I denne tredje og kanskje siste del - vi får se om jeg får tid til å dra med noen utliggere som strengt tatt ramler utenom de klassiske tegneseriejuleheftene eller ikke senere - går vi gjennom et variert knippe serier - noen gamle amerikanske klassikere og norske ditto, samt litt etterslep.

Tommy og Tigern
Tommy og Tigern innførte en ny æra innen humorserier. Selv om man kan peke tilbake til f.eks. Knøttene åpnet serien i hvert fall i Norge et rom som skulle innebære en flom av nye humorserier og en total omveltning av tegneseriemarkedet.

Når jeg nå leser disse stripene i årets julehefte 30 år senere er det interessant hvor friske og relevante de fortsatt framstår. T&T har alt fra hverdags- til mer filosofiske betraktninger og får deg både til å humre og tenke, og årets julehefte er intet unntak. Serien er fint presentert, og stripene er godt utvalgte. Biseriene får en passe plass og er ikke ueffne de heller. Lite krympflasjon er det også.

Det ene og store aberet med T&T er jo at serien ble avsluttet i 1995 etter å ha gått i 10 år. Lenge etter dette er den fortsatt blitt gjenstand for stadige utgivelser og gjenutgivelser på norsk. Sannsynligheten er dermed betydelig for at du som er interessert i denne serien har lest alt dette en 3-4 ganger før. Det har jo jeg også, og det er jo litt kjedelig, men sånn er altså dealen med dette heftet, og biseriene tar ikke opp nok plass til at du kjøper det for dem alene.

På den annen side er det en stundt siden den mest hissige melkingen av T&T og juleheftet er i dag den eneste utgivelsen som er igjen, så muligheten er der for at den del lesere ikke har lest så masse T&T de siste årene. Om du er en av dem anbefales dette.

Terningkast: 4

Tuss og Troll
Årets utgave av det tradisjonsrike heftet gir oss en koselig ny nissehistorie i klassisk utforming tegnet av Aasnes i sin klassiske stil og en nyere variant i mer japanskinspirert tegnestil. Personlig har jeg ikke kjempesans for den mangainspirerte stilen,men hva aksepterer man ikke mot en tynn sjanse for å rekruttere nye juleheftelesere. Til slutt får vi som vanligen dose klassisk Muren Sanden.

De nye historiene er jo litt småinteressante, men de har ikke den samme gjennomtenkte "story arc" som de klassiske eventyrene som er blitt polert gjennom muntlig overlevering over generasjoner har utviklet. Det er kanskje likevel en fordel med heftet at vi får en miks. Det rekker ikke å bli ensformig og kjedelig da. Likevel blir nok helheten her midt på treet.

Terningkast: 3

Smørbukk
En som er ubevandret i juleheftenes verden kunne unnskyldes fra å tro at Smørbukk var en av disse gamle norske tegneseriene hvor tiden stod stille på femtitallet en gang. Ingenting kan være lenger fra sannheten. Smørbukk er alltid up to date, noe årets to historier tydelig demonstrerer. Den som er ny av året, av Håkon Aasnes, er en lett farse rundt livet som sykkelbud i en Foodora-kopi. Den er tegnet i Aasnes tradisjonelle stil og har en del småmorsomme forvikllinger, men ingen større spenningskurver. Den klassiske Solveig Muren Sanden-fortellingen tar oss tilbake til 1972, men også her er vi up to date, og får besøke Tronds onkel, som har anlagt en lang rekke fiskedammer for ørret - en populær affære i den tiden. (En mer moderne versjon kunne pekt på innlandsoppdrett som en måte å slippe lakseskatt på.)

De små detaljene gir også tidskoloritten. I 1972 bor Smørbukk på gård, i 2022 har han flyttet til en småby. Slik utgjør Smørbukk en krønike over den uavvendelige utviklingen i bygdanorge, hvor sentraliseringen, noe motstrebende skrider fram, drevet av strukturrasjonaliseringen i landbruket.

Slik sett er seriene interessante, men er de bra? De er jo relativt uskyldige om voksne er målgruppa, og det spørs om de kan konkurrere med Minecraft hos kidsa, men den gamle historien har også noen dramatiske elementer som kanskje kan heve pulsen litt hos den lettrørte.

Jevnt over er det et trygt og koselig gjensyn for den som kjenner Smørbukk fra før, men heller ikke mer.

Terningkast: 4

Juleklassikere
Som nevnt i fjor synes jeg dette var en grei løsning for disse tre seriene, et helt hefte med hver blir litt ensformig, men blandet i ett litt tykkere hefte fungerer fint. Du får passe doser med Hårek fra Dik Browne-perioden (etterpå falt den påtagelig i kvalitet), en tilsvarende med Snøfte Smith som er på det jevne, og til slutt en liten overraskelse, vi får nemlig ikke Bud Sagendorfs Skippern, men litt nyere søndagssider av Hy Eisman. Eisman har nok ikke en like dynamisk strek som Sagendorf, men etter mange tiår med gamle Bud begynte det å gå litt på tomgang og det er en veldig god avveksling, kanskje mest på manussiden.
Aller helst ville jeg sett Bobby London eller EC Segar, men man kan vel ikke få alt man ønsker seg, selv ikke til jul.

I det store og hele gjør komboen at heftene som hver for seg kanskje ville landet på en treer får...

Terningkast: 4

Fiinbeck og Fia
Jeg husker ikke om ejg dro denne vitsen i fjor også, men skitt au: Med tanke på serieskaperens navn, er det ironisk at det er tegningene som er denne klassiske amerikanskej avisseriens sterkeste side. De elegante art deco-tegningene til George McManus skapte en ligne claire-stil lenge før Hergé. Visuelt er denne serien dermed en nytelse fra ende til anenn, med masse finurlige detaljer også.

Årets hefte har striper fra slutten av McManus kerriere og har en interessant innledende faktatekst om en av hans assistenter som kanskje gjorde hovedarbeidet på serien i den perioden vi nå er i.

De fleste kjenner kanskje hovedplottet - en irsk arbeiderklasseimmigrant som har blitt nyrik, men som helst vil henge med de gamle gutta på pøbben, men som har en kone som snobber oppover etter beste evne. Det legger grunnene for endeløse mer og mindre morsomme situasjonskomedier hvor svært mange er bygd over samme lest, og det er vel seriens svakhet. Det blir en del opatt og oppatt og oppattat på manussiden. Så også i år.

Terningkast: 3

Blondie
Dette er vel en av de aller lengstlevende amerikanske avisseriene som fortsatt blir laget. Stripene i år kommer fra 52/53 og er svært preget av det klassiske amerikanske middelklassefamilielivet som er blitt parodiert i så mange eldre både situasjonskomedier og tegneserier fra den tiden og de følgende tiårene.

I likhet med Fiinbeck og Fia er tegningene ganske så vakre. Det sier nok noe om økonomi9en både i avisene og for serietegnerne. Avisene gav mer plass til tegneseriene før, så de fikk større og flere ruter å boltre seg på, i tillegg er i hvert fall mitt inntrykk at serietegnerne hadde til til å gjøre litt mer gjennomarbeidede tegninger også. Dermed er også Chic YOungs Blondiestriper fra 50-tallet veltegnede om enn ikke så nydelig gjennomførte som McManus sine.

Også i likhet med Fiinbeck og Fia blir dessverre manusene fort repetitive, for de spiller på de samme etter hvert gange forslitte stereotype relasjonene, både familierelasjoner og jobbrelasjoner som er ganske stereotype og nok både bevisst og i andre tilfeller mer ubevisst karikerte.

Jeg skulle personlig ønske at julehefteredaktørene hadde våget å vise oss et litt bredere tilfang av seriens svært lange liv, men det er kanskej Femtitallsblondie folket vil ha?

Men ikke jeg.

Terningkast: 2

Billy
Jeg skal innrømme det - jeg er i utgangspunktet ingen stor Billy-fan. Med tegninger så enkle at det bare er ett hakk over xkcd og vitser gjerne på samme nivå, er det eneste som delvis veier opp for at det er så kjedelig at det er snarlest.

Men det finnes unntak. De klassiske søtladne historiene hvor Sjanten blir med Billy hjem til jul fra fjorårets julehefte er eksempler på det. Manusforfatteren tør å gå litt bak overflaten på figurene og gjøre dem bittelitt mer menneskelige enn de pappfigurene de alt for ofte blir.

Der lykkes faktisk årets julehefte også, med to spesialtegnede historier av Sam Klein og Henrik Rehr, samt en samling av julesøndagssider fra ulike år. Alle bidrar til den litt større dybden og sårhetene som en sjelden gang kan løfte Billy over det middelmådige. Kanskje er det nettopp jula som skal til for å løfte Billy opp til et nytt kvalitetsnivå? Hvem vet, men årets hefte var ålreit, det.

Så nå tror du kanskje det blir en toppkarakter? Næsj, det er jo fortsatt Billy.

Terningkast: 4

Nr 91. Stomperud
Over til vår hjemlige forsvarshelt. Jeg har alltid likt Håkon Aasnes litt naive strek, men jeg syns vel den over tid har blitt gradvis mer skisseaktig, og den når ikke lenger helt opp til den svært klare streken til forgjengeren Leif Isaksen, som nesten var en norsk George McManus. Men når vi snakker manus står slett ikke Aasnes tilbake for forgjengeren og har nok gitt serien en tiltrengt oppdatering og redusert forutsigbarheten en del.

Som vanlig består heftet av en rekke kortere historier. Om vi skal være ærlige er det meste midt på treet-historier, men ting som trekker opp er en relativt ny gjengående karakter, en kvinnelig fenrik. Det utvider reportoaret serien har å spille på noe som delvis utnyttes. Heftet løftes også av en lengre historie hvor US Marines er i Norge på vinterøvelse. Dette kan bygges videre på.

Gratis idé til neste jul: Et felles 91. Stomperud og Billy-crossoverjulehefte med Sumpleirensoldatene på Nato-øvelse med 91, 87 og gjengen i nord-Norge. Krig og kulturkrasj.

Terningkast: 4

Aukrusts jul/Flåklypa
Det er sikkert en skuffelse for mange at det er opptrykk i år. Og den skuffelsen forstår jeg. Flåklypa har vært en åreviss favoritt, og det har vært med en viss forventning jeg har lurt på hvorvidt noen kan hoppe etter Wirkola/skrive Flåklypa etter Haakon W. Isachsen som gikk av med pensjon for et par år tilbake.

Men svaret på det får vi ikke i år, for årets hefte er et opptrykk av av 2011-heftet. Når det er sagt er 2011-heftet et veldig godt hefte, som har den gode miksen av Aukrustske tradisjonsfigurer og stemning, morsomme referanser til andre kulturelle fenomener (her Knoll og Tott) samt referanser til den aktuelle samfunnsdebatten. Om det er noe som forsvarer en gjenutgivelse innimellom er det da kanskje også Flåklypa-heftene, som er en sterkt skinnende stjerne på den norske tegneseriehimmelen de siste knapt 20 årene.

Om det er noe som dessverre svekker utgivelsen noe sammenlignet med i 2011 er det nettopp referansene til den aktuelle samfunnsdebatten. Personlig husker jeg godt fortsatt Terje Skjeggestads ofte mindre sympatiske, hyppige framtoninger i offentligheten som Une-direktør, men hvor mange av årets juleheftelesere gjør det i 2022? Det er fortsatt en morsom historie om man ikke tar slike referanser, men den mister jo en viktig dimensjon, men det gjør at toppkarakteren ryker.

Tegningene er forøvrig framifrå gjennomført av Svein Samuelsen i en stil som ligger passe opp til Aukrusts, men er tilpasset det moderne tegneserieformatet.

Terningkast: 5

Knoll og Tott
I årevis har jeg klaget over at vi bare får de samme klassiske Knerr-årgangene hvert år. Men i år er vi faktisk kommet til Knerrs siste år påserien, slik at den siste delen av heftet er tegnet av Doc Winner (Alt beskrevet i et fyldig forord av Kristian Hellesund).

Ellers er mye ved det gamle: Guttenes pek er ganske fantasifulle, jeg kjenner igjen en del av sidene fra K&T-hefter i egen barndom og de innfødte er tegnet like rasistisk som alltid. Angående det siste, som nevnt flere ganger før, en liten justering av fargeleggingen slik at man får hudfarge på hele ansiktet, ville i det minste dempet likheten med klassiske rasistiske troper noe. Men hører de på meg? Nei.

Ellers holder heftet god kvalitet innenfor de rammene det opererer i, men jeg tror det er mer å hente ut av K&T-arven. Gratis forslag: Gjør en K&T-variant av "Juleklassikere", hvor heftet utvides litt, den første halvdelen går til klassisk Knerr, mens den andre halvdelen deles mellom noen eksempler fra senere K&T-tegnere, samt faksimiler fra noen av de første norske utgavene. Det hadde vel vært noe?

Enn så lenge, terningkast: 3

Nemi
Nemi er morsomst når serien forsøker å være morsom. De mer forsøksvis filosofiske episodene har en tendens til å falle litt igjennom etter denne anmelderens smak. I årets julehefte får vi en kort nytegnet juleepisode, men mesteparten er striper og helsider.

Nemi er ikke dårlig, og den har noen småmorsomme episoder, kanskej særlig sentrert rundt samboerskap og enkelte av de mer spesielle sidene av Nemis personlighet. Om vi derimot sammenligner med f.eks. Zelda som i likhet med Nemi omhandler en gruppe unge mennesker på vei over fra det ubekymrede ungdomslivet til det mer etablerte familielivet, er det en viss klasseforskjell. Nemi er verken like skarp eller like like dyp. På den andre siden - få moderne humorserier står seg særlig godt i en sammenligning med Zelda.

Årets hefte tilferedsstiller nok fortsatt fansen, men er ellers en ganske midt på treet-opplevelse.

Terningkast: 3

Donald Ducks julehistorier
Italiensktegnet julepocket med stive permer. Jeg har alltid et ambivalent forhold til disse. Kvaliteten på de italienske seriene varierer mye, og det gjør de i denne pocketen også. Det er likvel et par historier som trekker snittet opp i årets julepocket. Det første er en sentimental julehistorie med Bestemor Duck i hovedrollen, delvis bygget på Dickens men også med den helt reelle virkeligheten av eldre mennesker som blir sittende for seg selv på et småbruk, noe vi ser nok av også på norske bygder. Dette er nok med på å gi historien ekstra nerve. Vi får også en Skruehistorie med klassisk velfungerende julenostalgi hvor han viser det ømme hjertet under den stålharde fasaden

Det andre elementet som virkelig trekker opp er en svært dramatisk og og lang tredelt Mikke vs. Spøkelseskladden-historie. Dette er så tøft og intrikat at det kunne nesten like gjerne vært Lynvingen mot Jokeren.

Ellers er det også noen middelmådige skuldertrekkhistorier, som gjør at jeg sliter litt med å velge mellom fire og fem på terningen. Det får bli fire, men ha en visshet om at drøyt halve pocketen står til en god femmer.

Terningkast: 4

Tom og Jerry
Kranglefantene slåss heftig seg imellom i et lite knippe historier som er relativt nylige opptrykk. Er det noe nerve her, eller er det bare tegnefilmvold i stillbildeformat? Det er et par forsøk, med historier som viser hvordan man kan gjøre opp for seg etter å ha startet ut med å gjøre noe dumt. Det er nesten noe Margrethe Munthe over det hele. Funker det på kidsa? Jeg er usikker. Det funker ikke så voldsomt på middelaldrende menn i hvert fall.

Terningkast: 2