Miljø og ideologi

En av de tingene vi ser i dette siste valget er at Venstre går fram, og partiet har nok stjålet en del av SVs tradisjonelle urbane middelklassevelgere. Venstre er et parti som i økonomisk politikk ligger klart på den liberalistiske høyresiden, men som samtidig profilerer seg på mer tradisjonelle ”venstresidesaker” som for eksempel miljø.

Mange vil nok protestere når jeg påstår at miljøvern er en sak som berører høyre-venstreaksen i politikken. Alle har jo interesser av å bevare miljøet. La meg derfor forsøke å påpeke de tette kontaktpunktene som finnes mellom økonomien, og miljøutfordringene våre.

Vi lever innenfor et økonomisk system, kapitalisme, som er basert på, og krever vekst. En kapitalist investerer sine midler i et selskap for å få ut en profitt. Denne bør selvsagt også være større enn han kan få via andre investeringsmåter (for eksempel å sette pengene i banken), så vi snakker her kanskje om en profitt på 10-20%.

Når kapitalisten så har fått sin profitt ut, må denne reinvesteres i enten samme, eller et annet selskap. Nå er det altså mer som er investert enn det var i året før, og dette vil fortsette å øke år for år (så lenge vi ikke får krakk og økonomiske kriser, men det er jo ikke noe vi ønsker i et kapitalistisk samfunn). Disse selskapene produserer mange av de varene og tjenestene vi bruker i samfunnet vårt. Når vi stadig får investert mer og mer kapital i denne produksjonen som deretter skal komme ut med stadig ny profitt, er det åpenbart at den totale produksjonen av varer og tjenester må øke. Denne tendensen blir for øvrig ytterligere forsterket av at den teknologiske utviklingen gjør at man kan produsere stadig mer med stadig mindre arbeidskraft. Det er dette som har skapt det ”forbrukersamfunnet” vi nå lever i.

De største miljøproblemene vi nå står overfor, består av et overforbruk av ikke-fornybare ressurser kombinert med utslipp av skadelige stoffer som fører til en generell overbelastning av naturen. Årsaken til disse problemene er nettopp en produksjon som ikke er bærekraftig, og når denne produksjonen øker, øker også problemene.

Det foreligger altså en fundamental motsetning mellom måten en kapitalistisk økonomi fungerer på, og det å bevare miljøet. En kapitalisme uten vekst, er en kapitalisme i økonomisk krise med dyrtid som går hardt ut over vanlige innbyggere. En kapitalisme i fortsatt vekst betyr en stadig økende forbruks- og produksjonskarusell som vil eskalere raseringe av miljøet, noe som i neste omgang også vil gå utover vanlige innbyggere på denne planeten. Under kapitalismen må vi altså velge mellom økt fattigdom og miljøødeleggelser.

Tilhengere av dagens økonomiske system aksepterer selvsagt ikke denne motsetningen. For å unngå å snakke om disse åpenbare problemene retter de fokus mot andre ting. En ting er pulveriseringen av ansvaret. Den enkelte forbruker må selv ta ansvar for å tilpasse forbruket sitt til en bærekraftig utvikling (gjennom å handle miljøvennlige produkter og ikke drive med unødvendig overforbruk). Man tar da ikke innover seg de samfunnsøkonomiske konsekvensene, dersom alle faktisk skulle finne på å følge rådet med å begrense forbruket – det hadde blitt overproduksjonskrise og krakk. Man tar heller ikke innover seg det umulige i å inneha perfekt (eller tilstrekkelig perfekt) kunnskap om det miljømessige ved produksjonen av forskjellige produkter fra gruve til bilkarosseri til å virkeliggjøre et ”miljø-forbruk”.

Man pulveriserer også ansvaret gjennom å bryte alt ned til små enkeltproblemer som man ikke trenger å se i sammenheng. Når man ikke ser globale problemer i en helhetlig sammenheng, går det selvsagt galt. Et av Venstres kraftige miljøtiltak er satsing på biodrivstoff. [1] Verdens matvareprogram advarer allerede mot hvordan dette er i ferd med å skape sultkatastrofe ved at eierne av matjord i fattige land tjener mer på å dyrke og selge biodrivstoff til rike miljøbevisste i vesten, enn på å produsere mat til egen befolkning.[2] Hadde man hatt en kontrollert og regulert økonomi kunne man hatt produksjon av biodrivstoff bare der hvor man ikke kunne dyrket mat. I en liberalistisk kapitalistisk økonomi er det umulig. Kombinasjonen biodrivstoff og frihandel er livsfarlig, og har allerede begynt å drepe.

Et siste triks for å løse høyresidas logiske miljøfloke er teknologioptimismen. I Jens Stoltenbergs famøse artikkel i første nummer av ”nye” Samtiden, skriver han blant annet:

”Da jeg var statssekretær i Miljøverndepartementet tidlig på 1990-tallet var ødeleggelsen av ozonlaget et av de mest alvorlige miljøproblemene. Vi fryktet gassen fra spraybokser og kjøleskap som brøt ned det beskyttende laget i atmosfæren. Vi fikk en utbredt kriseforståelse i de industrialiserte land. Samtidig fant industrien erstatningsstoffer for de mest ozonnedbrytende stoffer. Industrien forsto at den ville bli regulert om den ikke selv påtok seg rollen som pådriver i teknologiutviklingen.”[3]

Dette eksempelet bruker Stoltenberg til å begrunne sin framtidsoptimisme, og det brukes også aktivt for å skissere en løsning på miljøproblemene uten å måtte ta den tunge debatten om det økonomiske systemet verden lever under.

Nå kan man selvsagt diskutere hvorvidt problemet rundt ozonlaget faktisk er løst, men det skal jeg la ligge. Poenget her er hvorvidt man egentlig kan sammenligne problemer som skyldes noen bestemte gasser i bruk innenfor et begrenset område med problemer som rokker ved selve fundamentet til den globale økonomien. Det kan man selvsagt ikke, og det er her Stoltenbergs optimisme faller til jorden for min del.

Det største enkeltproblemet i den myriaden av miljøproblemer som kommer fra den vanvittige produksjons- og forbrukskarusellen vi lever under er energiproblematikken. Fossilt brenstoff er grunnlaget for hele vår økonomi, og også for drivhuseffekten. Energiproblematikken er et svært tydelig symptom på et større problem, og dersom man ikke plutselig skulle få til kald fusjon, lar den seg ikke lett løse i overskuelig framtid. Denne problematikken må likevel ikke bli så dominerende at den overskygger det faktum at vi i dag produserer og forbruker i et tempo som tærer på mange ikke-fornybare ressurser, og som med fortsatt vekst vil kreve stadig flere jordkloder for å flytte u-landene opp på vårt velferdsnivå. Det triste faktum er at det i dag nesten ikke finnes produksjon som er bærekraftig, og at jo mer vekst vi har jo mindre bærekraftig blir økonomien.

Min påstand blir derfor stående: Innenfor et kapitalistisk økonomisk system, er vi tvunget til å velge mellom å redde miljøet og å løse fattigdomsproblematikken. Kapitalismens ”tricle-down”-løsninger (Når det regner på presten osv…) på fattigdomsproblematikken (Med Erna Solberg-stemme:”Det har ikke noe å si om forskjellene øker, så lenge de fattigste også blir rikere”) krever en vekst som vil rasere miljøet på kloden. Motsatt: En kapitalistisk økonomi som begrenser ressursutnyttingen vil være en økonomi i krise, vanlige folk og særlig de svakeste i verdenssamfunnet vil som alltid rammes hardest. Å sitte på ræva og vente på en genial teknisk nyvinning som skal sprette ut av det private næringslivet som troll i eske og løse alle problemer, må man nesten karakterisere som en religiøs tro.

Dette siste argumentet virker også særlig hult når den teknologien som faktisk muliggjør en mer miljøvennlig distribusjon av varer blir aktivt motarbeidet av næringslivet. Fri fildeling av musikk, film, programvare og etter hvert all informasjon, er en distribusjon som er ikke-fysisk, og dermed ikke tærer på naturressursene slik som produksjon og distribusjon av cd-plater, aviser, bøker osv. gjør. (Her skal det tidligere utskjelte Venstre få et bittelite pluss i margen, siden de i motsetning til andre høyrepartier faktisk støtter fri fildeling.)

Den eneste måten å løse både miljø- og fattigdomsproblematikken på, er å erstatte dagens forbrukskarusell med et økonomisk system som
1) har som første prioritet at alle får dekt sine basalbehov
2) setter en langsiktig bevaring av grunnlaget for vår menneskelige eksistens foran kortsiktig økonomisk vekst
3) tar i bruk og sier velkommen til ny teknologi som muliggjør en mer miljøvennlig produksjon og distribusjon.

Denne økonomimodellen kaller jeg sosialisme. Og på bakgrunn av det jeg har skrevet i denne artikkelen, mener jeg at det på sikt bare er en eller annen form for sosialisme som kan redde denne planeten.

[1] Savner konkrete tiltak for biodrivstoff http://www.venstre.no/politikk/miljo/3593
[2] Ikke overskudd av mat lenger http://www.blogging.no/blog.php/wfpno/post/18792
[3] Tro på framtiden - et innlegg mot framtidspessimismen http://www.dna.no/index.gan?id=63536&subid=0

kanskje man kan beholde kapitalismen i sin elektroniske form da. For om forbruket på informasjon øker er det jo ikke skadelig for miljøet så lenge det skjer elektronisk :)

Men teknologien som åpner for open source-utvikling og fri fildeling gjør det jo nærmest umulig å tjene penger på denne informasjonsformidlinga. Hva skal man med kapitalisme på et område hvor kommunistisk produksjon og distribusjon allerede har vist seg overlegen?

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering