Illustrasjonsfoto: Også i Tyskland protesterer kidsa mot rasisme.

Det har blitt mye diskusjon om Kunsthøgskolen i Oslo i det siste, etter at en gruope studenter krevde tiltak mot rasisme og diskriminering. Ikke minst er saken diskutert i Klassekampens spalter.

Rent generelt synes jeg alt for mange, både på venstresiden og med bakgrunn i akademia er alt for kjappe til å hoppe på noe som, om man ser idehistorisk på det er et svært tydelig konstruert narrativ fra amerikansk ytre høyre om hvordan de undertrykkes i akademia. Se f.eks. denne beskrivelsen fra 2005 om David Horowitz sin aktivitet i amerikansk akademia, skrevet av den dessverre så alt for tidlig døde Aaron Swartz: http://www.aaronsw.com/weblog/001591

Det støttes heller ikke av faktiske kvantitative undersøkelser. Jeg har tidligere gjort en enkel sådan selv: http://venstresida.net/?q=node/3841
Gunnar Tjomlid har gått inn i materien: https://tjomlid.com/2018/07/08/er-ytringsfriheten-ved-amerikanske-hoysko...
Og det har selvsagt mange "over there" også: https://www.vox.com/platform/amp/policy-and-politics/2018/8/3/17644180/p...?
https://webcache.googleusercontent.com/search?q=cache:YQjct0i7-WYJ:https...

Likevel lever det i fullt monn, også her i Norge, understøttet av en fin og vakker strøm av anekdotiske bevis, heller ikke de i hovedsak spesielt nyansert framført (jf. den parodien på offentlig diskurs vi kan kalle "tyskervitsgate"). Senk skuldrene folkens, og forsøk å dempe egen confirmation bias. Vær like kritisk til narrativer dere får gjennom massemedia som dere er til artikler dere får tilsendt som reviewer 2.

På tross av denne kunnskapen hevet jeg det venstre øyenbrynet aldri så lite da jeg leste Bjørgulv Braanens kommentar om akademia i Klassekampen 25.8. Der advarer han rektorer og institusjoner mot å "reagere på denne typen aktuelle hendelser" i lys av BLM og studentoppropene ved Khio.

Vanligvis bruker jo kritikken å være at akademia trekker seg opp i elfenbenstårnet og ikke involverer seg i brennende samfunnsspørsmål, så det er en litt merkelig og uventet kritikk. Enda mer overraskende er det at den kommer i Klassekampen. Her vil nok avisen finne sammen med den politiske høyresiden som vil være godt fornøyd med at institusjoner og akademikere konsentrerer seg med å utdanne kandidater tilpasset næringslivets behov i hurtigst mulig tempo og mest mulig kostnadseffektivt, og å produsere poenggivende forskningsartikler i beste New Public Management-tempo. For ikke å snakke om vårt nye oppdrag - "innovasjon", det selvsagt også tilpasset næringslivets behov.

For min del synes jeg det er svært bra at enkelte institusjoner og rektorer bryter ut av den akademiske tilbaketrekningen, og jeg skulle gjerne sett flere. Det kan jo selvsagt være at enkelte da kommer med utspill jeg ikke er enige i, men i så fall vil ikke problemet være at de tar stilling. Problemet vil i så fall være at de tar feil. Når det gjelder Khio er det ekstra positivt at vi faktisk snakker om en institusjon som fortsatt velger sine ledere på demokratisk vis slik det sømmer seg i akademia, og skulle ikke en demokratisk valgt leder stå på programmet han er valgt på?

Hadde jeg hatt studenter som var så engasjerte i utdanningen sin som Khio-studentene er, hadde jeg vært sjeleglad. Det er ikke alle som er så heldige å ha det. Hadde jeg vært enig med dem i alt? Sikkert ikke, men det er da vel ingen som har som krav at studenter skal ha rett i ett og alt? Da hadde de jo knappest trengt å studere.

Et annet faktum både Braanen og mange andre omgår er jo at spørsmål om rasisme, sexisme, klasse og andre former for ekskludering ligger sentralt i mye av moderne utdanningsforskning - også innen høyere utdanning. Det handler om hvem som rekrutteres til ulike utdanninger, hvem som lykkes og hvorfor. For å ta mitt eget fagfelt så kan det jo selvsagt være at hvite menn fra møblerte hjem har noen naturgitte forutsetninger innen fysikk, men jeg tror ikke det og det begynner å bli ganske mye forskning som peker på helt andre årsaker til en underrepresentasjon av andre grupper. For fagområdet betyr jo det at man går glipp av mange talentfulle studenter, for studentene at de går glipp av den fantastiske opplevelsen det er å få innblikk i universets innerste hemmeligheter.

Lignende diskusjoner foregår også innenfor andre fagområder, tydeligvis også innenfor kunstutdanninger, og for den som har en bitteliten hukommelse og husker tilbake til de store Metoo-skandalene på Khio, er det kanskje på sin plass å ta en bitteliten kikk på problemstillinger rundt privilegier og inkludering også der, eller hva? En liten kikk?