Sosialisme, nå?


Artikkel i tidsskriftet Gnist nr 2 2021.

Hva kan sosialisme være, og hvordan kan vi komme oss dit fra dagens samfunn?

Hva er sosialisme ikke?
Å forsøke å definere begrepet "sosialisme" er krevende. Det er brukt om mye forskjellig opp gjennom årene, på godt og vondt. Heller enn å gi noen enkelt definisjon synes jeg det er enklere å nærme seg en forståelse av begrepet ved å se på hva det ikke er.

De fleste politikere sier i dag at de er imot økende økonomiske ulikheter. Likevel fortsetter ulikhetene å øke. Hvorfor det? Er det en naturlov? Slett ikke. Som Thomas Piketty har vist, har de i perioder gått ned. Likevel har det vist seg ikke å vare ved i kapitalistiske samfunn.[1] Hvorfor ikke?

Jeg vil våge meg på en påstand om at svaret er enkelt: I et samfunn hvor det er enklere å tjene penger hvis du har mye penger fra før, vil ulikhetene over tid øke!

Og et kapitalistisk samfunn – et samfunn hvor økonomien er preget av at noen eier (kapitalister) og andre arbeider (arbeidere) – er absolutt et slikt samfunn. Tilhører du arbeiderklassen, kan du tjene penger ved å arbeide. Det kan du selvsagt også om du tilhører overklassen, men da har du i tillegg muligheten til å tjene penger gjennom avkastning på investert kapital – noe som i mange tilfeller kan gi svært mye bedre uttelling enn å faktisk jobbe. Så lenge samfunnet er slik, vil forskjellene over tid øke.

Men i deler av forrige århundre gikk altså forskjellene ned, takket være en kombinasjon av en sterk og bevisst arbeiderbevegelse og en frykt for revolusjon blant overklassen som gjorde dem villige til å gi konsesjoner. Sosialdemokratiske regjeringer innførte skatteregimer og kapitalkontroll som faktisk fikk ulikhetene ned, på tross av at noen eide og andre arbeidet. Men så snart Sovjetunionen og østblokken var avkledd som autoritære regimer få ønsket seg til, forsvant den ideologiske konkurransen og også mye av overklassens vilje til kompromiss. Som mangemilliardæren Warren Buffet sa det i 2006: «Jo visst foregår det klassekamp, men den er anført av min klasse, de rike, og vi er i ferd med å vinne.»[2]

Man skulle tro demokratiet kunne stå imot, for få velgere vil ha store økonomiske ulikheter. Men økonomisk makt gir også politisk makt, og den økonomiske overklassen bruker den makten for det de kan – gjennom direkte kontakt med politikere som vanlige folk bare kan drømme om, men også gjennom ren ideologiproduksjon og propaganda, blant annet gjennom eierskap til og finansiering av tenketanker og medier, fra mer hovedstrømskonservative medier på den ene side, til ytterliggående og rasistiske hatblogger på den andre. Det internasjonalt mest kjente eksemplet er vel Rupert Murdochs medieimperium, men en medieskjevhet eksisterer også i Norge.[3]

Demokratiet fungerer ikke med store sosiale ulikheter. Det skaper sosiale og politiske ulikheter og kan få mange brutale og irrasjonelle utslag. Samfunnslimet og den gjensidige tilliten forsvinner, og da gjør respekten for spillereglene det også – som vi nylig har sett i USA. Derfor er kampen for sosialismen dypest sett også en kamp for demokratiet.

Sosialismen må derfor, samme hvor mangfoldig den kan være, ikke være et system som tillater at noen eier og andre arbeider. Eierskapet må være kollektivt og demokratisk. Det trenger ikke (og bør neppe) være slik som i høyresidas karikatur – at staten eier alt. Arbeiderstyrte bedrifter har en lang historie, og heller ikke selvstendig næringsdrivende er noe brudd med et slikt prinsipp. Selveiende bønder er et eksempel med lang historisk tradisjon, som historisk sett har vært den mest vellykkede måten å drive matproduksjon på. Man kan også se for seg mange slags kombinasjoner, hvor ulike nivå har innflytelse på driften av en bedrift fra det nasjonale, til det lokale og ned til arbeiderne.

Fra dagens situasjon til sosialismen

En av mine favorittpassasjer fra Rødts prinsipprogram går som følger:

Det finnes ikke en ferdig definert og fastlagt sosialisme, men et mangfold av sosialistiske ideer og modeller i kontinuerlig samspill og konflikt med hverandre.[4]

Vi skal være glade for at det finnes et mangfold av ideer og strategier for sosialisme, for om sosialismen ikke skal være et skrivebordsprodukt, må den etableres med utspring i de historiske, materielle og politiske forholdene i samfunnet den springer ut fra, og i kreftene den søker å forene i kampen mot undertrykkelse. Mangfoldet gir oss derfor muligheter.

Litt for ofte har radikale parti vært preget av en veldig konkret, praktisk og stort sett også svært gjennomførbar dagspolitikk (tenk «arbeidsprogram»), koblet med en ganske luftig og idealisert visjon om et annet samfunn (tenk «prinsipprogram»). Avstanden mellom de konkrete tiltakene vi jobber for i nabolaget eller i kommunestyrer, fylkesting og på Stortinget, og det samfunnet vi ønsker å komme fram til, framstår ofte stor.

Det var litt av bakgrunnen for at jeg skrev den lille boka Sosialisme på norsk i 2014 [5]. Etter en kort innledning om behovet for sosialisme, bruker jeg det meste av boka til å beskrive ulike økonomiske modeller og mekanismer som kan bidra til å bygge et alternativ til kapitalismen, herunder grep som kan gjøres i dag, men som vil peke framover mot et annet samfunn. Er man interessert i slike alternativ kan man lese boka, men jeg vil her utdype noen av poengene derfra.

Innovasjon under sosialismen

Et vanlig motargument mot demokratiske eierskapsformer er at de dreper innovasjon. Hvorfor skal noen legge inn masse ekstra arbeid i å utvikle et eller annet selskap, bare for å se den første nittenåringen hen ansetter få fullt ut like rettigheter i selskapet som hen selv?

Selv om det meste av innovasjon skjer i eksisterende virksomheter, og ikke minst i offentlig sektor gjennom bl.a. forskning og utvikling, kan vi ta for oss det konkrete (litt overbrukte) eksemplet «gründeren».

På 1970-tallet lanserte svensk LO en ide om såkalte «löntagerfonder», hvor en andel av bedrifters overskudd skulle gjøres om til rettede fondsemisjoner og gi arbeiderne en kollektiv eierandel i bedriftene. På sikt var målet at arbeiderne slik skulle få flertall i de største bedriftene i Sverige [6]. Forslaget fikk flertall på LO-kongressen i 1976 og var en av de mest brennbare konfliktsakene i svensk politikk på 70- og 80-tallet. Det dukket til og med opp på leserbrevsider i svenske tegneserieblader. SV lanserte et lignende forslag i Norge, hvor de lokale samorganisasjonene skulle være eierne [7].

Dette kan fint danne en modell for en sømløs overgang fra enkeltmannsforetak til kollektivt eid bedrift i et sosialistisk samfunn. En viss andel av overskuddet brukes til å kjøpe ut oppstarteren, og alle ansatte får gradvis mer lik makt i selskapet i tråd med at verdiene i det over tid i stadig større grad er et resultat av alles kollektive arbeid, og ikke en enkeltperson (eller en liten gruppe) sin innsats i en oppstartsfase.

Heller enn å drepe innovasjon, vil et sosialistisk samfunn hvor alle er sikret mot å gå til grunne økonomisk gjøre det enklere for folk å forsøke ut en ide de har, å gjøre noe de har lyst til. Dersom de mislykkes, har de et sikkerhetsnett, om de lykkes, vil de etter hvert måtte dele med arbeiderfellesskapet.

Det internasjonale aspektet
Man kan argumentere med at det i dagens globale økonomi er mange hindre i veien for en sosialistisk politikk som utfordrer kontrollen over produksjonsmidlene. Verdens rikeste snyter seg unna å bidra ved hjelp av komplekse selskapsstrukturer og skatteparadiser. Internasjonale handelsavtaler legger begrensninger på hvilken økonomisk politikk ulike land kan føre.

Og det er selvsagt reelle utfordringer, men jeg tror de er mindre reelle enn det mange tror. Om vi ser på norsk historie, inkludert framveksten av arbeiderbevegelsen og utbredelsen av marxistisk tankegods, var dette ikke noe som oppstod i Norge, eller utviklet seg her alene. Det kom hit fra landene rundt oss og vi så like utviklingstrekk mange andre steder samtidig.

Dersom det skulle oppstå en situasjon i Norge hvor det var en kraftig bevegelse for å skape et annet samfunn, er dermed sannsynligheten overhengende for at det er lignende bevegelser mange andre steder i verden. Da vil viljen til å endre eller skrote handelsavtaler som hindrer en slik politikk, og til å legge begrensninger på kapitalen og harde sanksjoner mot skatteparadis sannsynligvis også være til stede.

Å bygge sosialisme i Norge alene, vil derimot være omtrent umulig. Som Lenin sa: "Uten revolusjonen i Tyskland er vi fortapt!" [8]. Og gitt hvordan Sovjetunionen endte opp med å utvikle seg, hadde han kanskje rett.

Sluttnoter
1 Thomas Piketty (2010) Kapitalen i det 21. århundre, Cappelen Damm
2 Ben Stein (2006) «In Class Warfare, Guess Which Class Is Winning»,
https://www.nytimes.com/2006/11/26/business/yourmoney/26every.html
3 Magnus Marsdal (2021) «Systematisk forskjellsbehandling på Marienlyst»,
https://www.manifesttidsskrift.no/ideologisk-slagside-og-noytrale-eksper...
4 Prinsipprogram for Rødt (2019), s. 15, https://roedt.no/prinsipprogram
5 Ronny Kjelsberg (2014) Sosialisme på norsk, Forlaget Rødt!, https://marxisme.no/forlaget/products-page/e-boker/
e-bok-sosialisme-pa-norsk/
6 Per-Martin Meyersson (1997) «Om Löntagarfonderna», https://www.internetional.se/pmmfonder.htm
7 Hedlund, Paul, Frønes, Ivar (1981) «Sosialisme på norsk – konkret utopi eller idebank for planleggere?» Intervju
med Rune Slagstad og Gudmund Hernes. Kontrast 1-2/81. s. 10-11
8 Lenin (1917) «Extraordinary Seventh Congress of the R.C.P.(B.)», https://www.marxists.org/archive/lenin/
works/1918/7thcong/01.htm

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering