Den store samleposten om den russiske aggresjonen mot Ukraina


Putin de guerre : Tittelen er et ordspill på det franske "Putain de guerre" - faen ta krigen, som er tittelen på et av tidenes beste tegneseriealbum av Jacques Tardi.

Den nåværende verdenssituasjonen gjør jo at noen og enhver får behov for å strukturere tankene sine litt. Men bare den som har en blogg kan jo ubetenksomt legge dem ut for all verden samtidig.

Da har altså Putin invadert Ukraina. Ikke bare gått inn i opprørskontrollerte områder slik han allerede hadde varslet, men gått til et storskala militært angrep på Ukraina som sådan.

Det er et uprovosert, folkerettsstridig angrep. Ukraina utgjorde på ingen som helst måte noen umiddelbar militær trussel mot Russland. At stormakter bare tar seg militært til rette fordi de kan setter en utrolig farlig presedens for mindre land. Jeg håpet i det lengste at dette ville vise seg som en kortvarig militær aksjon med begrensede mål, men det er åpenbart at Putin har ekspansive ambisjoner nå, og det ser stadig mindre slik ut. Om det skulle gå så langt som til en okkupasjon håper jeg ukrainere klarer å møte den med en aktiv sivil motstand som gjør situasjonen uholdbar for okkupantene over tid.

Kan vi slutte å høre på idiotene nå?
Her hjemme er det bare små og marginale miljø som har noe til overs for den høyreautoritære lederen av Russland. Noen ytre høyre-miljø, men med forgreininger inn i mainstream via bl.a. Carl I Hagen, og noen konspirasjonsmiljø f.eks. rundt bloggen til Pål Steigan. Det er å håpe at denne siste utviklingen vil gjøre at i hvert fall noen som har rotet seg inn i disse forkvaklede miljøene vil ta til vettet og markere avstand. Ikke vær nyttig idiot for imperialistmakter!

Vi trenger konsekvente antiimperialister som reagerer like sterkt på russisk som på kinesisk som på amerikansk imperialisme. Alternativet er ekstremt slapp tenking - en "antiimperialism of fools" - preget av "min fiendes fiende er min venn"-tenking hvor genuin antiimperialisme erstattes av lettvint antiamerikanisme. De som ikke klarer å ta tydelig avstand fra Putin nå, er av samme type som ikke klarte å ta avstand til Sovjetunionens brutale torpedering av Praha-våren i 1968. På de internasjonale venstresiden omtales de gjerne som "tankies" - av åpenbare grunner.

Putins mål
Når man hører på Putins innledelde taler etter invasjone høres det jo ut som han bedriver en krig for regimeskifte og vil sette inn et russiskstøttet marionettregime i Ukraina.

Om tidligere kriger for regimeskifte skal være noe mønster, kan dette skape langvarig ustabilitet og lidelser for mennesker i hele regionen i tiår framover.

Det kan derimot også være at han har mer begrensede mål.

Det at Lukasjenko inviterte til forhandlinger i Hviterussland kan gi en pekepinn på hva Putin planlegger. Lukasjenko er i lomma til Putin etter han trengte russisk hjelp for å klamre seg til makta litt tilbake og Hviterussland er jo nå også i en union med Russland. Det er svært lite sannsynlig at et slikt initiativ ikke egentlig kommer fra Putin. De russiske kravene om Ukraina som et nøytralt, demilitarisert land kan vel nå bare bli vunnet gjennom slike forhandlinger hvor ukrainerne forhandler med en pistol mot hodet. Alternativet til forhandlinger er derimot sannsynligvis langvarig krig og påfølgende russisk okkupasjon. Det er ikke vanskelig å skjønne at den ukrainske presidenten tross alt ønsker forhandlinger.

Om det kommer i stand forhandlinger er det å håpe at Putin møter så hard motstand at forhandlingskortene hans blir dårligere enn planlagt slik at Ukraina kan beholde sin suverenitet.
Det bestemmes vel nå i hovedsak av hvor innbitt ukrainerne klarer å forsvare landet sitt, men også av hvor tydelig den russiske opposisjonen mot krigen klarer å markere seg. Både for Ukrainas og Europas framtid er det å håpe at dette blir veldig kostbart for Putin.

Et nytt imperium
USAs president mente at Putin ønsker å opprette en ny Sovjetunion. Det er nok feil i noen som helst politisk forstand. Putin er en konservativ nasjonalist, ikke noen radikaler (selv om man kan stille spørsmål ved hvor radikal Sovjetunionen var - da jeg var i Russland for drøyt 10 år siden var den mest Sovjetnostalgiske personen jeg møtte også den mest Russisk-nasjonalistiske (og rasistiske)). Det som er sant er at Putin ønsker å utbre russisk makt utover grensene til dagens Russland og over tid har jobbet politisk for det. Militære løsninger som det vi ser nå, kommer der han ikke har lyktes med løfter eller trusler.

Et interessant verktøy å se på er dette Euler-diagrammet over ulike postsovjetiske samarbeidsorganisasjoner fra Wikipedia. Her kan vi ser hvordan Putins Russland har forsøkt å bygge allianser både militært og med frihandel og delvis har lyktes med enkelte eks-sovjetiske stater. Tettest med Hviterussland som har gått inn i en union med Russland, men også med kaukasiske republikker som er i både en økonomisk union og et forsvarssamarbeid.

Putin hadde lagt en plan om å gradvis utvide og fordype disse alliansene over tid. Det blir umulig når gamle sovjetrepublikker forsvinner inn i vestlige allianser som EU eller Nato. Derfor er det ikke bare frykt for egen sikkerhet som er Putins motivasjon for å gå inn i Ukraina. Det er så absolutt også en frykt for det store prosjektet sitt. Men det framstår jo ekstremt korttenkt. Det er ikke mange som vil frivillig alliere seg med Russland etter dette.

Intern opposisjon i Russland
Tusenvis av russere har modig gått ut i gatene og demonstrert motstand mot invasjonen, selv om de risikerer arrestasjoner. En lang rekke kjente russere torpederer egne karriere ved å vise åpen motstand. Men det kan også være interessant å se på motstand innad i det russiske politiske systemet.

Utover ukrainsk motstand er det som kan stoppe Putin intern opposisjon. Kommunistpartiet er det største opposisjonspartiet og har vært tolerert av Putin og delvis støttet ham tilbake opp gjennom.

De siste årene har de derimot fjernet seg litt fra Putins linje, ikke minst i frustrasjon over valgjuks som nok har kostet også kommunistene en del seire. RKP er fortsatt russiske nasjonalister og tok initiativet for å anerkjenne utbryterrepublikkene, men om det også i RKP er en bevegelse mot åpen motstand mot krigen betyr det faktisk veldig mye. De har et stort partiapparat over hele landet og er mye vanskeligere å stoppe kjeften på enn en avis.

Så langt har to Duma-medlemmer fra kommunistpartiet gitt offentlig uttrykk for motstand mot invasjonen:
https://www.dailymail.co.uk/news/article-10554099/Fury-Putins-invasion-m...
https://www.pbs.org/newshour/world/anti-war-sentiment-grows-in-russia-as...

Jeg vil anta de utgjør en del av den litt yngre generasjonen i kommunistpartiet som ønsker å flytte det vekk fra den russisk-nasjonalistiske linja og over i en mer tradisjonell venstrelinje med fokus på økonomisk politikk. Det russiske kommunistpartiet er ikke så mye å skryte av politisk nå, men det kan bli interessant å se på utviklingen når generasjonen etter Sjuganov tar over, og hvor mye denne generasjonen allerede nå kan påvirke politikken.

Men enn så lenge er det bare to enslige svaler.

Effektive sanksjoner
Dersom vi skal få innført noen effektive sanksjoner mot Putin og oligarkgjengen hans er vi faktisk nødt til å få innført en god del strengere reguleringer av finansmarkedene, herunder verdens mange skatteparadiser. Disse muliggjør for både despoter, terrorister, kriminelle og oligarker å skjule sitt eierskap.

Jeg frykter dessverre at det er litt for mange med makt også i våre vestlige demokratier som også ser nytten av å kunne holde sine eierskap skjult til at dette oppgjøret kommer. Da blir tiltakene mot Putin og hans venner betydelig mindre effektive.

Bernie Sanders har en interessant gjennomgang av gjengen med kleptokrater osm styrer Russland i dag: https://www.facebook.com/berniesanders/posts/514215220069304

Jeg frykter at ineffektive sanksjoner mot Putin og hans søkkrike venner på den ene siden og betydelig mer effektive sanksjoner som rammer vanlige russere kan ende opp med å bli kontraproduktive hvis målet er å støtte opp den interne opposisjonen mot krigen i Russland. I verste fall kan flere russere støtte opp om Putins fortelling om at det bare er den slemme vesten som er ute etter Russland, mens Putin og hans kohort har syltet ned penger som ingen finner og dermed ikke trenger bry seg.

Gitt betydningen av den interne russiske opposisjonen skal man vurdere sanksjonene nøye. Dersom det framstår for vanlige russere at en sanksjon bare rammer dem, og ikke har noen tydelig kobling til Putin og hans regime, kan de være kontraproduktive og føre til at flere kjøper Putins skurkefortelling om Vesten og at man undergraver den interne opposisjonen.

Kald krig
Jeg synes tidvis det virker som det er et generasjonsskille når det gjelder hvor sjokkert folk er av den siste utviklingen.

Jeg innrømmer gjerne at jeg ble overrasket. Som mange - inkludert mange russere og ukrainere tror jeg - hadde jeg ventet at Putin skulle gå inn i utbryterrepublikkene i første omgang og forsøke å låse fast en situasjon der som ville hindre Ukraina i å gå inn i både Nato og EU og sikre russisk overherredømme over deler av Ukraina, men jeg hadde ikke trodd et fullskala angrep på hele Ukraina ville komme i denne omgang.

Men selv om det er et sjokk og en ekstremt alvorlig situasjon, opplever jeg ikke at verdensbildet mitt er snudd opp-ned. Jeg tror kanskje det er fordi jeg vokste opp under den kalde krigen. Det at vi har et autoritært regime med vilje og evne til å bruke vold for å nå sine mål øst for oss er nemlig ikke noe nytt. Det er den historiske normalen. I retrospekt framstår noen år på 90-tallet som et svært kort historisk unntak.

Jeg er født i '77, og var dermed 12 år det året muren falt og 14 da Sovjetunionen gikk i oppløsning. Hele barndommen og starten av ungdommen min var under den kalde krigen. Jeg tror det varierte en del hvor mye folk i min generasjon fikk med seg av øst-vest-skismaet i oppveksten, men jeg har alltid hatt en nysgjerrighet på verden rundt meg og den kalde krigen poppet opp både på Dagsrevyen (som stod på hver dag), i avisene (som jeg bladde gjennom på leting etter tegneseriesiden og tv-programmet), i tegneseriebladene (hvem husker ikke den Sovjetiske superheten "Røde rakett" som gjorde en gjesteopptreden i Lovens Voktere som gikk som biserie i Supermann?), og i underholdningsfilmene (særlig den varme krigen i Afghanistan dukket ofte opp, f.eks. i Rambo III og James Bond-filmen "The living Daylights", hvor islamistene i ettertidens ironi var de store frihetsheltene). Og hele tiden lå den bittelille, men fortsatt reelle, muligheten for at atombombene kunne begynne å regne ned over oss og lurte i bakhodet.

Når du har vokst opp med noe har det på sett og vis rukket å "satt seg" som en slags normalitet, og jeg vet ikke om jeg egentlig hadde vent meg til at Sovjet var borte før Russland under Putin begynte å ta gradvis mer autoritære steg igjen. Så jeg tror det er et element av psykologi og personlig erfaring i de noe ulike måtene å møte denne krisen på.

Men er det noe vi kan lære av den kalde krigen?

I sluttfasen av den kalde krigen var det i hvert fall allment anerkjent at det var en god ting at den i hovedsak forble kald, og at det ikke ble noen direkte krig mellom atommakter, selv om det var flere proxy-kriger.

De fleste av oss har en sterk og forståelig moralsk harme mot både Purin og andre autoritære statsledere i verden som påfører både egne og andres befolkninger ufattelige lidelser. Men det vi lærte og gjorde under den kalde krigen er at vi må forholde oss til dem, og snakke med dem for det. Fordi alternativet betyr enda større større lidelser for enda mange fler. Og dessverre er de fleste land i verden også i dag ikke fungerende demokratier.

Å håndtere slike krefter uten å skape verdenskrig (eller mindre kriger for den del) uten at dette innebærer store innrømmelser overfor autoritære ledere er en kunstform. Et viktig element i denne er å være forutsigbar. Du bør ha klare grenser som motparten kjenner og du bør reagere kontant og forutsigbart ved overtramp.

Nå er dermed ikke tiden å gi Putin noen som helst konsesjoner. Men vi må snakke med ham. Både detente og glasnost og perestroika var positive og nødvendige grep. Dersom Putin forhåpentligvis kjører seg fast i Ukraina, bør vi, om vi kan, bidra til å gi ham en vei ut.

Men det er også betydelige forskjeller mellom Sovjetunionen og dagens Putin-Russland.
En ting er de ideologiske. Mens Sovjetunionen i det minste i teorien støttet seg til venstreorienterte idealer, er Putins Russland åpent konservativt på en helt annen måte. Men styresettet er også betydelig annerledes. Sovjetunionen var et organisert samfunn på en helt annen måte. Kommunistpartiet hadde et utbygd partiapparat over hele landet, og med unntak av Stalin-perioden var det ikke et diktatur i den forstand at en person, en diktator, satt med all makt. I det meste av Sovjetunionens levetid ble beslutningene tatt i Politbyrået og Sentralkomiteen, hvor selv den mektige Generalsekretæren måtte bygge seg aliianser blant medlemmene slik at han hadde et flertall i ryggen. Hadde han det ikke, ble han skviset ut, slik det endte med Krustjov.

På tross av de autoritære og umenneskelige strukturene til Sovjetunionen skapte dette noe mer system og forutsigbarhet enn det vi ser i Putins Russland. Det er kanskje å ta i å si at man savner Sovjetunionen, men sikkerhetsmessig framstår det, i hvert fall i den siste, litt mildere perioden av sin levetid, som en mer forutsigbar og stabil aktør enn Putins Russland gjør etter det siste grepet hans.

Hva så med Nato?
Jeg synes det er både pinlig og uverdig å se hvordan noen av de ivrigste EU- og Nato-tilhengerne bruker denne dypt alvorlige internasjonale situasjonen skapt av en aggressiv russisk statsleder med imperialistiske ambisjoner, til å gjøre billige politiske poenger i den nasjonale debatten.

Er det noe Ukraina trenger nå er det at vi klarer å stå tverrpolitisk samlet mot russisk aggresjon, samme hva vi mener om norsk EU-medlemsskap eller ymse andre ting. Å splitte dette samholdet tjener ingen. (Det måtte evt. være Putin.)

Det er tydeligvis ikke alle enige i, så for de som insisterer på å ta en Nato-debatt nå, la meg legge inn dette til slutt. Om du er enig i at dette bør vente, fordi Ukraina nå trenger at vi står sammen i en bred samlet front, kan du droppe resten av teksten.

Jeg har ingen problemer med å forstå at enkelte mener at trusselen fra Putin nå framstår så stor at man vil revurdere sitt syn på Nato. Det er fullt mulig å ta saklige diskusjoner om hva som er det minste onde.

Men det berettiger ikke de lettvinte avvisningene og tildels latterliggjørende utfallene mot de som ikke synes det er så enkelt. Skal man ha en saklig diskusjon om norsk Nato-medlemskap må man også ta med noen andre elementer:

1. Nato forbeholder seg retten til å gå til angrepskrig - utenfor eget område - for å forsvare medlemslandenes interesser, og det gjelder ikke bare sikkerhetsinteresser, men også interesser som kan kategoriseres som økonomiske. Om f.eks. noen hadde ilagt Nato sanksjoner på samme måte vi nå (helt rettmessig) gjør overfor Russland ville Nato innenfor sitt eget regelverk kunne gå til militært angrep som svar. Kan man forsvare etisk å være med på et slikt prinsipp?

2. Nato forbeholder seg også retten til å som den første aktøren, i en militær konflikt, bruke atomvåpen. Et slikt grep vil kunne bli starten på en spiral som utsletter hele menneskeheten. Kan man forsvare etisk å være med på et slikt prinsipp?

3. Nato har ikke bare i teorien, men også i praksis skapt enorme lidelser. For eksempel den 20 år lange katastrofen som er krigen i Afghanistan, som kostet 250 000 mennesker livet. Nato er altså ikke (bare) en forsvarsallianse. Det er en angrepsallianse som har skapt ufattelige lidelser.

4. Det overlegent største og mektigste landet i Nato er USA. Det framstår i dag som et ustabilt demokrati. I Trumps presidentperiode framstod han som en større trussel mot verdensfreden enn Putin rett og slett på grunn av hans uforutsigbarhet (gitt Putins grep mot ukraina nå, er det mulig dette var feil, men livsfarlig er han likevel). Trump truet også andre Nato-land med å ikke oppfylle forpliktelsene i paragraf 5. Sikkerhetsgarantine kan dermed bli ganske hul. Om kun få år kan Trump eller en tilsvarende høyreautoritær leder igjen være ved makta i USA. Republikanerne er nå som parti Trump-lojale, og jobber aktivt med å undergrave demokratiet gjennom å gjøre det vanskeligere å stemme, gerrymandering av valgdistrikter etc., insisterer på juks i forrige valg og aksepterer ikke lenger de demokratiske spillereglene. Trump II kan også ha lært av forrige runde og i verste fall lykkes med å fjerne demokratiet i USA. Plutselig kan Nato-medlemskapet være lite verdt.

Ingen vil selvsagt si opp Nato-medlemskapet over natta uten diskusjon, prosess og et alternativ. Men jeg mener faktisk det er fullt mulig å tenke seg svært mye bedre alternativer for norsk sikkerhet og for global fred enn Nato. Et reelt forsvarssamarbeid mellom land uten stormaktsambisjoner eller andre ønsker om å dominere andre land, hvor ikke ett medlem er dominerende og i stor grad dermed kan diktere politikken til alliansen. En allianse som frasier seg enhver rett til å operere utenfor eget område (uten at de er under angrep derfra), og førstebruk av atomvåpen. En nordisk allianse kunne være det, men man kan også tenke seg å inkludere flere land for å sikre en tilstrekkelig avskrekkende samlet styrke.

Er veien dit lang? Åpenbart. Men jeg mener man både må diskutere den og begynne å gå den, for man får ikke en fredelig og lovstyrt internasjonal orden uten.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering