Kjapp valganalyse på 1-2-3

I de to siste stortingsvalgene har Sp, SV, Rødt og MDG gått fram. I år gikk også Venstre marginalt fram, men det er vanskelig å se dette som annet enn nok et år med strategisk lån av Høyrevelgere (Høyre sank jo i valgkampen). Men som jeg trodde var det ikke nok taktiske høyrevelgere til låns til å løfte både Venstre og KrF over sperregrensa.

Sp gikk mest fram, men de tapte mye i valgkampen og måtte se langt etter resultater opp mot 20%. Mange på venstresida har krangla om synet på Sp fra de som ser det som et reaksjonært høyreparti, til de som forsvarer det med nebb og klør mot alle angrep fra venstre (gjerne funnet redaksjonelt i Klassekampen). Det denne kranglingen overser er at Sp ikke er ett parti, men (minst) to. Sp har folk som gjerne kunne vært i SV, og folk som like godt kunne vært i Frp (Som Ola Borten Moe) på den ordinære høyre-venstre-aksen. Men den økonomiske politikken binder Sp til venstresida i en virkelighet hvor distrikter og landbruk er avhengig av en sterk offentlig sektor, motstand mot global frihandel og store offentlige budsjetter i landbruksforhandlingene.

Høyresida forsøker å kompensere for dette med å by opp til kulturkrig om rovdyr og kjøttspising, men bygdafolk flest går ikke på dette. Vedums flørt med høyresida under valgkampen er dermed en sannsynlig forklaring på fallet ned for Sps del.
http://venstresida.net/?q=node/4108

MDG gjorde en lignende tabbe. Politikk handler ikke alltid om å rope høyest - det handler om å legge fram en troverdig plan du kan bygge flertall rundt, slik jeg beskriver i punkt 4 her:
http://venstresida.net/?q=node/4119

Jeg tror det ble MDGs akilleshæl som gjorde at mange miljøvelgere valgte andre miljøparti -som f.eks Rødt.

Rødt hadde for sin del i tillegg bygd opp sakte men sikkert stein på stein en troverdig politikk på det som for mange var den viktigste saken i valgkampen - økende sosiale ulikheter. Og som jeg har nevnt tidligere faller mange av høyresidas forsøk på ideologiske angrep til grunnen, fordi folk kan lese selv og ser at Rødts program er et gjennomdemokratisk program for å få ned forskjellene og fordele makt.

SV går fram sammen med Rødt, og jeg vil tro av mye de samme grunnene. Noen foretrekker en litt blassere rødfarge, og det får være helt greit.

For KrF var løpet kjørt. Det fantes for få taktiske høyrevelgere til å kompensere for det eroderende "grunnfjellet". ENkelte kristenkonservative tror det finnes mange fler av seg enn det faktisk gjør her i landet. KrF har valget mellom en U-sving i "retningsvalget" eller en sakte død, slik jeg beskrev i 2018: http://venstresida.net/?q=node/3932

Frp fortsetter fallet. Problemet deres er at de fører en upopulær økonomisk politikk for økte forskjeller, mens "innvandringskortet" deres er i ferd med å ha brukt opp kreditten. Jeg skrev om det her: http://venstresida.net/?q=node/4027

Litt for mange har også gjennomskuet Sylvis "provosere for oppmerksomhet"-strategi modellert etter en trassig femåring. Forsøket på et gjennombrudd for "Demokratene" til høyre for Frp falt også i fisk. Selv om mye av skrothøyre nå har samlet seg om dem, skal de ha svært mye flaks for å kunne bli noe alternativ.

Høyre faller delvis på grunn av at de må låne bort velgere til de borgerlige sentrumspartiene for å hjelpe dem med sperregrensa, men også fordi de står i spissen for en stadig mer upopulær politikk for økende sosiale ulikheter. "Mennesker ikke milliarder" var visst mest retorikk likevel. Hvem skulle trodd?

Ap har gått forsiktig mot venstre og har bremset fallet noe, men jeg frykter for praksisen i regjering. Kanskje kan den lavere oppslutningen tvinge igjennom en mer radikal politikk i regjering. Det får være håpet.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering