Historieløs arbeidskraftdebatt

På Nyhetsmorgen på NRK 12.2 kunne vi høre Jan Tore Sanner gjenta en frase som er blitt forslitt siden den brukes av alle politikere som vil begrunne kutt i offentlige utgifter: Vi er for få som jobber sammenlignet med de som ikke jobber.

Det blir brukt som argument for at folk ikke skal få en lang og god pensjonisstilværelse etter et langt liv i arbeid, men heller jobbe til helsa kaster en ut. Det blir brukt til å lage en mistenksomhetskultur i NAV som setter uskyldige mennesker i fengsel og setter syke mennesker under et press som gjør dem enda sykere, helt til noen gir opp (Se filmen "I, Daniel Blake" for hvor dette ender).

Men hele argumentasjonen er basert på en løgn. Når Sanner peker på at andelen som er i arbeid nå er lavere sammenlignet med da folketrygden ble innført er det irrelevant. I mellomtida har vi nemlig hatt en teknologisk utvikling som gjør at en ansatt produserer utrolig mye mer varer og tjenester på en arbeidstime enn i 1967.

Dette har ikke skapt massearbeidsledighet, nei vi har løst ved å produsere stadig mer varer og tjenester, samtidig som vi nok har opprettet en del "bullshit jobs" (jf. David Graeber). Det gjenspeiler seg i at det gjennomsnittlige private forbruket har hatt en enorm økning i samme periode. Ja, vi produserer store mengder varer og tjenester vi slett ikke trenger. Faktisk produserer og forbruker vi så mye i dagens samfunn at planeten ikke er i nærheten av å tåle det. Så mener altså Sanner at vi skal produsere og forbruke mer, ja at vi må produsere og forbruke mer.

Det er så fjernt fra virkelhetens verden som det er mulig å komme. Enhver som har den mest grunnleggende kunnskap om både teknologiutvikling og miljøutfordringer vil se at dette ikke henger på greip. Dessverre blir han ikke utfordret på dette underliggende premisset, verken fra Ap i debatten (som litt for ofte har brukt samme argumentasjon selv) eller fra programledere som har snakket med økonomer (og ikke teknologer eller klimaforskere).

Vi har ingen krise med utgiftene i offentlig sektor, ei heller med for lite inntekter. Det vi har er en ressursallokeringskrise. Vi klarer ikke å flytte ressursene dit det trengs. Vi må flytte arbeidskraften fra bransjer hvor effektiviseringsbehovet er stort og vekk fra produksjon og forbruk av unødvendige luksusprodukter til det som er viktig i samfunnet vårt. Mange med stor innsikt i menneskesinnets irrganger jobber f.eks. med å få oss til å kjøpe mere ting vi ikke trenger. Mens helsevesenet har stort behov etter flere som kan hjelpe med ungdommers psykiske problemer, jobber mange med å skape flere med reklamekampanjer som bygger opp under usikkerhet. Få "influenserne" inn på sykepleierutdanninga, og alle "kommunikasjonssjefene" og direktørene i den oppsplitta jernbanen ut i verksteder for å reparere tog og vaske kupeer slik at jernbane blir den billigste og foretrukne reisemåten mellom norske byer, og så videre, bransje for bransje. Og vi må utjevne de økende sosiale ulikheter, så de som faktisk trenger å forbruke mer, får lov til det, mens de som forbruker mest må kutte. Denne regjernga har som kjent gjort det motsatte - de øker avgifter til vanlige folk, men kutter skattene til de rikeste.

Men skal man forstå hva som faktisk må gjøres må man tørre å se på de lange trendene i samfunnet. De som gjorde at John Maynard Keynes trodde vi skulle ha 15-timersuke i dag. Og så må vi se på hvorfor vi faktisk ikke har det, for teknologiutviklinga har ikke vært dårligere enn Keynes spådde.

Innlegg i Fjell-Ljom 20.2.20

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering