Den nye maoismen

Jeg gikk nylig til innkjøp av Rune Slagstads bok "Spillet om Ullevål sykehus. Et doldisbyråkratisk lærestykke". Boken samler mye av den offentlige debatten om temaet i tittelen, og har en fyldig innledning og et etterord av Slagstad.

Når er ikke jeg, selv om alt her i verden selvsagt er interessant, den som har "sykehus i Oslo-regionen" som hobby. Jeg er derimot svært interessert i måten offentlig sektor styres på - både som ansatt i den, men først og fremst som innbygger. Noe alle strengt tatt burde være.

Og Slagstads bok inneholder absolutt paralleller og advarsler som har en god del bredere nedslagsfelt enn denne ene sykehusstriden.

En ting jeg bet meg særlig merke i er en beskrivelse i innledningen av hvordan virkelighetsoppfatningen av konsekvensene av hastenedleggelsen av Aker sykehus var så ulik mellom de ansatte og ledelsessjiktet (s. 16). Der de ansatte så massive problemer med prosessen, mente ledelsen den hadde gått svært bra. Det viste seg at det var de ansatte som hadde rett.

Dette er en virkelighetsbeskrivelse som jeg tror treffer adminsitrative/byråkratiske/ledelsessystemer svært mye bredere enn bare OUS. Jeg kjenner igjen det også fra universitetssektoren, og vi kan se det fra diskusjonene om Osloskolen hvor alt er supert blant direktørene, mens holdningene til utviklingen blant lærerne er svært kritiske. Spørsmålet er hvordan disse enormt sprikende oppfatningene oppstår. Det er selvsagt rett som det er aktører med bevisste agendaer som underslår opplysninger, omskriver og manipulerer prosesser, slik Slagstad dokumenterer ganske effektivt. Men jeg tror ikke det er hele historien. Jeg tror du vil få slike sprik også i saker hvor det ikke er tilfelle, dersom en del forhold er oppfylt, og det er der jeg kommer til maoismen.

Jeg snakker her ikke om maoismen som ideologi, men som reelt eksisterende byråkratisk system. En av de beste forklaringene på den enorme sultkatastrofen under "Det store spranget" i Kina handler nettopp om ledelseslinjene.[1] Mao var selvsagt en kynisk maktpolitiker som ikke gikk av veien for å knuse egg for å lage omelett, men verken han eller regimet som sådan hadde noen intensjoner om å sulte millioner av kinesere. Tvert imot, ønsket Mao (i motsetning til Deng som etterfulgte ham og innførte ettbarnspolitikken) å øke folketallet siden han mente en stor befolkning betød et sterkere Kina. Millioner av døde gikk tvert imot ønskemålene til Mao og kommunistpartiet. Hvordan kunne det likevel skje?

Det skjedde fordi Mao-Kina var et svært autoritært hierarkisk system, hvor ledere på lavere nivå som ikke oppfylte forventningene kunne bli hardt straffet. Resultatet ble derfor at ledere nedover i systemet blåste opp tallene på avlinger når de rapporterte oppover i systemet. Når det nådde toppen, så alt svært mye bedre ut enn det var. Dermed planla toppledelsen med masse matressurser som ikke eksisterte, og katastrofen ble et faktum.

Moderne norske byråkratiske systemer og ledelseshierarkier er selvsagt ikke like autoritære, men det har skjedd en dreining hvor også lederposisjoner i offentlige byråkratier er blitt del i en "karriere". Man skal altså sette spor etter seg og vise til resultater som kan brukes i jakten på neste lederjobb. Og ikke minst skal man holde seg inne med ledere lenger oppe i hierarkiet. Denne vendingen er blitt formalisert i store deler av universitets-og høgskolesektoren, hvor man på 90-tallet hadde ledere valgt av de ansatte på alle nivå, mens man nå har ansatte ledere på et flertall av institusjonene. Der ledere tidligere hadde sitt mandat fra de ansatte, kommer det nå ovenfra. De er ansatt av de på nivået over i hierarkiet. Man skal være svært naiv for ikke å tro dette gjør noe også med ens syn på jobben, derunder hvem man jobber for og hvem man skal holde fornøyd.

Dermed opplever jeg gjerne at det snakkes med svært mye tydeligere stemmer om problemer på f.eks. allmøter med vanlige ansatte, enn det deretter gjør når disse problemene skal legges fram av en leder til lederen på neste nivå. Og slik fortsetter det når denne lederen skal oppsummere tilbakemeldinger fra alle sine enheter til lederen på nivået over, osv. Det blir en slags hviskelek, bare med den justeringen at ting høres bittelitt bedre ut for hvert nivå. Sluttresultatet kan bli at store og tydelige advarsler på grunnplanet, er blitt små og ubetydelige, om de overhode kommer gjennom, når de når toppen.

Dette problemet forsterkes selvsagt ved omorganiseringer til større (og mer "robuste"?) organisasjoner, som med sykehusreformen, eller fusjonsbølgen i akademia. Det er en klassisk stordriftsulempe.

For en ledelse, eller fra et politisk nivå, som er opptatt av å ha best mulig kvalitetssikret kunnskap før man tar avgjørelser, er dette selvsagt katastrofalt (om enn ikke på Mao-nivå i Norge enda). Politisk kunne man, i hvert fall i arbeiderbevegelsen, tidligere delvis motvirke slike mekanismer gjennom at man hadde sine egne, uavhengige informasjonskanaler som gikk uavhengig av ledelseslinjene, da særlig gjennom tillitsmannsapparatet og fagforeningene. Der flyter kritikken en god del friere- fortsatt. Men det virker som f.eks. Arbeiderpartiet, på tross av lovnader om det motsatte de siste tiårene (fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen) i stadig mindre grad vektlegger denne kanalen - i hvert fall om man igjen skal se på Slagstads beskrivelse av prosessen rundt sykehusstruktur i Oslo hvor direktørsjiktets virkelighetsbeskrivelser blir nokså enerådende hos politikerne på øverste nivå.

Det er vanskelig å unngå slike tendenser, men smarte og dyktige politikere og ledere kan omgå dem - ved å sikre seg nettopp alternative kanaler til kunnskap og å få inn impulser utenfra organisasjonshierarkiet, mer direkte fra de ansatte. På organisatorisk nivå, burde man vurdere å gjøre noe med byråkratiske mastodontorganisasjoner med for mange kommunikasjonsnivå.

Fotnote:
[1] Om ikke jeg husker feil hørte jeg den først i en forelesning i Kenneth J. Hammonds forelesningsserie "From Yao to Mao: 5000 Years of Chinese History".

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering