Om å vinne nye velgere (revisited)

En (svært lett) omskrevet versjon av denne artikkelen står på trykk i siste nummer av Rødt/RVs medlemsblad Opprør, nr 8/07. For nye og gamle lesere limer jeg inn teksten under. Det er fler enn Rødt på venstresida som kan ha godt av å lese den (mener nå jeg da).

Om å vinne nye velgere

Rødt har nå satt seg som mål å øke sin oppslutning i arbeiderklassen. Dette betyr slik jeg ser det på en del utfordringer i forhold til måten vi driver politikk på. Rødts forgjengere har sin opprinnelse i radikale studentbevegelser, og har aldri fått skikkelig gjennomslag i arbeiderklassen, uansett hvor mye de har bejublet nettopp denne, og sett på seg selv som nettopp denne klassens forkjempere. Hvordan har det seg, og hva kan vi gjøre med det?

Avstanden til arbeiderklassen er en kulturell avstand. Den er svært godt beskrevet i deler av den såkalte "klassereiselitteraturen". Uansett hva man ellers måtte mene om akademikere som klager over alle sine problemer med å komme fra en arbeiderklassebakgrunn, gir denne litteraturen på sitt beste et unikt innblikk i tankene til folk som faktisk har innblikk i de kulturelle kodene til både arbeiderklassen, og utdanningsmiddelklassen.

For eksempel skriver Ronny Ambjörnsson i "Mitt navn er Ronny"(og her er det nok gode muligheter til å lage en og annen vittighet på undertegnedes bekostning, men det var faktisk ikke først og fremst på grunn av navnet jeg kjøpte boka) om hvordan han i sine studentdager gled inn i de radikale studentmiljøene:

"Da jeg ble tatt av sekstitallets venstrevinder, havnet jeg i en eiendommelig posisjon. Jo mer radikale holdninger jeg inntok, jo mer borgerlig tok jeg meg ut i mine foreldres øyne."

I arbeiderklassekulturen som Ambjörnsson beskriver ble studentenes protester sett på med liten forståelse fra de som hadde slitt nettopp for å gi studentene de mulighetene de hadde fått, og han beskriver selv den dobbeltheten han følte ved at han selv på grunn av sin klassebakgrunn "aldri som en sann sosialist kunne knytte neven i protest uten samtidig å konstatere at den er tom, en hånd uten hammer og spiker".

Dersom vi skal apellere til grupper utenfor den, i bred forstand, studentradikale begegelsen, må vi snu fokus. Vi må fokusere på de nære tingene - det er de som mobiliserer. Internasjonale spørsmål kan mobilisere bredt i helt spesielle situasjoner, som i forkant av Irak-krigen, men vi så også at luften gikk ut av ballongen når invasjonen først var et faktum. De kan også mobilisere radikal ungdom, men for å nå ut til brede lag av folket, må det annen lut til. Vanlige folk demonstrerte når de trodde at krigen kunne stoppes. Med en gang det ikke lenger var en mulighet, ble demonstrasjonene fort redusert til "the usual suspects" - den vanlige aktivistgjengen.

Min personlige erfaring er at hvor radikale folk flest er, kommer helt an på hvilken situasjon du møter dem i, og hva du spør de om. De kan være dypt reaksjonære i spørsmål om innvandring og internasjonal solidaritet. Begynner du å snakke ideologi eller å ta i bruk sjargong-ord, blir du raskt avslørt som "en av dem" (studentradikalerne/de intellektuelle/kultureliten), og møtt med dyp skepsis. Snakker du derimot med folk om deres egen arbeidssituasjon, om jobbsikkerhet, om måten bedriften de jobber på blir drevet, om sjefen, eieren osv, er det få mennesker jeg har møtt som er mer radikale enn helt vanlige arbeiderklassemennesker. De har også et svært sterkt engasjement for velferdsstaten, så lenge det holdes på et konkret nivå, og lar seg ikke nødvendigvis lure av Arbeiderpartiets "nå må vi skjære ned"-retorikk når landet går som ei kule.

Konklusjonen fra dette blir rimelig enkel. Vi må slutte å bable om ideologi. Vi må slutte å slenge rundt oss med antiimperialisme og Afghanistan. Ikke fordi de ikke er viktige saker men: De som stemmer på oss på grunn av disse sakene vet allerede hva vi mener. Små partier har begrenset gjennomslagskraft i en valgkamp, og kan ikke sette søkelyset på mange forskjellige saker. Derfor mener jeg vi i denne valgkampen må ha et hovedfokus på ting som sykehus, pensjon og arbeidsliv.

Dersom vi virkelig vil gjøre den norske arbeiderklassen til glødende sosialister, må vi ta tak i folks egen hverdag. Dersom vi så etterhvert - ved hjelp av konkrete saker som folk kan kjenne seg igjen i - kan sette f.eks. nyliberale reformer inn i en sammenheng som viser at de er nettopp nyliberale reformer, så kan det derimot ha en effekt. Vi må begynne nedenfra og så om mulig jobbe inn en forståelse for teorien derifra. Dette er den gamle mester-svenn-læremåten, som står sterkt i arbeiderklassen, og som står i motsetning til den mer borgerlige læremåten hvor man begynner med teorien, for så å jobbe seg ned til de praktiske konsekvensene (Knut Kjeldstadli skrev forøvrig en kommentar om dette i Klassekampen for noen måneder siden, hvor han mente at dette var en viktig årsak til at skoleverket favoriserte middelklassebarn).

Jeg mener altså at veien til folk flests hjerter og stemmesedler går gjennom de små, konkrete tingene folk kjenner ved førstehånds erfaring. Bevar et godt helsevesen. Gi sliterne en verdig pensjon.

Så kan vi i andre runde vise hvordan regjeringas løfter om å bevare lokalsykehusene ikke lar seg gjennomføre, fordi de har gitt fra seg makta over helsesektoren, og den nå blir drevet som en hvilken som helst bedrift. Vi kan vise det vanvittige byråkratiet i målstyringsideologien, og hvordan de eneste som kan tjene på det, er de som ønsker å selge tjenester, og på sikt privatisere deler av den. Likeledes kan vi etter at vi har fått fram hvorfor vi må bevare AFP, og etter at vi har fått fram den enorme klasseforskjellen som ligger i det nye pensjonssystemet, begynne å sette det i en større sammenheng. Vi kan peke på hvordan forsikringsbransjen begynner å gjøre sine hoser grønne, ikke bare hos private bedrifter som må plassere tjenestepensjonen sin, men også overfor vanlige folk, når folketrygda blir svekket.

Og så kan vi peke på hvor mye dyrere det blir for folk flest når noen skal ha ut profitt, og så kan vi begynne å snakke om profittenkninga som gjennomsyrer hele systemet, og vi kan snakke om kapitalismen, og vi kan ymte frampå om at ting kanskje kunne gjøres bedre dersom vanlig folk f.eks. fikk litt mer å si der de jobba. Dersom de som satt og forsøkte å vri profitt ut av å privatisere felleskapet fikk litt mindre makt, og om at det kanskje finnes andre måter å organisere ting på.

Og så kan vi kanskje peke på at det er akkurat den samme tenkinga, og det samme systemet som presser lønningene her i Vesten og flytter industrien ut, som forsøker å skape et "race to the bottom" i u-land, og om hvordan en global kamp om makt, ressurser og markeder også fører til krig og faenskap, og da - først da - kan vi snakke om imperialisme, men det er noen valgkamper til.

Nå må vi snakke om pensjon kamerater - pensjon og sykehus.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering