Et par tanker om juss og demokrati, forhåndssensur og ord til handling


Forhåndssensurert filmklassiker.

Etter å ha hørt på Anine Kierulf i Debatten i går, er det et par ting som slår meg, og som jeg har hørt tidligere også, også fra andre. Det ene er denne voldsomme insisteringen på at forhåndssensur er noe uhørt og i strid med demokratiet. Det har jeg hørt gjentatt mange ganger fra mange steder på ulike vis i det siste, men jeg får det rett og slett ikke til å stemme med mine personlige historiske erfaringer.

Jeg sier ikke at jeg er tilhenger av forhåndssensur. Jeg mener nok at når Sian kommer med straffbare hatefulle ytringer så burde politiet ha hjemmel til å gå inn og avbryte en markering, men det ville vært sensur i etterkant, ikke i forkant. Men jeg stusser på denne voldsomme vekten som plutselig legges på forhåndssensur, på et mer prinsipielt grunnlag.

Jeg har nemlig vokst opp i et Norge fullt av forhåndssensur. Var ikke det et demokrati, begynner jeg å lure på? Så kan man diskutere hva demokrati er osv. men jeg mener de fleste av oss hadde grunnleggende friheter da jeg vokste opp på 80- og tidlig 90-tall, og vi hadde frie valg. Men vi hadde masse forhåndssensur.

Jeg har nemlig alltid vært glad i film, og midt på 90-tallet hadde jeg vel en samling på ca 500 VHS-filmer, stereovideospiller og et Dolby Sorround Pro Logic-anlegg satt sammen av en grei forsterker og et sammenrasket sett av fem høyttalere fra ymse gamle stereoanlegg.

Og både som kjøper og leier av filmer på videosjappa, særlig med en forkjærlighet for amerikansk voldsaction, ble jeg godt kjent med Norsk Filmtilsyn. I en periode hadde jeg f.eks.en norsk utgave av den klassiske actionfilmen Commando med Arnold Schwarzenegger i mitt eie. Den var ca ett kvarter kortere enn den amerikanske originalen. Det frustrerte meg selvsagt, for jeg ville jo gjerne ha den scena hvor han kapper arma av en fyr med machete, den hvor en annen fyr får et sagblad kastet midt inn i hodeskallen, og ikke minst sluttscenen hvor skurken blir spiddet på et damprør. Men det fikk jeg ikke. Det var forhåndssensurert.

Andre filmer, som Jean Claude Van Dammes gjennombruddsfilm Bloodsport, var overhode ikke å få tak i.(selv om den tilsynelatende har funnes som utleiefilm en gang), men den fikk jeg tak i på klassetur til Danmark i 9. klasse.

På kino var reglene ennå strengere, og først i 2003 ble de siste 300 forbudte og forhåndssensurerte filmene tillatt vist på kino. (Herunder Steven Segals "På farlig grunn" fra 1994, nok en klassisk voldsaction med Michael Caine som herlig overspiller en skurkerolle.)

Nå mislikte jo jeg som sagt denne sensuren ganske kraftig, og støtter oppmykningen fullt ut. Men å skulle si at Norge ikke var et fritt og demokratisk samfunn etter de fleste normale mål før 2003, mener jeg blir en ganske håpløs posisjon.

Forhåndssensur eller ei er ikke det som skiller et demokrati fra et autoritært samfunn, og har aldri vært det. Spørsmålet er nok heller hva som sensureres og hvem som avgjør hva som sensureres. Det er svaret på det som blir avgjørende.

Et annet spørsmål som jeg stusset på er utsagnet om at vi ikke vet så mye om sammenhengen mellom ytringer og handlinger. Det kan jeg ikke se er annet enn feil. I hvert fall for den type høyreekstrem hatpropaganda vi snakker om her. Vi har massive historiske erfaringer med dette. Les Viktor Klemperers LTI, les dommen mot Julius Streicher, se på radiokanalene som spredte hatefull agitasjon i opptakten til folkemordet i Rwanda. Se på manifestet til terroristen fra Oslo og Utøya, hvor ideene kommer fra.

Les også nyere forskning som viser tydelige koblinger mellom å bli utsatt for dehumaniserende språkbruk og økt aksept for vold mot minoriteter - og motsatt faktisk.

Jeg kan ikke si annet enn at vi vet svært godt hva hatefulle ytringer i fri flyt i samfunnet fører til. Det fører til hatefulle handlinger. Det er jo hele poenget med ytringer - at de har en effekt. Det er jo nettopp det som gjør ytringsfriheten så viktig. Om jeg kunne ytre, og ytre og ytre meg og det aldri fikk noen påvirkning på noe som helst, hadde ytringsfriheten vært verdiløs.

Men det er også derfor vi må beskytte, og beskytter, samfunnet og demokratiet mot hatefulle ytringer. Fordi de virker.

Og derfor må hatpropagandører som Sian m.fl. heller aldri få stå i fred og spre hatet sitt. De må møtes med motstand overalt. Andre har prøvd å møte hat med å sove før, men det fungerer dårlig. Du må ikke sove.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering