Den skumle kommunismen

Når man (mis)bruker akademiske titler til å drive politisk propaganda blir resultatet som oftest ikke særlig bra, verken akademisk eller politisk. Det kan også sies om Bernt Hagtvedts kronikk i Adresseavisen 1/4 hvor han fortsetter sin årelange hetskampanje mot alle som står til venstre for Arbeiderpartiet.

hagtvedt
Faksimile fra Adresseavisen

Dette er åpenbart et hastverksarbeid fra Hagtvedt. Han tar utgangspunkt i Kristin Clemets ultraliberale ”tenketank” Civitas utspill om hvor dårlig skolebarn kjenner ”kommunismens forbrytelser”, men har ikke en gang fått med seg hvordan ”Civita” skrives (og heller ikke ”Stephane Courtois” for den del). Videre preges teksten av en blanding av usaklige flåserier som ”denne nekrofile tankestrøm” og gjennomgående ladd ordvalg som ”totalitær appell” når det snakkes om begrepet ”kommunisme”.

Hagtvedt gjør det svært enkelt for seg selv når han lettvint over et par setninger likestiller kommunisme med stalinisme med massemord. Med et slikt utgangspunkt er det ikke rart at han ”undrer seg” over at folk faktisk støtter Marx tanker i dag.

Det er hevet over enhver tvil at Stalin og Mao sto i spissen for svært brutale og diktatoriske regimer – det er ikke der debatten går. Det finnes knapt en håndfull mennesker i Norge i dag som har noe som helst til overs for stalinismen. Spørsmålet er heller: Hva var det ved Stalins regime som var ”kommunistisk”?

”Kommunisme” er for meg en samfunnsform hvor klasseskillene er avskaffet, og hvor folk har reelt like muligheter, ikke bare formelt slik som i dag. Det er og må være et samfunn hvor individets rettigheter er bedre ivaretatt enn i dag, og hvor demokratiet er mer reelt, og dette er et syn de aller, aller fleste som kaller seg kommunister i 2008 deler med meg. Hagtvedt har deltatt i den offentlige debatten så lenge at han er nødt til å ha fått med seg dette. Det spørsmålet som da gjenstår er: Hvorfor fortsetter Hagtvedt å argumentere og debattere mot stalinistiske stråmenn?

Hva er det så som gjør Stalin ”kommunistisk”? At Stalin selv kalte regimet sitt det? I hvilke andre diskusjoner ville Hagtvedt innkalt Stalin som sannhetsvitne? Man kan vel videre også påpeke at det knapt finnes den diktator i verden de siste 100 årene som ikke har kalt regimet sitt ”demokratisk” – betyr det at ”demokrati = massemord”?

Denne tolkningen har naturligvis sin bakgrunn fra den kalde krigen, hvor både Sovjetunionen og USA hadde sterke interesser av å klistre begrepet ”kommunisme” på Sovjets styresett. Sovjet hadde interesse av å kunne bruke en populær ideologi for å rettferdiggjøre sitt brutale regime. USA hadde interesser av det samme for å kunne rettferdiggjøre en brutal undertrykking av venstreopposisjonelle hjemme, og sin egen masseslakt av venstreradikale i ”bakgården” Latin-Amerika og andre steder, ved å skremme med Stalins brutale regime. Dessverre har en slik oppfating fått feste seg hos mange.

Hagtvedt vet selvfølgelig at det finnes en lang rekke partier og grupper som har kalt seg ”kommunistiske” som kommer fra helt andre tradisjoner enn den stalinistiske, som har jobbet demokratisk og slåss mot undertrykking. Man kan nevne den eurokommunistiske tradisjonen med utgangspunkt i bl.a. Gramsci, og Hagtvedt henter selv fram Trotski som et sannhetsvitne mot Stalin. Han problematiserer ikke engang at vietnameserne som satte en stopper for Pol Pot-regimet også kalte seg ”kommunister”, mens den vestlige verden stilte seg samlet bak ”Demokratisk kamputchea” sitt styre.

Sovjetunionen etter revolusjonen falt raskt tilbake til et styresett som til forveksling lignet det Tsarstyret de nettopp hadde kvittet seg med. (Det er få ting som har vært mer ulykkelig for venstresida enn at dette regimet fikk makt til å legge sterke føringer på mange andre forsøk på ”sosialisme” rundt i verden.) Slik sett var det ikke ulikt den franske revolusjonen som etter mye blodigheter etter hvert endte med at Napoleon kronet seg til keiser. Betydde sistnevnte at idealene fra den franske revolusjonen var en dårlig ide? At diktaturet lå gjemt i ideen om demokrati? – Det vil få påstå. Når det gjelder ”kommunisme” er det annerledes. Hagtvedt bruker historiske eksempler til å felle en generell dom, uten at han makter å føre noen argumentasjon for det. Faglig holder det ikke mål. Ikke politisk heller.

Sentrale problematiseringer blir forbigått. I en kronikk med tittelen ”Er kommunisme lik nazisme?” forbigår han hele poenget med ”Å se forskjeller mellom nazismen og kommunismen er lett. Det er en debatt vi rolig kan ta en annen gang.” Dette minner om den forslitte ”AKP-debatten” Hagtvedt satte i gang i Dagbladet sommeren 2003, hvor han lovte at et oppgjør med høyresidas totalitære leflinger også skulle komme. Det kom aldri.

Hagtvedt hadde tjent på å ta utgangspunkt i det hans meningsmotstandere faktisk mener, for å få en saklig og meningsfylt debatt. Slik han nå opererer debatteknisk ligner det mer på noe en kunne vente å finne i kommentarfeltet under en debatt på dagbladet.no, enn et saklig innlegg fra en professor i statsvitenskap.

Hagtvedt starter med en gjennomgang om hvilke diktatorer norsk ungdom vet om, og hvem de ikke vet noe om. Det er faktisk en interessant problemstilling. For kun kort tid siden døde Indonesias tidligere diktator Suharto. Med bred støtte fra USA og den vestlige verden sto Suharto bak drap på over 1 million venstreopposisjonelle, og utslettet 1/3 av Øst-Timors befolkning – en brutalitet som ikke står tilbake for Pol Pot. Hvor mange norske ungdommer har hørt om det? I de fleste norske aviser begrenset skriveriene rundt hans død seg til å si at presidentperioden var ”omstridt”.

Vi på venstresida har for lengst tatt oppgjøret med totalitære tendenser i egne rekker. Hvordan står det til på motsatt side? Det er kanskje litt mye forlangt at Civita skal bekymre seg over de massedrapene som er gjennomført i ”antikommunismens” navn? Til det er de for ideologisk forblindet. Men hva med Hagtvedt? Er han for krigsskadd fra 70-tallet til å se at trusselen mot demokratiet i dag kommer fra nyfascistiske og høyreekstreme bevegelser som popper opp over hele Europa, og ikke fra venstresida?

Ett poeng til deg, null til Hagtvet.

Jeg kunne kommentert en hel del her, men jeg velger dette siste du skrev: "Vi på venstresida har for lengst tatt oppgjøret med totalitære tendenser i egne rekker. Hvordan står det til på motsatt side? (...) trusselen mot demokratiet i dag kommer fra nyfascistiske og høyreekstreme bevegelser som popper opp over hele Europa, og ikke fra venstresida?"

Selv om (de fleste av) dere har tatt oppgjør med fortidens sosialistiske skampletter, hva med dagens? Hva med Hugo Chávez, Castro-regimet på Cuba og Kina; de to første av disse er dikatorer mange av dere den dag i dag hyller titt og ofte. Kanskje er det et uunngåelig trekk ved ekstremistiske ideologier at dere aldri lærer..?

Så er det en diskusjon hva som truer demokratiet i dag, der kan jeg nevne 3 ulike mulige grupperinger: høyreekstreme, islamister - og tafatthet/avmaktsfølelse. Den siste er vel så reell som de to første, og enda, enda farligere.

Daniel:
1) Hugo Chavez: Man kan være kritisk til deler av Chavez politikk - det er helt legitimt, og det foregår en stadig debatt om Venezuela på venstresida. Når du kaller Chavez diktator, gjør du deg selv likevel bare useriøs. Chavez er demokratisk valgt, og har akseptert de demokratiske nederlag han har hatt. Eller deler du USAs definisjon av "demokrati" at det er noe som bare finnes der hvor "din " kandidat vinner?
2) Fidel: At særlig mange på venstresida "hyller" Cuba "titt og ofte" er også en påstand som fullstendig mangler fundament. Fidel har åpenbart gjort en del bra ting, og en del dårlige ting. Jeg mener Cuba har vært fanget mellom to onder, men øyner nå håp:
http://venstresida.net/?q=node/568
3) Kina er det lenge siden noen på venstresida har kalt kommunistisk. Kanskje på tide høyresida slutter med det også?
4) "islamister": Disse er et svært marginalt fenomen, men mer og mindre ekstreme høyregrupper bruker dette skremmebilde for å oppnå støtte i vesten: http://venstresida.net/?q=node/598
5) tafatthet/avmaktsfølelse: Her er jeg tilbøyelig til å være veldig enig med deg. Fremmedgjøring kales dette ofte i marxistisk teori, og et av utgangspunktene mine som sosialist er nettopp at folk sjøl må involveres mye mer i demokratiet,

(1) Hugo Chavez: At han er demokratisk valg unnskylder ikke de overgrep han har startet i etterkant. Jeg ser med bekymring på at den politiske opposisjonen blir undertrykt og at menneskerettigheter ignoreres, og nei - det er ikke fordi jeg deler USAs definisjon. En drittsekk er en drittsekk uansett hudfarge, og en diktator er en diktator uavhengig av politisk ideologi.
(2) Hovedproblemet mitt med Cuba og norske sosialister er at stortingsrepresentant Hallgeir Landeland fra SV nominerer han til Nobels fredspris.
(3) Godt poeng, og beklager.
(4) På universitetet har jeg også hørt forskere bekymre seg over dette fenomenet, det er ikke kun en stråmann for ekstremister. ;) Selv om de per d.d. er marginale, må vi være obs på en utvikling som fører til radikalisering, både i Europa og i det vi kaller Midtøsten (et utrolig eurosentrisk begrep).
5) Enig.

1) Definisjonen på en diktator er at en enkeltperson har all makt i et land. At det ikke er tilfellet i Venezuela er ganske åpenbart (bare se på den siste folkeavstemmingen om grunnloven f.eks.). "Diktatur" er slik sett uforenlig med demokrati. Derfor mener jeg du er useriøs når du kaller Chavez diktator. Det er fullt mulig å komme med seriøs og legitim kritikk av Chavez, men Venezuela er demokratisk, alle internasjonale observatører har godkjent valgene og regjeringa aksepterer nederlag i valg. I forhold til at "den politiske opposisjonen blir undertrykt og at menneskerettigheter ignoreres" synes jeg du i så fall må komme med konkrete eksempler om det skal være nog grunnlag for debatt. Venezuela er et svært polarisert samfunn, og det kommer mye tull og tøys og usakligheter derfra gjennom media.

2) Det er vel neppe Castros skyld at Langeland nominerer ham til Nobels fredspris. Om ikke jeg husker feil var begrunnelsen at Cuba har vært utsatt for massiv boikott og terror fra USA, men har latt være å sette inn mottiltak. Jeg synes kanskje Cubas rolle i frigjøringen av Afrika (se tidligere post her) ville vært en bedre grunn. Nå sier jeg ikke at Fidel burde fått nobels fredspris, men heller han enn Henry Kissinger for å si det sånn...

4) Som jeg skriver i den posten jeg lenka opp over, er det en tendens til at radikale islamister og høyreekstreme i vesten "spiller hverandre gode" ved å lage skremmebilder av hverandre. Det er det viktig at moderate krefter motarbeider. Siden vi nå en gang oppholder oss i Europa, er det som jeg ser det vår rolle å jobe mot, og motvirke de høyreekstreme som forsøker å spre en irrasjonell muslimfrykt, og spiller ballen rett inn i islamistenes hender med en "hardt mot hardt"-politikk.

2) Å nominere Castro til Fredsprisen er nå en ting, men at Castros Cuba har bidratt blant annet med bl.a. omfattende legeutdanning og legehjelp til nabolandene (og Afrika?) er jo imponerende. Jeg har selv besøkt Cuba flere ganger og kan underskrive på at Castro har oppnådd en del positive ting, men det er definitivt ingen udelt suksess. Men vi skal heller ikke glemme at Cubas problemer dels skyldes USAs meningsløse boycott.

1) Chavez har også gjort mye bra, men diktator er han vel ikke. Bildet av Chavez som USAs regjering og mye av media (og med god hjelp fra hans politiske fiender i Venezuela) har skapt er helt misvisende. Jeg tror en mann som Chavez var nødvendig. Landets oljerikdommer ble misbrukt av den mektige overklasse/øvre middelklasse, mens folk levde i fattigdom og analfabetisme. Men bevares: Det er mye kritisiere hans politikk for.

4) I en tid med polarisering ser man ofte at ekstrem grupper som tilsynelatende er fiender lever i et symbiotisk forhold. Ariel Sharon benyttet kynisk palestinsk sinne for selv å komme til makten, de ytterliggående aktørene i den konflikten er faktisk avhengig av hverandre: ved å holde liv i konflikten rettferdiggjør de sin egen politikk. Slik er det også med "islamisme": høyrevridde i Europa er avhengig av denne trusselen for selv å få oppslutning, dermed kan de se seg tjent med å provosere muslimer for å bevise at de har rett.

Det er vel heller Daniel som avslører seg her, mer enn han avslører Chavez. Hans og andres angrep på den gode hugo virker veldig autoamtisert i formen. Intet nytt under solen der i gården.

PS: som jeg har sagt en del ganger, i diverse forum: hvis noen ønsker at jeg skal si noe negativt om Chavez så er ikke det vanskelig for meg, men Chavez er ikke egentlig problemet. Det egentlige problemet er at USA bare behøver å peke på en person så begynner representanter for enkelte politiske retninger en ganske så automatisert argumentasjon mot vedkommende.

Godt sagt, Amos Keppler.

Amerikansk media (som den norske) kjører rett i patriotismegrøfta rett som det er: Så snart noen er definert som USAs motstander, ja så får dekningen en forferdelig slagside.

Når jeg leser om det flotte helsevesenet i Cuba klarer jeg ikke å dy meg med å poste denne linken her:

http://www.dn.se/DNet/jsp/polopoly.jsp?d=1058&a=321408&previousRenderTyp...

Imponerende, ikke sant?

Simen, jeg må anta du her sikter til Konrads kommentar om "at Castros Cuba har bidratt blant annet med bl.a. omfattende legeutdanning og legehjelp til nabolandene (og Afrika?) er jo imponerende. Jeg har selv besøkt Cuba flere ganger og kan underskrive på at Castro har oppnådd en del positive ting, men det er definitivt ingen udelt suksess. Men vi skal heller ikke glemme at Cubas problemer dels skyldes USAs meningsløse boycott."

Jeg ser ikke helt hvordan den lenken du legger opp som viser en del tilfeller av grov svikt i den Cubanske eldreomsorgen egentlig gjør noe annet enn å bekrefte det som sies om at "det er definitivt ingen udelt suksess".

Jeg tro likevel ikke tingene er bedre i naboland som Haiti eller den Dominikanske republikk for å si det sånn...

At man forsvarer chavez uten videre refleksjon, er nok et større problem enn at man kritiserer han uten dokumentasjon.

Ser vi på cuba, er det neppe noen tvil om at det største tapet for cuba etter revolusjonen var de menneskelige resursene som forsvant. Alle de vel skolerte folkene dro, og etterlot et land uten lederressurser.

Chavez gjør samme feilen. venezuela tømmes i disse dager for kompetanse, mens oljeformuen røves. At det som skjer i venezuela i dag på lang sikt er gagnlig for landet, er det vel få som tror på lenger. MEN.... snakk ikke stygt om chavez, for da er du USA-lakei.

chavez rolle i det skitne spillet i Colombia er forresten ikke særlig sympatisk, det heller. Samme uke som den store chaves fikk løslatt/lot slippe fri noen få gisler, tok FARC enda flere til fange. Da colombia blåste i lufta et kobbel FARC-folk et par kilometer inne i Ecuador, er problemet tilsynelatende først og fremst at Ecuadors grense er krenket. Chavez bjeffer, og ingen - spesielt ikke i norsk presse - skjenker en tanke at det er noe forbannet dritt at to av colombias naboland driver med aktiv desstabilisering.

Imperialisme er bra når sosialister gjør det, mens det er en forbrytelse ellers. Cuba fikk gratis olje fra Sovjet, og betalte med å sprenge kvinnfolk og unger i lufta med miner i Afrika. Sympatisk.

Ser man på en cubansk nyhetssending i dag er det jo komisk. Alt går til helsike i USA, mens effektiviteten fortsetter sin himmelflukt i det kommunistiske paradiset. ché sa vel noe slikt som at cuca ville passere USA i velstand allerede på slutten av 60-tallet. Og hele tiden siden har nyhetssendingene preiket hvor ufattelig mye bedre det går på cuba enn andre steder. Man skal være et dårlig organisasjonstalent dersom man ikke greier å få mer ut av ei perle som cuba bare fordi øya boikottes.

Når det ikke har gått bedre med cuba enn det har, skyldes det nok at det grunnleggende tankegodset ikke henger sammen med virkeligheten.

Folk fikser ikke husene de bor i når de ikke eier dem. en staten gjør heller ingenting for å gi folket boliger. Så da må cubanerne gjøre seg til kjeltringer for å få seg et husvære. Hederlige mennesker må nedverdige seg, trygle, be og betale bestikkelser for å få tusket til seg elendige byggevarer.

Det er kanskje dette som er den største magien med sosialismen/kommunismen: Den gjør store mennesker små! Der får verdier til å forsvinne i det store intet.

Anonym:
Du forholder deg i liten grad til de påstander som faktisk blir fremsatt her, og argumenterer i stor grad mot stråmenn. Å sammenligne Chavez' Venezuela med Cuba er bare usaklig - Cuba har ikke et reelt demokrati - det har Venezuela (se forøvrig Latinobarometros målinger).

Samtidig finnes det både saklig og usaklig kritikk av både Venezuela og Cuba. Jeg mener det er helt rett å forsvare begge mot den usaklige kritikken. Inntrykket mitt av det du skriver over er at du sauser sammen både saklig og usaklig kritikk på en litt uryddig måte, og den er også litt vanskelig å forholde seg til da du bare setter fram mange påstander uten å ha noen kilder å henvise til.

Siden Ronny etterlyser kilder, skal jeg hjelpe.

Så enkelt er det Ronny , selv blind høne kan finne gullkorn.

nepotism Venezuela

http://www.google.com/search?hl=no&q=nepotism+Venezuela&btnG=Google-s%C3...

Det passer ikke partiprogrammet til de rettroende så du må bare slette dette.

Heisann, "Ole Pedersen" fra Hamar med ip 87.248.2.210. Jeg ser du fremdeles opererer etter prinsippet "Det står jo på internett, da må det være sant" siden du oppgir et googlesøk som kilde. Du tror ikke du miskrediterer deg sjøl litt nå?

Jeg må forøvrig gjenta debattreglene: HOLD DEG TIL ET NICK når du debatterer her. Bortsett fra det var det ikke så verst denne gangen, selv om du som alltid er litt usaklig/utrivelig i språket.

”Kommunisme” er for meg en samfunnsform hvor klasseskillene er avskaffet, og hvor folk har reelt like muligheter, ikke bare formelt slik som i dag. Det er og må være et samfunn hvor individets rettigheter er bedre ivaretatt enn i dag, og hvor demokratiet er mer reelt, og dette er et syn de aller, aller fleste som kaller seg kommunister i 2008 deler med meg.

Kommunisme for meg er en måte å ta vekk håp, drømmer og muligheter fra folk. Dreper motivasjon og ønsket om å gjøre noe, bare å se på Norge, hvor mange unnasluntrere finner vi ikke der? 30% av befolkningen. Teorien bak kommunisme er god, men fortsatt utrolig naiv. Hadde kanskje fungert for de med intelligens under 80?

Anonym: Under det du skriver ligger et uuttalt premiss om at det kun er personlig økonomisk gevinst som fungerer motiverende for mennesker. Det finnes et vell av menneskesamfunnn og samfunnsforskning som motbeviser det premisset.

Forøvrig slenger du ut påstander om "unasluntrere" du _aldri_ vil klare å dokumentere - rett og slett fordi de er ren bløff.

Kommentaren din om intelligens slår vel mest tilbake på deg sjøl...

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering