Jeg kjøpte boka til venstre på Manifest forlag sin stand under NTLs landsmøte for et par uker siden, og angrer ikke ett sekund.

En ting er at Kaisa H. Suckow har skrevet en utrolig velskrevet førstepersons realitetsorientering om hvilken fattigdom som finnes i Norge i dag, og hvor den (også) kommer fra. Alle har godt av å vite at du kanskje har noen foreldre i barnehagen eller skolen som ikke alltid har den femtilappen til klassekassa eller barnebursdag.

Det viktigste for meg er likevel systemproblemene. Denne boka blir en i rekken av fortellinger av hvordan velferdsstaten som ble bygd opp for å helpe folk - for at folk ikke skulle stå med lua i handa - i stedet bidrar til å bryte folk ned og låse dem i spiraler av fattigdom.

Boka er talende i forskjellen mellom hvordan hovedpersonen blir møtt av mange ansatte i NAV og hvordan hun blir møtt av en representant for en matsentral. Hvor førstnevnte kommer med en lang rekke krav og forventinger, men alt for ofte selv ikke klarer å fylle opp de krav reglene stiller til NAV - utbetalinger forsinkes f.eks. slik at regninger går til inkasso og utgiftene øker ytterligere. Representanten for matsentralen derimot møtte hovedpersonen med tillit og forståelse og et genuint ønske om å hjelpe. Jeg tror ikke dette er NAV-ansatte sin skyld først og fremst. Jeg tror det er systemet. De blir pålagt budsjettdisiplin og kontroll av politikere som blir dyttet på av kampanjejournalistikk om "NAVere".

Men konsekvensen blir at mange gir opp. Som i Ken Loachs film, "I, Daniel Blake", har vi fått et system som er så vanskelig å NAVigere for folk i en presset situasjon at folk gir opp. Det sparer penger og pynter på statistikken. VI så nettopp en indikasjon på dette i Norge også. Køene øker hos matsentralene, men ikke hos NAV.

Det er noe råttent med velferdssystemene våre når slikt skjer.

Som om det ikke var nok, kom jeg like etterpå over denne rystende saken i VG:

Jeg har tidligere, ikke bare i Suckows bok, sett flere eksempler på hvordan mistillitsstyringen i NAV gjør syke folk sykere. Men her har vi altså helsevesenet, som har som eneste jobb å gjøre folk friskere, som altså har diagnostisert en pasient med depresjoner knyttet til økonomiske problemer, som velger å sende ubetalte gebyrer til inkasso. Helsevesenet legger altså aktivt stein til den byrden de har som jobb å avhjelpe. Og pasienten tar sitt eget liv.

Under alt dette ligger en grunnleggende mistillit til syke og fattige folk. Om ikke det er noe gebyr, vil folk misbruke legen og løpe til legen for hver minste vondte. Om ikke det er helt forjævlig vanskelig å få hjelp fra NAV, og den hjelpen du får er skikkelig dårlig, vil folk velge det foran å jobbe. Alt dette er selvsagt feil, men det hjelper lite når politikere og byråkrater går rundt og tror det. Den såkalte "arbeidslinja" har over lang tid bidratt til denne jævlige utviklinga.

Jeg har ikke ord. Vi skal jo ha et offentlig gratis helsevesen i Norge. Det har vi ikke. Kan vi i det aller minste begynne med ett enkelt grep - gebyrer til norsk offentlig helsevesen skal aldri sendes til inkasso?

Som en oppfølger kan vi endre NAV, slik Suckow ber om. La folk som sliter få komme inn på et kontor, sette seg ned i ro og mak med en person som kan faget og irrgangene i ordningene og har en grunnleggende tillitsfull holdning, og sammen finne ut hvilke den beste løsningen for å komme seg videre i livet, og ut av en vanskelig situasjon.

Det ville hele samfunnet tjent vanvittig mye på.