Innlegg i Dag og Tid 14.5.2021

Rune Slagstad har et tankevekkende essay i Dag og Tid 23. april. Det er lett å si seg enig i hans beskrivelser av hvordan en nå forlatt institusjonell arbeidsdeling mellom høgskoler og universiteter har bidratt til å erodere viktig praksiskompetanse i profesjonsutdanningene som tradisjonelt har ligget til høgskoler (lærer, sykepleier, ingeniør, sosionom etc.) og forsterket en allerede eksisterende akademisk drift.

I den siste runden med fusjoner er det særlig grunn til å legge vekt på ideen "stort er godt" som Slagstad uttrykker det, eller at "store og robuste fagmiljø" gir bedre "kvalitet" som politikerne gjerne sa i tiden rundt fusjonen. Man kan si mye om en slik idé, men forskningsbasert er den ikke. Generelt er det trist å se hvor lite forskningsbasert forsknings(og utdannings-)politikken i dette landet er.

I tillegg sammenfaller de siste fusjonene med en lengre utvikling hvor det offentlige Norge (demokratiet) over tid har trukket seg tilbake fra store deler av landet og hvor det som før var grunnleggende felles offentlig infrastruktur som i hvert fall i prinsippet skulle tilbys av lik kvalitet til lik pris over hele landet, nå er (del)privatisert eller delegert ned til underordnede styrer uten noe helhetlig politisk mandat. Man kan se NSB, Telenor, Posten, Lensmannskontor, Veivesen, sykehus og universiteter som en del av den samme utviklingen som har gitt oss distriktsopprør.

En ting er problemet. Noe annet er hva vi gjør med det. Jeg tror (dessverre?) at det å gå tilbake til et klart skille mellom universiteter og høgskoler er krevende. Ikke minst vil man møte motstand fra grupper man trenger å ha på laget for å lykkes - de ansatte. De er slitne og lei av omorganiseringer, og vil ikke ha enda flere. Så foregår det selvsagt betydelig aktivitet på tvers av gamle institusjonsgrenser, som gjør at det blir svært krevende å løse ansattes rett og plikt til sine arbeidsoppgaver ved en eventuell fisjon.

I tillegg er systemet vårt for forskning og høyere utdanning blitt komplekst. Vi kan snakke om fire hovedtyper institusjoner: de fortsatt eksisterende tradisjonelle høgskolene (f.eks. Volda, Østfold), de tradisjonelle universitetene (Oslo, Bergen), universiteter som har slukt høgskoler (NTNU, Tromsø) og høgskoler som har blitt universiteter (f.eks. Stavanger, Agder). Legger man til skiller mellom distriktshøgskoler og vitenskapelige høgskoler og drar inn instituttsektoren blir bildet selvsagt enda mer komplekst, men de griper ikke direkte inn i denne problematikken.

Jeg tror en bedre løsning enn å skille på institusjoner er å innføre et mye skarpere skille på utdanninger, hvor profesjonsutdanningene får helt egne krav og rettigheter uavhengig av institusjon. Delvis er universitetenes/høgskolenes frihet allerede noe begrenset overfor en del profesjonsutdanninger siden de er styrt av nasjonale rammeplaner, men jeg tror den nasjonale styringen av disse bør gå enda lenger.

Som Slagstad er inne på har disse andre kompetansebehov enn det klassiske disiplinfag har, men mye større praktiske behov. De bør dermed ha andre krav til ansattes kompetanse. I tillegg bør man vurdere ting som særskilt finansiering for å hindre institusjoner fra å suge midler ut fra disse for å holde kunstig liv i doktorgradsprogrammer, og ingen institusjoner bør få lov til å legge ned hele campuser på egen hånd.

For å bøte på den skaden som har skjedd bør i tillegg ansvarlige politikere ta et overblikk over landet og se om vi får utdannet kompetansen vi har behov for, og (gjen)opprette høgskoler der det er behov, f.eks. på Nesna.

Om man i tillegg gjør andre grep for å stoppe det "akademiske drivet" Slagstad skriver om, slik at flere skjønner at det er bedre å være en god høgskole enn et dårlig universitet, er mye gjort.

OPPDATERT

Steinar Stjernø kommenterer kort den siste delen i slutten av sitt innlegg i Dag og Tid 28.5:

Til dette er det vel bare å si - åpenbart. Dette var noen innledende grove betraktninger (som jeg såvidt har diskutert i fagforeningssetting på et mer overordnet nivå tidligere). Før noen praktiske endringer igangsettes må det selvsagt utredes og alle berørte aktører må få komme med innspill på vanlig måte. Men at vi bør gå i den retningen, det føler jeg meg ganske sikker på.