Teoretisk problemstilling (kun for gale objektivister): En gruppe mennesker som har eiendomsretten til et større landområde bestemmer seg for å gjennom en frivillig avtale gi råderetten over dette området og naturressursene til en frivillig sammenslutning av de samme, en spesiell type selskap, la oss kalle det en ”stat”.

Avtalen sier at denne "staten" skal ha råderett over de områder, ressurser og materiell som er disse personers eiendom, og styres av et styre som velges på generalforsamling blant alle medeierne med en stemme hver (la oss kalle generalforsamlingen ”stortingsvalg”). Styret kan vi kalle "storting". Alle de opprinnelige eierne, og deres etterkommere gjennom arv, er medeiere, og har rettigheter og plikter i forhold til selskapets (statens) eiendom og ressurser som bestemt av styret (stortinget).

Enhver medeier forplikter seg etter denne frivillige kontrakten å følge et sett retningslinjer i forhold til selskapets eiendom og andre medeiere. La oss kalle disse for ”loven”. Retningslinjene kan endres etter bestemte prosesser i styret. Dette er som sagt frivillig, men en betingelse for medeierskap og for opphold på det privateide området.

Enhver medeier som er uenig i stortingets bestemmelser (kanskje til og med mener at noen av dem føles som ”tvang” eller ”vold”) kan når som helst gi avkall på sitt eierskap og forlate dette privateide landområdet (staten). Likeledes kan styret (stortinget) innvilge medeierskap til andre etter kriterier styret selv bestemmer. La oss kalle medeierskapet ”statsborgerskap”.

Styret kan lage regler for at bestemte medeiere kan få spesielle bruksrettigheter i forhold til deler av eiendommen (la oss kalle det ”eiendomsrett”), eller styret kan la vær (la oss kalle det ”skummel kollektivistisk tenkning og vold og våpen mot enkeltmennesker”).

Og vips har objektivistenes egen stat blit mer eller mindre akkurat det samme som andre stater…

Hvem hadde for øvrig den kontraktsfestede private eindomsretten til Norge i Harald Hårfagres tid?