Debatt om hjemfall hos Nei til EU

Den 20/8 var jeg i valgmøte om hjemfall og EØS-avtalen hos Nei til EU. Dette er (sånn ca) åpningsinnlegget mitt fra debatten:

EØS, hjemfall og Tjenestedirektivet – hvem stoler vi på?

RV alltid vært motstander av både EU og EØS.

Hele EU sitt formål er å skape mest mulig fri flyt for privat kapital,
og dermed å legge store begrensninger på de mulighetene land har for
demokratisk kontroll over økonomien. EU-prosjektet er som vi ser det
et prosjekt for rå og uhemmet markedsliberalisme.

Slik sett er det en helt grunnleggende konflikt mellom EUs formål og
RVs politiske grunnsyn.

Videre innebærer, noe vi vel alle kan se etterhvert, EU-systemet en
rettsliggjøring av politikken. Samfunnsspørsmål vi mener det er
naturlig behandles demokratisk, og som folk bør ta stilling til i
valg, blir i stedet avgjort i lukkede domsstoler over hodene på folk.
Dette er kanskje ønskelig for de som er tilhengere av en
nyliberalistisk nattvekterstat hvor demokratiet er nedbygd til et
minimum, og markedet og domsstolene har all makta, men ikke, tror jeg,
for det store flertallet av verken det norske folket, eller de som
sitter i panelet her.

Likevel er det i den retninga utviklinga går, og det sier noe om de
utfordringene EU-systemet bringer med seg i forhold til demokrati og
makt.

Jeg vet ikke om det var så mange RVere som trodde på ja-sida i
EØS-kampen når de sa at avtalen ikke hadde konsekvenser for
hjemfallsinstituttet, men det var nok enkelte andre som gjerne ville
tro på det. For dem burde dommen om hjemfall bety en revurdering av
sitt forhold til EØS-avtalen, og det er for meg selvsagt at når
forutsetningene for en avtale viser seg å være noe annet enn det som
ble lagt til grunn, så tar man avtalen opp til ny vurdering.

Vi husker også Vinmonopolet og vi husker differensiert
arbeidsgiveravgift. Brundtland-regjeringa lovte at EØS ikke var i strid
med norsk praksis på mange områder, men disse løftene har sprukket
en etter en. Brundtland-regjeringen opererte med en gedigen politisk
bløff da den solgte inn EØS-avtalen med en rekke løfter om konkrete
unntak. Den prøvde å snakke med kløvet tunge – den sa en ting her
hjemme, og tydeligvis noe annet overfor EU i forhandlingene.

Nå har også ESA «stilt spørsmål ved» statlig støtte til rensing av
gasskraftverk.

For H og FrP som er imot hjemfall, så vil nok en slik revurdering gå
ganske kjapt, men Ap burde i det minste innrømme at dette ikke er
uvesentlig.

Regjeringa sin løsning på hjemfallsproblematikken – å definere
kraftressursene som offentlig sektor er nok bedre enn noe vi kunne
forventet av et annet regjeringsalternativ. RV mener likevel det ikke
er bra nok. Det er svært uheldig at man nå fjerner adgangen til å
fornye konsesjonen for kraftanlegg som produserer kraft for
prosessindustrien. - Den rosaturkise regjeringa setter masse
industriarbeidsplasser i fare, og jeg trur personlig at med ny
dørfabrikk i Årdal, Husnes og Odda, så har du metta markedet. Summa
summarum: Man har sikret eiendomsretten, men ikke retten til å bruke
eierskapet til vannkraftressursene til å oppnå politiske mål. RV vil
uansett ut av EØS, og mener dette bare er nok et argument for dette,
og en tydeliggjøring av den husmannskontrakten EØS er. Jeg ser ingen
annen løsning på dette enn å si opp, eller reforhandle EØS-avtalen.

Men det som for meg kanskje er like viktig er om vi tar lærdom av det
som har skjedd i EØS-saken nå som vi befinner oss i stormens øye i
kampen om tjenestedirektivet. Også i tjenestedirektivet kommer det
mange løfter fra tilhengerne om områder som ikke blir omfattet av
direktivet – det gjelder offentlig sektor som f.eks. utdanning. Vet vi
at det EU kaller «tjenester av allmenn interesse» dekker alt vi tenker
på som offentlige tjenester?

Det påstås at opprinnelseslandsprinsippet er ute av direktivet, og at
det ikke vil bidra til sosial dumping. Vi vet at den konservative
gruppa i EU-parlamentet (som støtter prinsippet) påstår det motsatte.
Tror vi på det? Jeg vet at jeg ikke gjør det.

Det virker innimellom som Arbeiderpartiets ledelse er så oppsatt på å
få Norge inn i EU at de er villig til å gå, ikke bare over lik, men
også over vitale norske samfunnsinteresser for å komme et skritt
videre i EU-integreringen. Det mener jeg er et av de største
problemene vi står overfor i Norges forhold til EU, og en alvorlig
hindring for en «mer aktiv europapolitikk».

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering