Kidsa har alltid rett


Kronikk i Klassekampen 27.7.2020. Klikk på bildet for å komme til Klassekampens nettsider.

Jeg synes dagens radikale ungdomsgenerasjon har fått fryktelig mye kjeft i det siste. Også i Klassekampens spalter. De er antirasister på feil måte. Metoo har gått for langt. Og transseksuelles rettighetskamp går visst også for langt. Men jeg tror det i stor grad er kritikerne som ikke får med seg endringsprosessene som pågår, og at ungdommen er på rett spor.

Derfor har jeg skrevet kronikken under i Klassekampen, som løfter opp den flotte ungdomsgenerasjonen vi nå ser, for det er nettopp den som gir håp for venstresida mot framtida. Om vi skal bygge en allianse for likeverd, radikal omfordeling og arbeidermakt kommer vi ikke utenom ungdommen.

Morbide symptomer

Et kjent sitat fra den italienske marxisten Antonio Gramsci's fengselsnotatbøker lyder:
"Krisen består nettopp i det faktum at det gamle er i ferd med å dø mens det nye ennå ikke kan bli født; i dette interregnumet oppstår en lang rekke morbide symptomer." (“Selection from Prison Notebooks”, 1971).

For Gramsci var fascismens fremvekst et slikt "morbid symptom" på at de tradisjonelle maktene hadde mistet sin legitimitet, mens arbeiderbevegelsen ikke hadde vært klar for å ta over makten. Muligens er problemstillingen relevant også for vår tid. Også nå har bevegelser med klare fascistiske trekk fått økt oppslutning, og kanskje kan man også nå snakke om noe gammelt som er i ferd med å dø, samtidig som noe nytt ikke enda er født, eller i det minste ikke ferdig utviklet.

Enda mer enn på Gramscis tid lever vi i en periode med hurtige teknologiske endringer som gjør at selve fundamentet for mange områder i samfunnet endres i et akselererende tempo. For oss som vokste opp i forrige århundre blir det stadig mer vi ikke kjenner igjen i fra oppveksten, og på litt lenger sikt er endringene enorme.

Frigjøringen fra bondesamfunnet kombinert med generell velstandsutvikling har gjort behovet for å kontrollere kvinners, og i noe mindre grad menns, seksualitet med tanke på arv og kontroll over jordressurser mindre. Selv om kulturelle tradisjoner kan henge igjen i noen generasjoner, slipper de ubønnhørlig taket når årsaken til at de ble etablert er borte. Aksepten for homofile har kommet langt, men fortsatt er det en del som stritter imot like rettigheter for transseksuelle.

Likeens har en enorm bedring i kommunikasjonsteknologi gjort at både impulser og mennesker flyter mellom ulike deler av verden stadig lettere og i økende omfang. Den yngre generasjonen har vokst opp med mennesker med et mangfold av bakgrunner rundt seg, noe mange i siste halvdel av livet ikke har. Nasjonalstatene som ble konstruert på 17- og 1800-tallet vil nok fortsette å spille en rolle enda en god stund, men som de fleste konstruerte fellesskap av denne type vil nok også de ha en utløpsdato, og erstattes av nye fellesskap.

Så det er neppe tilfeldig at det er i nettopp en del slike spørsmål rundt innvandring, seksuelle minoriteter og ymse annet som gjerne litt nedlatende omtales som "identitetspolitikk", at vi finner til dels store aldersforskjeller hvor yngre er svært liberale, mens eldre framstår konservative. Dette gjenspeiler seg også i oppslutningen til partier som har en mer konservativ og kritisk profil.

Det hjemlige eksemplet Fremskrittspartiet hadde i 2017 for eksempel dobbelt så stor oppslutning blant velgere over 80 år som blant de under 45 (SSB, velgerundersøkelsen 2017). Det er også talende at partiets kanskje mest høyrereaksjonære lokallag, Oslo, som dekker den delen av landet hvor flest har størst praktisk erfaring med mangfold, har falt som en stein. Dette reflekterer andre funn både nasjonalt og internasjonalt om at jo mere kjennskap innbyggere har til mennesker med flerkulturell bakgrunn, jo mindre er frykten og skepsisen.

Fagforbundets ungdomsbaromenter fra 2017 (Fafo) viste at kamp mot rasisme var den enkeltsaken som opptok ungdom mest, noe som bidrar til å forklare den enorme oppslutningen rundt BLM-protester også her til lands.

Lignende ting ser vi en del steder internasjonalt. Trump fikk f.eks. i 2016 sterkest støtte blant aldersgruppen 65+ (53%), mens støtten i gruppen 18-29 var nede på 28% (Pew research, 2018). Det Boris Johnson-ledede britiske konservative partiet fikk hele 67% i gruppa 70+ i 2019-valget, mens for 18-24 var støtten nede på 21% (Yougov, 2019).

I stedet for et tegn på styrke, kan det dermed være grunn til å se på den veksten vi har sett i høyrepopulistiske miljø de siste årene, mer som desperate utslag, eller for å bruke Gramscis ord, morbide symptomer: En siste anstrengelse fra noe gammelt som er i ferd med å dø. Konklusjonen vil da være at de gjennomslagene en slik reaksjonær bevegelse kan få, vil være kortvarige og midlertidige. Velgerbasen deres vil være sterkt preget av naturlig avgang i årene som kommer.

For de nye venstrebevegelsene vi har sett de siste årene, forholder det seg annerledes. Selv i det svake 2019-valget, hvor Labour ble knust av Brexit-spørsmålet som splittet partiet, var Jeremy Corbyns Labour klart større enn de konservative blant alle velgergruppene under 40. Likeledes for Bernie Sanders - i nominasjonskampen mot Clinton slo han henne 65-27% i den yngste gruppen (18-24) (Vox/NBC, 2016).

Vekst til venstre for sosialdemokratiet ser vi også her i Norge. Mens partiene R+SV+MDG fikk rundt 8% (MDG ble ikke målt) på gjennomsnittet av målinger for juni 2010, fikk de hele 17 % i 2020 (Pollofpolls). Det er mer enn en dobling. Alle disse partiene gjør det tydelig bedre blant velgere under 40 enn over, og dårligst blant de eldste.

Dette peker på et siste viktig fenomen - ungdommen er ikke bare liberale i verdispørsmål - de er radikale, også innenfor økonomisk politikk, og aksepterer ikke at mennesker blir diskriminert eller plassert inn i hierarkier, enten det nå er basert på kjønn, legning, etnisitet eller klasse. Enhver radikal politisk bevegelse som ønsker å ha en framtid, må fange opp denne tidsånden og bre den ut til å nå stadig flere grupper.

Men det nye er enda ikke helt klart til å bli født. Selv om det både for Corbyn i 2017 og for Sanders i 2016 og 2020 var svært nære, holdt det ikke. Men tiden fortsetter å gå og det er så langt ingen tendenser til at vi får noen kulturkonservative ungdomsgenerasjoner. Venstresiden vil få nye sjanser i årene som kommer.

Vi skal likevel passe på å ikke ta ungdommen for gitt. Selv om det er materielle og historiske ulikheter har enkelte aktører på ytre høyre også lyktes i å rekruttere ungdom. Marine Le Pen har f.eks. rekruttert en god del unge velgere med økonomisk politikk rettet mot den store ungdomsledigheten i Frankrike. Om ikke venstresiden møter ungdommen med arbeid og velferd i krisetider, kan andre mørkere krefter gjøre det.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering