Velkommen til del to av Venstresida.net sine julehefteanmeldelser. Nå har turen kommet til de som startet hele tradisjonen - de gamle amerikanske avisseriene, som gikk i norske ukeblader og ble gitt ut i hefter før jul, helt fra starten av forrige århundre.

Tidligere har vi anmeldt kategorien Disney her: http://venstresida.net/?q=node/4084

Før vi går løs på anmeldelsene, vil vi kort gjengi kriteriene som ble presentert i den første posten med julehefteanmeldelser:

For å effektivisere anmeldelsene, tydeliggjøre kriteriene og gjøre anmeldelsene mer nyttige for leserne, har jeg i år valgt å ta i bruk et triks fra dagjobben min ved NTNU, som jeg ofte benytter ved vurdering av studentrapporter etc. - et vurderingsskjema.

Her vil juleheftene få et eget terningkast i hver kategori, og et gjennomsnitt vil beregnes til totalterningkast (som da fort vil bli et desimaltall, men dersom man MÅ ha et heltallig terningkast kan de avrundes etter vanlige regler). Først vil jeg derfor presentere vurderingskriteriene:

Hvert kriterium gis altså et terningkast fra 1-6, hvor 6 er best. Gjennomsnitt gir totalkarakter. Forhåpentligvis gir dette et bedre grunnlag for en mindre synsete karaktersetting, og også for leseren til å selv vurdere hvilke kriterier som er viktigst for hen.

Manus: Rett og slett kvaliteten på manuset. Er det morsomt, spennende, nyskapende. Eller er det bare vitser og spenningsnarrativer som det går 25 av på sneset og som du har hørt alt for mange ganger før?

Tegninger: Har tegneren en stilsikker penn? Er den detaljert og snirklete, eller også en klassisk ren ligne claire-stil? Eller er det lettvint og slurvete venstrehåndsarbeid (for høyrehendte - for venstrehendte omvendt)?

Hvor mye tegneserier får du for pengene? Her får de juleheftene som f.eks. blåser opp vitsetegninger som er laget for 1/4 vanlig bladside til helsidesformat i et A4-julehefte for å kunne få opp sidetallet med minimalt innhold passet sitt påskrevet (*host*, Rutetid, *host*, *host*). Her legger vi vanlig fransk albumformat med 4 rader med serieruter i en normalside til grunn, om ikke rutene er fylt med detaljer og innhold som rettferdiggjør en mer oppblåst layout selvsagt.

Nytt eller opptrykk av opptrykk? Her får de som lager spesialinnhold litt ekstra åtgaum, opp mot de som bare trykker opp striper som har gått i avis eller blad de siste årene på nytt. For eldre serier som ikke lenger lages, vil ikke dette vurderes på samme vis, men det kan også her gis trekk om anmelderen gjenkjenner historier som ganske nylig har blitt utgitt på norsk.

Julestemning? Som en bruktbladforhandler noe humoristisk sa til meg en gang - ingen jul uten Tarzan! Ikke alle julehefter handler om jul, men selv jungeleventyr kan selvsagt gi julestemning hos den rette personen. Men siden det faktisk er julehefter det er snakk om kan vi legge inn dette litt mer subjektive kriteriet til slutt.

Så - uten mer somling - går vi rett på årets gamle amerikanske serier:

Årlig duell: Knoll og Tott vs. Kapteinens jul
Årets to utgaver er faktisk svært ulike. Der K&T gir oss klassisk Knerr fra 1943 med enkeltgags på en side, gir KJ oss John Dirks fra 1968, i en lang sammenhengende tidstypisk historie med en hippie og jazztobakk. Den kan kanskje kritiseres for å bygge opp under myten om at sekstiåttere var bortskjemte velstående opprørere fra møblerte hjem når mer kvantitative undersøkelser viser at de mest radikale også var de som kom fra de enkleste kårene, men sett bort fra det gir denne historien både et tidsbilde og en del småmorsomheter. Det blir i hvert fall ikke repetitivt på den måten "Knoll og Tott narrer Kaptienen for gang nr. 678" fort kan bli. Tegnestilen er nok på den andre siden enklere hos Dirks. Knerrs mer detaljerte og sikrere strek ligger et nivå over på profesjonalitet. Knoll og Tott gir med sine 12 serieruter per side også litt mer tegneserier for pengene for den som er lei av julehefter som er utleste på tre minutter.

Knoll og Tott er nok mest rasistisk i år, med den innfødte kongen som en vandrende rasistisk afrikanertrope. Som nevnt før kunne det blitt litt bedre om nederste del av ansiktet hadde blitt fargelagt med vanlig hudfarge heller enn å framstå som et par gigantiske lepper, selv om det bare ville vært en liten gradsforbedring, men men. Han dukker heldigvis ikke så veldig ofte opp i K&T heller.

Uansett som vi ser av karaktersettingen under går Dirks av med en knepen seier i år!

Tom og Jerry
Jeg var litt usikker på om denne hørte hjemme hos den kommende kategorien "mest for barn" eller her, men jeg lar den gå inn som gammel amerikansk, for den er jo definitivt det, og T&J var jo et ganske typisk norsk tegneserieblad en gang i tiden. Men dette må jeg nok si er tynne saker. Sidene er vanlige bladsider blåst opp til A4-format uten å være av noen kunstneriske kvalitet som rettferdiggjør det. Humoren er preget av å være laget for "tegnefilm", men slapstick gjør seg mindre bra i stillbilder. Heftet har to historier. Den første har et ganske endimensjonalt manus, den andre er litt bedre med maktspill og intriger. Den første historien har et juletema da. Det er da noe.

Det er likevel synd å se at begge historiene har vært utgitt i julehefte tidligere i løpet av de siste ti årene. Det bør da virkelig være mer å ta av? Eller?

Billy
Du vet vel hva du får med Billy. Enkle tegninger og enkel humor. Og noengang er kanskje det enkle det beste, så om det er din greie så kjør på. Personlig liker jeg det litt vanskeligere.

Men på den positive siden får vi en helt nytegnet julehistorie i halve heftet. Resten er opptrykk av søndagssider.

Blondie
Chick Young har en sikker strek, og den står seg bra også i 2020 selv om sidene her er fra 1951. Manus er vel noe mer variabelt. Denne type familie-sitcoms baserer seg i stor grad på et eller annet nivå av gjenkjennelse. Hvor mange i Norge kjenner seg i en amerikansk 50-talls øvre middelklassefamilie med hjemmeværende husmor? Mitt tips er stadig færre etter hvert som årene går. Det amerikanske arbeidslivet helt uten stillingsvern som danner basis for enkelte av Dagoberts jobb-relaterte vitser ser derimot ut til å sakte men sikkert bli mer gjenkjennbart.

Om man ser bort fra tidsepoken og de noe foreldede kjønnsrollene og et verdensbilde hvor alle er hvit, hetrofil middelklasse er det forståelig at man velger ut serier fra femtitallet, siden serien teknisk sett nok var bedre utført da. Men jeg synes nok heftet som helhet ville fått et løft dersom man la inn en miks av eldre og nyere striper og søndagssider. Serien er jo oppdatert noe i senere år og tegnes fortsatt. En fordel med de eldre søndagssidene er derimot at de har 12 ruter per side, mens nyere ofte har 9, så du får mer serier for pengene med gamle serier.

Fiinbeck og Fia
Nok en gammel amerikaner med serier fra 50-tallet. Jeg har alltid latt meg fascienere av George McManus' strek. Den minner om den framtids- og teknologioptimistiske Art Deco-stilen fra 20-tallet. Humoren har jeg vel vært mer mellomfornøyd med, selv om den som en av få serier faktisk tematiserer og viser fram de enorme klasseskillene som preget det amerikanske samfunnet den gangen, og som igjen preger vestlige samfunn i dag. Selv om flosshatten og enkelte av de andre ytre statussymbolene har gått ut på dato. Dessverre er mange av vitsene her av det mer enkle slaget - det å være arbeiderklasse handler om å drikke og spille kort med kompisene i underbuksa. Og litt for mange av de andre vitsene kretser rundt den klassiske tropen "glad og livlig mann undertrykkes av streng og sint kone". Den har vel både gått litt ut på dato og blir litt repetitiv i iterasjon nr 20.

Men heftet har et fyldig og godt forord. I likhet med Blondie stusser jeg ellers litt på hvorfor man ikke trekker veksler på den svært lange historien til serien og gir oss litt smakebiter både fra barndom og alderdom?

Kategorivinner: Kapteinens Jul