Årets beste julehefte! (+ etternølere)


Som i andre år har vi (jeg) på venstresida.net anmeldt årets julehefter (Det skal jo være et nettsted for politisk, vitenskapelig og kulturell debatt, tross alt.) I år har vi gjort ting litt annerledes, og delt opp anmeldelsene i kategorier. Under får du kategorivinneren for hver kategori og en lenke til den enkelte kategori for kjapp og enkel navigasjon. Men vi må vel kåre året beste julehefte for det, må vi ikke?

Det å benytte et retteskjema - å forhåndsdefinere en rekke kriterier som det enkelte heftet skal vurderes etter, gi et terningkast for hvert kriterium, og så regne ut en gjennomsnittsskår, har utvilsomt gjort vurderingen både lettere og mer gjennomsiktig. Samtidig har det gjort at terningkastene har klumpet seg litt i midten, siden det er svært vanskelig å få full pott på alt, og de fleste hefter har noen positive sider. Dermed er det ingen seksere, og ingen enere blant årets samleterningkast. Og det er jo litt synd - man burde jo utnytte karakterskalaen. Samtidig er det flere seksere på delkarakterer, så det er fullt mulig å legge vekt på det du selv bryr deg mest om.

Men jeg vil likevel forsøke å kåre årets beste julehefte - det får du lenger ned. I tillegg er det kommet noen etternølere blant juleheftene som jeg anmelder helt til slutt i denne posten.

Årets beste julehefte!

Som nevnt ble det opprinnelig brukt et retteskjema innenfor hver enkelt kategori her, men det har jeg tenkt å legge bort når jeg skal kåre en endelig vinner. Nå har jeg rett og slett tenkt å stille meg selv et enkelt spørsmål: Hvilke av disse heftene har jeg mest lyst til å lese om igjen, og hvorfor?

I tillegg har det kommet inn noen nye opplysninger siden jeg opprinnelig anmeldte heftene. Det er mindre detaljer som at ikke hele Kollektivet-heftet var nytegnet, slik jeg opprinnelig trodde. Det var slapt av meg å ikke kjenne igjen eldre historier, men slik er det vel når man begynner å bli gammel. Men det er også mer skjellsettende informasjon som at Flåklypas faste manusforfatter gjennom nesten to tiår nå har varslet at han henger fra seg hatten - og det setter faktisk årets historie i et nytt lys.

Uansett - hvilke av disse vil jeg lese på nytt? Det er nok i utgangspunktet tre stykker som peker seg ut: nevnte Flåklypa, norsktegnet Donald, samt Poirot. Alle tre inneholder én lang historie, de har relativt komplekse plot og er svært veltegnet, og vil antageligvis gi godt utbytte også av en nylesning.

Når jeg etter litt grubling likevel ramler ned på nettopp Flåklypa, er det kanskje fordi plottet her er enda mer sinnrikt og sammensatt enn i de andre, og fordi man blander et lengre narrativ med en mengde små humordetaljer og episoder. I tillegg har jeg nok sikkert en dragning mot det gamle norske bygdesamfunnet, jeg skal innrømme det.

Dernest vil jeg kanskje plassere Poirot hårfint foran Donald. Det er et klassisk plot som står seg godt også i tegneserieversjon, og det er visuelt svært vakkert, selv om Donald-tegner Arild Midthun nok er en bedre tegner i hvert fall når det kommer til dynamikk og personer. Men det er vanskelige valg mellom disse tre. Vi ender dermed opp med en pall som ser slik ut:


Årets beste julehefte: Flåklypa!

Etternølerne

Ikke alle juleheftene kom anmelderen i hende til å nå første runde, så her har vi et oppsamlingsheat. Ingen av disse rokker (heldigvis) ved kategorivinnerne i sine respektive kategorier, så vi slipper omkamper.

Snøfte Smith
I forbindele med Donald Trumps urovekkende popularitet i deler av USA har hillbilly'er fra Appalachiene fått litt etterlengtet oppmerksomhet. Det er nemlig kombinasjonen av Trumpland og lutfattig. Selv om demokratene jevnt over får de fleste av lavinntektsstemmene, er det enkelte som selv ville hatt god nytte av offentlig helsevesen, og et sosialt sikkerhetsnett generelt som stemmer mot det år for år.

Snøfte Smith er en av de aller lengstlevende amerikanske tegneseriene, og er en ekte fattig hillbilly, så kanskje kunne han gi oss et etterlengtet innblikk i dette fenomenet? Gjør han det?

Årets historier er av Fred Laswell og stammer fra 1973, så trumpismen direkte kan de selvsagt ikke ta opp, men sier han noe om livene til karakterene som kan gi oss innsikt? Nja. I motsetning til norske bygdehumoristiske serier som de basert på Kjell Aukrusts verden, eller Jens Von Bustenskjold, mangler noe av den underliggende varmen og kjærligheten til karakteren i Snøfte Smith. Man får ikke helt sympati med dem, og litt for mye av humoren handler om latterliggjøring. Men det finnes unntak. Bl.a. den siden hvor Tertitt blir mobbet av en jente, og (tilsynelatende) ikke tar seg nær av det er ganske sterk. Og det finnes andre eksempler, så det er ikke entydig på manussiden. Tegningene er enkle, men solide, og dette er jo Snøfte Smith fra den perioden hvor vi kjenner serien i Norge. Og det må vi jo ha. Det er som kjent farlig for forlag å prøve noe nytt.

Totalkarakter 3,2
Manus 3
Tegninger 4
Mye serier for pengene? 4
Noe nytt? 3
Julestemning? 2


Skippern'
Nok et år får vi et Skippern'-julehefte bestående kun av søndagssider av Bud Sagendorf. I år er de fra 1987. Jeg kan (i motsetning til i fjor) ikke huske å ha lest så mange av dem før, men de er absolutt fra et år jeg kunne ha gjort det. I 1987 gikk Skippern' fast i Norsk Ukeblad, og hadde nettopp fått sitt eget serieblad gjenoppstartet av Gevion forlag.

Så vi får ting vi har fått før, og det er litt unødvendig, for Skippern' har levd lenge og har en lang historie fra starten med E.C. Segar, til en sprelsk post-Sagendorf-periode med undergrunnstegneren Bobby London (kan leses i seriebladet "Stripp" i en bruktsjappe).

Men samme hvor mange år jeg maser på variasjon i Skippern', får vi de samme Sagendorf-søndagssidene igjen og igjen. Og - la oss være ærlige - de er litt kjedelige. Det mest spennende jeg sitter igjen med etter årets hefte er en undren i om Bulles leggetid er klokka sju eller klokka åtte. Men det er da noe.

Totalkarakter 3,2
Manus 2
Tegninger 4
Mye serier for pengene? 5
Noe nytt? 3
Julestemning? 2


Hårek
Hva skal man si. Klassiske Dik Brown-søndagssider fra åttitallet. Det er vel den Hårek de fleste nordmenn kjenner best, og i det minste bedre enn sønnens nyere (hvor tegningene er identiske, men vitsene elendige).

Totalkarakter 3,2
Manus 4
Tegninger 3
Mye serier for pengene? 4
Noe nytt? 3
Julestemning? 2


Donald Duck - jul på 60-tallet
En samling av Donald Duck & Co fra slutten av året på tidlig 60.-tall. På sett og vis sjarmerende, men også gammelmodig, og kvaliteten på innholdet er varierende.

Det er faksimileutgaver i samme stil som "de komplette årgangene" noe som gjør at alle feil i trykken, dårlige fargegjengivelser etc blir gjengitt, og en kopi av et opptrykkt blad blir heller aldri like bra som originalen, men fordelen med faksimilene er jo at vi får med alt det redaksjonelle - de gamle reklamene osv - det blir et tidsvindu. Også får vi med en hel lang Carl Barks-fortsettelsesserie. Men den har du sikkert fra før du også.

Koselig nostalgi, men deri ligger også hovedattraksjonen.

Totalkarakter 4,4
Manus 4
Tegninger 4
Mye serier for pengene? 5
Noe nytt? 4
Julestemning? 5


Donald Ducks julehistorier
Julehefteversjonen av Donald Pocket. Dette er den elleville italienske Donald som mange kjenenr fra Donald Pocket. I Italia er jo Pocket-formatet nesten enerådende innenfor tegneserier (Tenk Tex Willer, Dylan Dog etc) også i Disney-flaggskipet Topolino, og som i mange andre tilfeller vet du hva du får her.

Om du vil ha nøye kontrollerte streker med historiestrukturer som følger ganske faste spenningskurver og strukturer (Barks, Rosa) får du ikke det her. Om du derimot vil ha kaos og uforutsigbarhet både i strek og innhold får du det i fullt monn!

Og stive permer. Det er fint synes jeg.

Totalkarakter 4,8
Manus 4
Tegninger 4
Mye serier for pengene? 5
Noe nytt? 6
Julestemning? 5

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering