Nå er turen kommet til den største kategorien innen julhefter - de nye humorseriene. Hvor gammel kan du være og fortsatt være "ny", tenker du? Jeg har litt subjektivt satt streken gjennom å inkludere serier som ikke fantes da jeg selv begynte å lese julehefter. Dvs. at Tommy og Tigern nok er den eldste som får bli med her, men jeg mener da også at nettopp den serien representerte noe nytt - i hvert fall på det norske tegneseriemarkedet, og på sikt bidro til den flommen av norske humorserier som skulle komme, og som dominerer denne kategorien i dag.

Før vi går løs på anmeldelsene, vil vi også her kort gjengi kriteriene som ble presentert i den første posten med julehefteanmeldelser:

For å effektivisere anmeldelsene, tydeliggjøre kriteriene og gjøre anmeldelsene mer nyttige for leserne, har jeg i år valgt å ta i bruk et triks fra dagjobben min ved NTNU, som jeg ofte benytter ved vurdering av studentrapporter etc. - et vurderingsskjema.

Her vil juleheftene få et eget terningkast i hver kategori, og et gjennomsnitt vil beregnes til totalterningkast (som da fort vil bli et desimaltall, men dersom man MÅ ha et heltallig terningkast kan de avrundes etter vanlige regler). Først vil jeg derfor presentere vurderingskriteriene:

Hvert kriterium gis altså et terningkast fra 1-6, hvor 6 er best. Gjennomsnitt gir totalkarakter. Forhåpentligvis gir dette et bedre grunnlag for en mindre synsete karaktersetting, og også for leseren til å selv vurdere hvilke kriterier som er viktigst for hen.

Manus: Rett og slett kvaliteten på manuset. Er det morsomt, spennende, nyskapende. Eller er det bare vitser og spenningsnarrativer som det går 25 av på sneset og som du har hørt alt for mange ganger før?

Tegninger: Har tegneren en stilsikker penn? Er den detaljert og snirklete, eller også en klassisk ren ligne claire-stil? Eller er det lettvint og slurvete venstrehåndsarbeid (for høyrehendte - for venstrehendte omvendt)?

Hvor mye tegneserier får du for pengene? Her får de juleheftene som f.eks. blåser opp vitsetegninger som er laget for 1/4 vanlig bladside til helsidesformat i et A4-julehefte for å kunne få opp sidetallet med minimalt innhold passet sitt påskrevet (*host*, Rutetid, *host*, *host*). Her legger vi vanlig fransk albumformat med 4 rader med serieruter i en normalside til grunn, om ikke rutene er fylt med detaljer og innhold som rettferdiggjør en mer oppblåst layout selvsagt.

Nytt eller opptrykk av opptrykk? Her får de som lager spesialinnhold litt ekstra åtgaum, opp mot de som bare trykker opp striper som har gått i avis eller blad de siste årene på nytt. For eldre serier som ikke lenger lages, vil ikke dette vurderes på samme vis, men det kan også her gis trekk om anmelderen gjenkjenner historier som ganske nylig har blitt utgitt på norsk.

Julestemning? Som en bruktbladforhandler noe humoristisk sa til meg en gang - ingen jul uten Tarzan! Ikke alle julehefter handler om jul, men selv jungeleventyr kan selvsagt gi julestemning hos den rette personen. Men siden det faktisk er julehefter det er snakk om kan vi legge inn dette litt mer subjektive kriteriet til slutt.

Så må vi ser om det er noe moro i år, eller om 2020 har drept all glede...

Tommy og Tigern
Er denne "nyere"? Den fantes ikke før jeg var født, og jeg vil som nevnt innledningsvis argumentere at den representerer et slags vannskille når det gjelder humorserier, så vi tar den med. Tommy og Tigern er jo bra. En av grunnene til at så godt som alt av T&T er bra er at Bill Watterson avsluttet serien da han følte han begynte å gå på tomgang og lot være å forsøke å tvære det siste lille ut av den. Det begynner nå å bli lenge siden, og på grunn av det er alt vi har fått siden opptrykk på opptrykk på opptrykk.

Og det er det store problemet med dette heftet. Om du som meg likte T&T på nittitallet, har du lest alt dette flere ganger før. For å få noe nytt i det minste har de tatt inn et par biserier, og det er jo bra. Men de er bare sånn midt på treet.

Rutetid
Rutetid er et hefte som inneholder en del morsomme ting, men dessverre bare halvparten så mye morsomme ting som det burde. Rutene er dessverre blåst opp i størrelser som bare har interesse for svaksynte eller også de med særlig faglig nysgjerrighet på penselføring. Det blir altså alt for lite humor per side.

Når det er sagt er biserien "Fritt" av AJH&Meisler interessant. Her er det potensiale til mye god humor. Også ellers i heftet glimter både hoved- og biserier til her og der, men de små kommentarfeltene som er lagt til under enkelte vitsetegninger er som kommentarfelt ellers - mindre morsomme enn de selv tror.

Jevnt over et helt OK humorhefte, bortsett fra at det er utlest på tre minutter.

Jul på Skaugum
Se&Hør møter Pyton? Får man apanasje, får man tåle litt harselas, og dette er jo småmorsomt til tider, men veldig kjendiserifiksert og jeg mistenker enkelte poenger går meg som ikke leser den kulørte ukepresse hus forbi. Men det er greit gjennomført og om du har et intenst, men ikke høytidelig forhold til kongefamilien og andre kjendiser bør vel dette være midt i blinken. Kvaliteten på tegningene i hovedserien er også gode.

Men den beste kongesatiren er fortsatt Pytons "Sonjis og Har-head"!

Intet nytt fra hjemmefronten
Hovedserien her handler veldig om småbarnsfamilielivet, og bør nok treffe småbarnsfamilier ganske bra. Den beskriver en del av de små og større sjokkene og justeringene man må gjøre med livet når det plutselig (eller ikke så plutselig) kommer barn inn i bildet. Men jeg er noe usikker på hvor godt den treffer utenfor dette segmentet. Og det er jo begrenset hvor mange ganger det er morsomt med nok en "det er mer slitsomt med barn enn vi trodde, gitt"-vits.

Men det holder greit dette juleheftet. Hovedhistorien er nok noe preget av "jul for svaksynte" hvor tegninger med en detaljrikdom i penneføringen som hadde klart seg med en kvartside får en helside, men det bedrer seg utover i albumet (ja, det er et tjukt album) hvor vi få både hoved- og biserier i tre-fire striper per side. En av biseriene bidrar til å utvide tilfanget til humoren også utover den klamme småbarnsfamiliehyggen, med et fint og veltegnet studentperspektiv fra L-innsikt. Tegningene er ellers stilsikre og dynamiske og får fram den kaotiske stemningen selv med enkle streker. Tenker vi gir dette greit bestått.

Pondus
Øverli har en sikker strek, og selv om mye av humoren går over kjente konfliktlinjer er det kurant der også. Egentlig har jeg bare en ting å utsette på årets Pondus-julehefte, men det er til gjengjeld en ganske stor ting. Der normale utgivelser av tegneseriestriper i hefter på ca A4-format har bestått i 4 striper per side, pent dandert oppå hverandre (se forbilledlig eksempel fra L-innsikt (biserie i Hjemmefronten), opp mot Pondus-strategien hvor en enkelt stripe blåses opp til å fylle en hel side:

<
L-innsikt gjør det forbilledlig: fire seriestriper på en julehefteside. Fra Pondus får vi bare 1/4 så mye tegneserier. Lær av ungdommen, Øverli!

Det eneste unntaket er det velkomne avbruddet fra biserien Bestis, og delvis også Dunce. Dette gjør at hele heftet er ferdiglest på under fem minutter, og du føler deg rett og slett litt snytt. I tillegg ser det ut til at alt av Pondus i heftet er avisstriper. Ingen eksklusiv julehistorie til dette heftet med andre ord. Kan det være at Pondus selger så bra uansett, at verken forlag eller tegner orker anstrenge seg så mye lenger?

Men ellers helt grei Pondus dette. Så om du ikke er redd for å få avisstriper for svaksynte til høy timepris, så kjør på!

Lunch
Børge Lund har en helt annen stil når han lager litt lengre julehistorier enn han har med sine enstripere og ensidere. Tidligere år har jeg holdt fast at det korte formatet nok er hans sterkeste, men i år synes jeg han når nye høyder i langformatet med en var og sår og mangefasettert historie om juletorsken.

Så får vi litt biserier og noen gamle striper og litt - tja, hva skal vi kalle det - podcastpludring i tekstformat?

Ikke verst pakke i år dette!

Storefri
Storefri er heftet som bekrefter alle dine mørkeste fordommer mot lærerstanden, og siden skaperen er lærer, får man bare anta at de er korrekte. Småmorsomt er det også, og tegningene er helt greie, om enn relativt enkle, men det er jo ganske vanlig i slike humorstriper. Halve heftet er en nytegnet julehistorie, og det som er av opptrykk av avisstriper får i det minste plass til tre striper på en side (selv om det ville vært godt plass til fire - har forlagene ingen respekt for livene til de trærne de ofrer i produksjonen? Skal tusenvis av tre måtte felles for å trykke hvite felt?) Men altså - mye bedre enn Pondus og Rutetid i hvert fall.

Innholdsmessig har denne serien vokst litt på meg. Det er jo vanlig at humorserier blir morsommere når man bli mer innforstått med karakterene og deres trekk, da kan vi jo alle le den derre "hahaha, typisk Knut!".

Det er også plass til en biserie, og der kommer jo en overraskelse. Jeg er jo vant til at de mest rasistiske karikaturene av afrikanere i juleheftebunken kommer via et av Knoll og Tott-heftene, men her slår sannelig "Hurtigmat" til med karikaturer som treffer gamle rasistiske troper like midt i blinken som en grisk jøde med kroknese ville gjort. Det er bare å gratulere (og vente på lettkrenkede amerikanskinspirerte konservative kulturkrigeres klagesang over at noen våger å påpeke noe slikt, selvsagt)! For ordens skyld - jeg tror ikke det er noen rasistisk intensjon her, bare manglende kunnskap.

Men dette er knappest Storefriskaperens skyld eller ansvar, så jeg skal ikke la det gå utover vurderingen av heftet som sådan.

Radio Gaga
Radio Gaga gir 10-siders nytegnet julehistorie først. Sagåsen har fått en bedre strek med årene synes jeg. Tidligere var streken hans veldig enkel, men den har løftet seg litt. Manuset på denne historien er også en relativt morsom variasjon over forvekslingskomedien. Det starter bra. Så kommer Kollektivet inn som biserie, og Grys oppskrift på nordnorske julekaker er fornøyelig. Så er det en del avisstriper i resten av heftet, men her har man altså stort sett fått plass til fire slike på hver side, så det er litt å lese på her, småmorsomt er det hele veien også, men jeg savnet en eksplisitt referanse til den gamle "more cowbell"-sketsjen fra SNL. Og vi får kryssord, kviss og en biserie til. Alt i alt en bra pakke dette!

Kollektivet
Torbjørn Liens har med kollektivet utmerket seg av de norske humorseriene, med hele nytegnede julehefter hvert år. I år får vi flere kortere historier, heller enn en lang, og det fungerer greit. Ja han tegnet så mange korte julehistorier at en måtte få plass i Radio Gaga-heftet også. Kanskje er det også enklere å nyte korte episoder innimellom julestresset enn å få satt seg ned med en lang episk historie. Han er heller ikke like ille på å blåse opp rutestørrelsen som mange andre.

Tyngdepunktet i årets hefte roterer rundt Ronny, som muligens har utviklet seg til den mest komplekse karakteren i Kollektivet-universet, så det er ikke et dårlig valg. Det julemoralistiske budskapet er også inne - grådighet belønnes ikke, men å gjøre det rette etter en dose dårlig samvittighet belønnes. Og dobbeltmoralistene får passet påskrevet de også.

Jevnt over et solid hefte også i år.

Kategorivinner: Kollektivet!

Tidligere kategorier:
Disney: http://venstresida.net/?q=node/4084
Gammel amerikaner: http://venstresida.net/?q=node/4086
Norske klassikere: http://venstresida.net/?q=node/4087
Mest for barn: http://venstresida.net/?q=node/4089
Europeere! http://venstresida.net/?q=node/4090