Nyliberalismen - et utkast



Foredrag holdt på vegne av Attac om mye av de samme tingene som teksten under handler om fra 2006.

Nyliberalismen
Mange på høyresiden av politikken stiller seg (i alle fall utad) kritiske til begrepet "nyliberalisme", og forsøker å skape det inntrykket at det er et oppkonstruert begrep som ikke relaterer seg til virkeligheten i noen særlig grad. Dette gjelder i hvert fall de "vulgærliberalistiske" delene av Høyre som består av Unge Høyre og store deler av partiledelsen, men ikke av ikke Willoch, Langslet, Sejersted. I tillegg har vi de liberalistiske delene av FrP, og en del i Unge Venstre - tilhengere av "nyklassisk økonomi". Jeg vil nå forsøke å konkretisere dette begrepet noe, og definere det på en måte som vil gjøre en slik kritikk vanskelig å komme med.

Historia/Keyensianismen
Vi må først gå tilbake til 1945, og egentlig enda litt lenger. Den økonomiske liberalismen basert på frihandel med få sosiale restriksjoner som man hadde med seg fra 1800-tallet og godt inn i det 20. århundre fikk etter 2. verdenskrig mye av skylden for de økonomiske krisene og også de krigene som oppstod i første halvdel av forrige århundre. I de vestlige landene (Østblokklandene fulgte som kjent helt andre økonomiske baner som vi ikke skal komme inn på her) ble det derfor i etterkrigstiden opprettet økonomiske regimer som baserte seg på en stor grad av restriksjoner på den frie flyten av kapital, til fordel for f.eks. sosiale hensyn og rettigheter til arbeidstakere. Denne perioden er (med rette eller ikke) ofte kalt "Keynesianismen" etter den britiske økonomen John Maynard Keynes.

Denne perioden er kjennetegnet av et fokus på:
* En større grad av offentlig kontroll over økonomien
* Stabilitet i økonomien
* Utviklingen av velferdsstater
* Kompromiss med arbeidstakere/arbeiderbevegelse
* Valutaene hadde faste kurser opp mot dollaren, som igjen hadde en gullgaranti.
* Eksempler er de nordiske sosialdemokratiene og arven etter Roosevelts New Deal i USA
* Sterk økonomisk vekst i både I- og U-land (forskjellene økte noe også da, men også de fattigste ble faktisk rikere).

I denne perioden tok mange U-land opp store lån, fordi de var overbevist om at de gode tidene skulle fortsette. Det gjorde de dessverre ikke. På 70-tallet kom det et knekk i den globale økonomien. Økte oljepriser gjorde sitt (oljekrisa). Vietnamkrigen slet på USAs økonomi, og Nixon droppet gullgarantien på dollaren. Disse problemene ble etter hvert brukt som argumenter for å fjerne mange av de reguleringene som den gang lå på den frie flyten av kapital.

Krise/Nyliberalisme
I løpet av 70-tallet og starten av 80-tallet ble så den økonomiske politikken endret i land etter land. Det er denne økonomiske politikken som nå kommer vi kaller "nyliberalismen". Den har sitt opphav i de økonomiske teoriene til menn som Friedrich August Hayek og Milton Friedman. Friedman underviste på universitetet i Chicago, og var stamfar for en stor gruppe nyliberale økonomer, de såkalte "Chicago boys" som spredde hans økonomiske ideer ut i verden, og kanskje særlig i Latin-Amerika. Den første muligheten til å prøve ut de nye økonomiske teoriene sine, fikk de når Augusto Pinochet gjennomførte sitt blodige og brutale statskupp i Chile 11/9 1973. (Han var nemlig mye mer åpen for å importere økonomiske løsninger fra USA enn hans forgjenger, Salvador Allende.) I vesten får politikken gjennomslag med Thatcher i UK og Reagan i USA først på 80-tallet.

Men hva kjennetegner så denne politikken vi kaller nyliberalismen? Mye står i motsetning til det vi skrev over om Keynesianismen:
* En konfrontasjonslinje mot fagbevegelsen (Thatcher knuser gruvestreik, Reagan setter inn militære flygeledere for de sivile som streiker).
* Sterk nedbygging av forskjellige reguleringer på frihandel og fri kapitalflyt (lite skatt, lav toll etc. - man tømmer "verktøykassa")
* Valutakursene ble fristilt (spekulasjon, valutakriser)
* Lave skatter, nedbygging av velferdstilbud (særlig i u-land)
* Privatisering av offentlige virksomheter (Vann, elektrisitet, helse, utdanning)
* Fremdeles stor vekst i vesten (særlig USA), men stagnasjon i U-land, og reell økonomisk nedgang i de aller fattigste landene (Afrika sør for Sahara).
* Sterkt økende økonomiske forskjeller både innad i land, og mellom land.

Hvorfor nyliberalisme?
Noe av svaret ligger nok i at det i markedsøkonomien akkumulerer seg kapital hos investorer som man etter hvert får et økende behov for å investere i nye områder. Privatisering av offentlige virksomheter gir mange slike muligheter. Miljøer med mye kapital er mektige internasjonale aktører, og har slik vært aktive pådrivere for denne økonomiske politikken da den tjener deres interesser. Ikke noe mystisk med det, men det er et klart demokratisk problem når stor økonomisk makt også gir stor politisk makt.

U-landa
Verst har det gått ut over U-landene. Den gjelden de tok opp i etterkrigstida ble umulig å betale etter at økonomien stagnerte. Som betingelser for nye lån og nedbetalingsplaner stilte de internasjonale finansinstitusjonene som administrerte lånene krav om at u-landene skulle føre en nyliberal politikk som skissert over.

Litt forenklet kan vi beskrive u-landenes situasjon som en ond sirkel hvor de: Tar opp lån -> får enorm gjeld -> presses til å senke skattene og deregulere, senke tollen (for å tiltrekke seg kapital) -> får lavere skatteinntekter og er for svake til å hevde seg på et fritt marked -> må bygge ned veferdstilbud (helse, utdanning etc.) -> Internasjonale storselskaper etablerer seg (Vivendi/vannforsyning etc.) -> Pengene som ble tatt opp i lån forsvinner ut igjen gjennom: 1) profitt til vestlige selskaper, 2) Renter på lån, 3) Skatteflukt/skatteunndragelser -> landet er i enda dårligere forfatning og må krype til IMF og Verdensbanken etter nye lån -> så starter karusellen på nytt.

Den pengestrømmen som på denne måten kontinuerlig går fra den fattige delen av verden til den rike delen er mange titalls ganger større enn det fattige land mottar i u-hjelp, og U-landene har betalt tilbake mange ganger det de opprinnelig tok opp i lån. Det de fattige landene trenger er slik ikke først og fremst u-hjelp, men en rettferdig verdenshandel hvor de har muligheten til selv å bestemme sin økonomiske politikk uten press fra Vesten (Aktuell sak: GATS-krav i WTO).

Eksemplet Norge
En av hovedinnvendingene mot den nyliberale økonomiske politikken er at den er udemokratisk ved at økonomiske beslutninger blir fritatt fra demokratiet. Dette kan vi se både ved at politikere klager over at "verktøykassa er tom", men også ved at den samme økonomiske politikken blir ført uansett regjering. Endringer i økonomisk kurs skjer ikke først og fremst ved at velgere velger inn nye partier i regjering, men ved at alle (eller de fleste) partiene endrer politikk pga. press utenfra, internasjonale trender, strukturelle endringer etc. For å belyse dette kan vi se på hva som skjedde når nyliberalismen kom til Norge fra 80-tallet og utover.

Gerhardsen
I siste bind av sine memoarer (Mennesker og politikk Erindringer 1965-78) skriver "Landsfaderen" Einar Gerhardsen med stolthet om hvordan Arbeiderpartiet i etterkrigstida hadde "sosialisert" store deler av den norske økonomien.

Han ramser opp en rekke av de tingene som ligger under stat og kommune: "Jernbane, post, telegraf og telefon, lysverk, kraftverk, sporveier, kinoer, kornmonopol, vinmonopol, statsbedrifter på Kongsberg, Horten og Raufoss, Jernverket og koksverket, Husbanken og andre statsbanker.", og legger til at dette er gjennomført med støtte fra de borgerlige partiene.
Videre skriver han om det DNA gjennomførte mot de borgerliges stemmer, og ramser opp bl.a. Postsparebanken, innløsing av private aksjer i Norges Bank, kraftformonopol, medisinaldepot, statsbedrifter i Årdal og på Sunndalsøra, ansattrepresentasjon i bedriftenes ledelse og "samfunnsmessig planøkonomi" (nasjonalbudsjett og periodevise langtidsprogrammer). Spesielt interessant er kanskje det han skriver om televerket, hvor han legger fram på en forklarende måte

"I dag er det knapt noen som husker at [...] helt fram mot midten av 40-årene [...] var en stor del av landet betjent av private telefonselskaper. Forslaget om å samle hele landets telefonnett i et statseid selskap, ble også vedtatt mot de borgerlige stemmer."

Han fortsetter med å forklare at i dag, er også partiene på borgerlig side svært fornøyde med disse ordningene. For Gerhardsen er det i 1978 fullstendig utenkelig at vi i Norge igjen skal få f.eks. private telefonselskaper. Han skriver:

"Det har foregått en skrittvis omforming av samfunnet, og det er gjort tiltak som har begrenset privatkapitalismens råderett."

Stoltenberg & Co
Likevel er det Gerhardsens eget parti som kun noen få år senere setter i gang den omformingen av det norske samfunnet som representerer nyliberalismens inntog i Norge. Alle de reformene jeg ramser opp under er blitt gjennomført i Norge i nyere tid av, eller med støtte fra Arbeiderpartiet, og utgjør store deler av den aktive nyliberale politikken i Norge:
* I 1990 fikk Norge Europas mest liberale energilov
* Fra 1991 ble det gjennomført skattereformer til fordel for de med høye inntekter
* I 1994 ble Telenor (Televerket) gjort om til et aksjeselskap
* Samme år ble det innført anbud i samferdselspolitikken
* I 1995 ble Husbanken markedsstyrt
* I 1996 ble Posten delvis AS, enstemmig storting for AS i 2002
* I 2001 ble Statoil privatisert
* I 2002 vedtok et enstemmig storting å gjøre om NSB til aksjeselskap
* I de aller siste årene har vi også:
- Fjerning av skoleklassene og innføring av nasjonale prøver
- Sjukehusene omgjort til helseforetak
- Folketrygda er kuttet med 20 %, og delprivatisert ved at døra nå åpnes for forsikringsselskapene.

Hva er så problemet?
Norge fungerer her som et illustrerende eksempel på hvordan nyliberalismen har gjort sitt inntog i vestlige land. Dersom Einar Førde hadde rett i at alle var "sosialdemokratar" på 70-tallet, så ble sakte men sikkert alle nyliberalister i løpet av 80- og 90-tallet. Problemet er at med disse grepene som nå er gjort blir svært mange avgjørelser som er sentrale for samfunnet tatt utenfor demokratiets rammer. Dette kan vi se når politikere klager over at "verktøykassa er tom". Det er den fordi de samme politikerne har tømt den. Når innbyggerne så ser den samme økonomiske politikken bli gjennomført uansett hvem de velger inn på stortinget gir dette grobunn for "politikerforakt", og også for at velgere søker til høyrepopulistiske ekstreme partier som Le Pen i Frankrike, og FrP her i Norge. I tillegg øker den de sosiale skillene, noe som gir økte sosiale konflikter som kan forsterke denne tendensen. Den "vaksinasjonen" 2. verdenskrig var mot åpenlys rasisme og høyreekstremisme kan være i ferd med å miste virkning, og det burde bekymre andre enn partiene på venstresida.

Nyhetsspeilet: Venstresidens spydspiss!
http://www.nyhetsspeilet.no/

Hva har den norske venstresiden gjort for å fremme bøkene til Naomi Klein og John Perkins, annet enn noen anmeldelser på tre avsnitt i ukene etter at bøkene kom ut, i diverse lokalaviser og menighetsblad?

Apropos John Perkins, har Venstresiden overhodet hørt om ham, eller nevnt ham? Hvorfor gjør ikke Venstresiden alt de kan for å promotere hans bøker?

Nyhetsspeilet hører ikke til på venstresida. På sitt verste forfekter jo nyhetsspeilet rett og slett høyreekstreme konspirasjonsteorier som Holocaustfornektelse. Ellers handler det mye om konspirasjonsteorier som er vanskelige å plassere på noen høyre-venstreakse, men som kanskje hører mer hjemme på en psykiatrisk akse...

Hva gjelder Naomi Klein er det vel få forfattere som har fått så mye oppmerksomhet på norsk og internasjonal venstreside som henne de siste femten årene. John Perkins på den andre siden har så vidt jeg har sett ikke evnet å dokumentere de mest ytterliggående påstandene sine om bevisste konspirasjoner. Med alle de lekkasjene som har vært fra USA de siste årene, burde jo det være mulig...

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering