Uenighet

Innlegg i Klassekampen 3.7.2020

Mímir Kristjánsson skriver i en Fokus-tekst i Klassekampen om uenighet og meninger 2.7. Mot avslutningen oppsummerer han på denne måten: "Skal vi bli klokere må vi gå i dialog med mennesker som mener noe annet enn oss selv. Og skal vi vinne kampen om samfunnsretningen, må vi også tørre å å gå i krigen for våre standpunkter."

Det er jeg helt enig med ham i. Det er en forutsetning for at samfunnet skal utvikle seg at ulike meninger får bryne seg mot hverandre. Dette ligger også i kjernen av det sosiologen Lars Laird Iversen har kalt et "uenighetsfellesskap" - en gruppe mennesker med ulike meninger som er i en felles prosess for å løse et problem eller en utfordring. Et slikt fellesskap kan i denne sammenhengen være den demokratiske offentligheten, og nettopp det å finne veien videre for samfunnet kan være utfordringen. Man kan lett argumentere for at f.eks. politiske debatter som Kristjánsson nevner, hvor både han og jeg ofte har sittet og argumentert med og mot representanter fra partier og bevegelser vi har lite til overs for er en del av et slikt viktig fellesskap.

Kristjánsson har blitt kritisert for sin deltagelse i et bestemt teaterstykke. Jeg synes vel norsk offentlighet har hatt mange nok kommentatorer som har utbasunert sterke meninger om scenekunst de aldri har sett de siste årene - fra Stovnerrevyen, til Ways of Seeing til nå - så jeg skal pent la være å ha noen meninger om akkurat det. Men det er et mer prinsipielt skille jeg kanskje synes Kristjánsson hopper over i sin kommentar som jeg vil knytte et par betraktninger til.

Dersom et slikt uenighetsfellesskap skal fungere, bør man nemlig, på tross av uenighetene ha en viss enighet om spillereglene uenigheten skal foregå innenfor. Det kan være flere aspekter det bør finnes en enighet om men jeg kan nevne tre:

1. Man bør ha en viss enighet om hvordan man avgjør hva som er sant og ikke. Dersom det er helt umulig å finne noen felles erkjennelsesteoretisk grunn kommer det lite ut av en diskusjon. Den som f.eks. har forsøkt å gå i diskusjon med ytterliggående konspirasjonsteoretikere vil fort se at det gjerne blir som det gamle munnhellet om å spille sjakk med en due. Dua vil, uansett hvilket trekk du tar, drite på brettet, velte brikker og spankulere rundt som om den har vunnet.

2. Man bør også i en offentlig debatt ha en viss enighet om det demokratiske rammeverket, erkjenne alles menneskeverd, avstå fra vold etc. Her ser vi at store aktører på høyresiden utfordrer de demokratiske spillereglene om dagen, både i enkelte østeuropeiske land, men også i USA. Det undergraver selvsagt også muligheten for å skape et fungerende fellesskap rundt politiske uenigheter.

3. Et siste poeng er at man bør spille med åpne kort. Man bør kunne ha en rimelig tillit til at en person mener det han sier og er åpen om bakgrunnen for det. Dersom aktører later som de er noen de ikke er og arbeider med skjulte agendaer, blir det også svært krevende å skulle etablere noe fungerende uenighetsfellesskap med dem.

Jeg mener det er viktig å gjøre seg bl.a. slike betraktninger når man velger hvem man skal prioritere sin tid og sine ressurser på å gå i dialog, diskusjon eller krangel med. Jeg har ingen problemer med delta i opphetede debatter med f.eks. en Frp-politiker. På den annen side, ville jeg neppe stilt opp på et arrangement i regi av noen av de "alternative" nyhetskanalene ytre høyre har etablert de siste årene. De feiler ofte både på det erkjennelsesteoretiske (her florerer alt fra Eurabia til Qanon og all motstridende informasjon avvises), og på det demokratiske. Enkelte aktører har hatt en forretningsmodell som går på å piske opp hat mot enkeltpersoner som deretter får alle innbokser fylt med både lovstridig rasisme og trusler, men også selvsagt mye som er lovlig, men svært dårlig folkeskikk. Det er vanskelig å ta argumenter om ytringsfrihet på alvor fra aktører som aktivt forsøker å skremme andre til taushet.

Den såkalte "Sløseriombudsmannen" ser også ut til å feile på enkelte av disse punktene. Han er kritisert for å delvis ha basert seg nettopp på den sistnevnte strategien. I tillegg er det en konto som ganske åpenbart har operert under falsk flagg i mange år. Det har etter hvert kommet fram mange tegn på at kontoen har vært styrt av et bittelite ultraliberalistisk miljø ytterst på høyrefløyen som i valg har fått oppslutning fra noen få hundre til noen få tusen stemmer.

"Nattvekterstat" er lite populært i Norge. Kamp mot offentlig sløsing er derimot betydelig mer populært. Derfor er det lett å se at man kan bli fristet til å stjele "metapolitikk"-strategien til moderne høyreekstreme og drive ideologikamp under falsk flagg. Men spesielt redelig er det ikke.

Om og hvordan man skal gå i dialog, diskusjon eller krangel med "Sløseriombundsmannen" og lignende aktører eller ikke, kan man sikkert ha ulike meninger om også etter å ha vurdert disse aspektene. Jeg tror derimot det er nettopp denne manglende respekten for rammene for saklig uenighet som gjør at mange er kritiske. Det handler ikke om uenigheten i seg selv. Akkurat på dette puinktet synes jeg dermed Kristjánsson blir litt for lettvint.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering