Klasse og universitet

På trykk i Under Dusken 10/2007, http://www.underdusken.no/resources/archive/2007/10-2007.pdf

I sin kommentar “Falsk alarm” (UD 9/07) peker Under Duskens nyhetsredaktør, Eva-Therese Grøttum på et viktig problem. Dessverre kommer hun med noen feilopplysninger på vei til en konklusjon som dermed blir stående på et vaklende grunnlag.

Jeg er enig med Grøttum i at kvaliteten på utdanningene på universitetet har blitt satt i fare ved utviklingen de senere år. Kvalitetsreformen har ført til at høgskolene og at universitetene har nærmet seg hverandre både pedagogisk, og i de utdanningene de tilbyr. Sammen med det nye finansieringsregimet (som har et stort innslag av bukk og havresekk), innbyr dette til økt konkurranse om studentene, og mindre av den tradisjonelle arbeidsdelingen og det samarbeidet vi har hatt i norsk høyere utdanning.

Dette mener jeg går utover kvaliteten. Er det noe den akademiske og vitenskapelige tradisjonen burde lært oss, er det at samarbeid er både rasjonelt og effektivt.

Et feilskjær rettes likevel ikke opp av nye, og Grøttums kommentar inneholder som sagt et par grove feil. Hun påstår først at det er karaktersnittet fra videregående skole som er den beste predikatoren for fullføringsgrad i høyere utdanning. På bakgrunn av dette argumenterer hun mot å beholde høyere utdanning mest mulig åpent. Grøttum mener at å gi studenter med en mindre gunstig sosial bakgrunn en mulighet til å prøve seg da ikke blir et argument.

Grøttums første påstand blir kraftig motgått av en ny undersøkelse fra UiB[1]. Den viser at både motivasjon, læringsstrategier og arbeidsinnsats er viktigere for prestasjoner i høyere utdanning enn karakterer fra videregående. Argumentasjonsrekken til Grøttum faller altså sammen allerede ved utgangspunktet.

Denne kunnskapen må vi så sammenholde med det faktum at norsk skole regenererer klasseskiller i ekstrem grad. Med foreldre fra den kulturelle overklassen (advokater, professorer, redaktører, etc.) er sannsynligheten for at du får deg høyere utdanning fem ganger større enn om de er ufaglærte arbeidere[2], og mens skiller som går på kjønn og etnisk bakgrunn er minkende, virker det som de sosiale skillene øker, og de øker også gjennom hele utdanningssystemet.

Jeg mener det er et viktig demokratisk prinsipp at alle som ønsker det får mulighet til å tilegne seg kunnskap. Mange viktige kritiske perspektiver på samfunnet får man dessverre ikke i det norske utdanningssystemet før på universitetet. Derfor mener jeg det er viktig at universitetsstudier holdes så åpne som mulig.

Sett i forhold til den enorme klassemaskinen norsk utdanning er, mener jeg det er galimatias, og et demokratisk problem å øke skjevheten ytterligere ved å følge Grøttums oppskrift. Hun beskriver sin universitetsidé som «ikke elitistisk, men realistisk». Når realismen forsvinner på grunn av gale premisser, hva er det da?

Noter:
[1] Gjengitt i Dagbladet 20/8
[2] Marianne Nordli Hansen - Klasse og ulikhet i Norge

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering