vite i 1989!

Hva så med de kunstneriske kvalitetene til Fantomet? I og med at Fantomet er en tegneserie som skrives og tegnes av mange forskjellige kunstnere, er kvaliteten av hovedserien selvsagt like variert som det disse er. I så måte er det kanskje vel så interessert å se på biseriene i Fantomet-bladet.

Arven fra Tempo
Som jeg tidligere har gitt uttrykk for er det i den europeiske, og kanskje særlig den fransk-belgiske tradisjonen vi finner tegneseriene av høyest kvalitet. Det gjelder både de seriene som kanskje kan karakteriseres som kunst som de til Enki Bilal, Claude Auclair m.fl., men også de mer rene spenningsseriene som kanskje i større grad kan ses på som godt håndtverk.

I Norge ble disse seriene først kjent gjennom det legendariske ukebladet "Tempo". Med mange fortsettelsesserier i hvert nummer løp unge norske menn til butikken hver uke for å finne ut hvordan det gikk med Løytnant Blueberrey, Allan Falk, Red Kelly og Bob Morane, eller for å more seg med Asterix, Lucky Luke, Iznogood eller mange mange fler.

Tempo varte fra 1966 til 1979 hvor det ble erstattet av månedsmagasinet Supertempo som ga ut komplette enkelthistorier fram til det også gikk inn i 1983. 80-tallet ble en storhetstid for albumutgivelser i Norge, og mange fransk-belgiske serier kom etter hvert i egne albumserier, men dette dabbet av utover 90-tallet. I tillegg er mange gode fransk-belgiske spenningsserier publisert i en rekke titler som Serie-Spesial og Magnum og westernserier i Colt og Caliber. I dag finner vi disse seriene hovedsaklig to steder. I Agent X9 som publiserer blant annet XII, Largo Winch og Wayne Shelton, og i Fantomet.

Jeg var blant de mange som var skeptiske da Fantomet begynte å komme ut i farger, men for de fransk-belgiske biseriene som opprinnelig er albumserier i farger, var det stor fordel. I de senere årene har Fantomet stått for publisering av blant annet Thorgal, Bernard Prince, Sprint, Jerome K. Jerome Bloche og Linda og Valentin.

Bladet som av Samtiden i 2005 ble puttet i bås med "kjendisstoff" og "Se og Hør", og brukt som et eksempel på hva som ikke er comme il faut i intellektuelle akademiske kretser, viser seg altså å være en hovedleverandør av det ypperste den 9. kunstart har å bringe på norsk. Hva skal man si om slikt? Jeg skal være svært diplomatisk og oppfordre Carl-Erik Grimstad og Erik Dalen til å gjøre litt grundigere research før de lager overskrift på sin neste samproduksjon.