Innlegg i Morgenbladet 8.4.22. Klikk på faksimile for å komme dit.

Markus Degerman, rektor ved KHiO er intervjuet i Morgenbladet 1. april. Mye av det han sier er ukontroversielt, men jeg mener det er en ganske problematisk detalj i det han kommenterer, forutsatt at han er sitert riktig.

Degerman sier at «minoriteter bør være mistenksomme mot strategier som går ut på å fjerne meningsmotstandere. Slike strategier vil, i neste runde, lett ramme minoriteter selv. Det er som å komme på et hemmelig våpen, det virker bare til motstanderne også begynner å bruke det. Og hvis majoriteten skulle ta i bruk metoder som kansellering og utdefinering vil minoriteter bli de første som rammes».

Dette utsagnet er selvsagt også tolkbart, men det er vanskelig å ikke koble det til diskusjoner om ulike former for rasisme, som har foranlediget mye av denne debatten. Den grunnleggende feilen Degerman da gjør, er å gjøre en motsetning mellom antirasister og rasister (eller anti-antirasister om den siste betegnelsen oppleves for krenkende) til en motsetning mellom minoritet og majoritet. Det er en helt grunnleggende feil. Majoritetsnordmenn er i all hovedsak ikke «anti-antirasistiske» aktivister, og antirasister ønsker på ingen måte å «fjerne» majoritetsnordmenn som gruppe. Antirasister har derimot ofte et ønske om å ikke aktivt tilby plattformer til høyreautoritære organisasjoner eller aktivister.

Det sistnevnte er det selvsagt også fullt mulig å argumentere både for og mot, men Degermans begrunnelse – at det kan føre til at motstanderen begynner å bruke det – er også grunnleggende misforstått. Er det noe all historie med høyreautoritære bevegelser har vist oss, er det at de så snart de får muligheten, samme hvordan de selv er blitt møtt, vil forsøke å stoppe munnen på meningsmotstandere med hetskampanjer, trusler, vold eller statlig inngripen, alt etter hvilke midler som står til deres rådighet.

Like velkjent fra vår nyere historie er hvordan ytre høyre bruker nettopp «ytringsfrihet» som et retorisk våpen for å avlede oppmerksomheten fra det ytterliggående innholdet i tankegodset de sprer. Er det en annen ting nye høyreradikale/høyrepopulistiske/høyreekstreme bevegelsers oppblomstring i den vestlige verden dermed har vist oss er at Karl Poppers «toleransens paradoks» er alt annet enn et skrivebordsprodukt.

I et øyeblikk etter kongresstormingen i USA virket det som mange i vesten tok disse utfordringene på alvor, men det virker som vi trenger stadige påminnelser. Ytterliggående, konspiranoid tankegods som baserer seg på alt annet enn saklig akademisk debatt, lar seg ikke bekjempe med sistnevnte.

Det fins ingen enkle svar på hvor grensen skal gå. Hva slags tankegods er såpass ytterliggående at det ikke fortjener rom? Hvilke tanker bygger på prinsipper så fjernt fra akademiske saklighetskriterier at de ikke kan inviteres inn i akademiske fora? Hva slags retorikk er egnet til å skremme andre stemmer til taushet?

Det kan likevel ikke være slik at dette er de eneste diskusjonene vi ikke tør å ta åpent og bare avviser en bloc.