På Holocaustdagen satt jeg i et panel som skulle diskutere antisemittisme på den politiske venstresida. Det var et vellykket og ganske nyansert møte, og i den forbildelse tenkte jeg å legge ut noen betraktninger om temaet.

Antisemittisme og venstresida

Hva er antisemittisme?
Antisemittisme er enkelt sagt rasisme mot jøder, men det har noen særtrekk som skiller det fra andre former for rasisme. Kanskje særlig hvor tett knyttet opp det er til ulike former for konspirasjonsteorier.

For å bekjempe antisemittisme er det viktig å kunne kjenne igjen dette tankegodset når man ser det - f.eks. gjennom ideer om jøder som mektige og slue - de kontrollerer media, de kontrollerer finansverdenen. Fra krigen husker vi jo også ideen om "jødebolsjevismen" - jøder kontrollerer den politiske venstresida, i moderne form dukker dette opp med "kulturmarxister" eller "globalister" som kodeord for jøder i høyreekstrem propaganda. I nyere tid har vi også eksempler på konspirasjonsteorier som at jøder stod bak 11.septemberangrepene mot USA.

Du finner også likheter mellom antisemittisme og andre former for rasisme - antisiganisme retter seg f.eks. også mot en europeisk minoritet som bevarer egen kultur, noe som oppleves som truende. Rasisme mot afrikanere innebærer ofte en ide om makt – frykt for fysisk styrke og virilitiet, mens man heller har fryktet intellektuell styrke hos jøder. Islamofobi innebærer ideer om aktører konspirerer i skjul som i Eurabia-teorien - noen har også bygget denne sammen med antisemittisme med at jøder importerer muslimer til Europa for å bytte ut den innfødte befolkningen. Så antisemittismen er en form for konspirativ rasisme hvor man får fram svært mange av de styggeste sidene ved rasismen i ett enkelt fenomen.

Først og fremst er det i Norge som andre steder slik at antisemittisme først og fremst finnes på høyresida politisk og korrelerer med andre former for rasisme, som islamofobi. Det viser jo også bl.a. HL-senterets undersøkelser om antisemittisme i Norge. Generell fremmedfrykt er jo den viktigste forklaringsfaktoren både for antisemittisme og islamofobi (tabell 42, 2017-rapporten).

Så tror jeg heldigvis at antisemittismen jevnt over er i tilbakegang. Kunnskapen og lærdommene fra Holocaust har nok vært viktig som en vaksine for å hindre at slike ideer vokser seg fram igjen - samtidig er det også en positivt trekk i tiden at ungdommer som vokser opp i dag vokser opp i et samfunn hvor der er mye mer vant til mangfold, og i mindre grad lar seg skremme av fremmedfrykt.

Likevel finnes det selvsagt antisemittisme i alle lag av befolkningen, også på venstresida. Der tar det gjerne utgangspunkt i Israel. Historisk støttet jo venstresida Israel - kibbutz-bevegelsen ble sett på som et sosialistisk prosjekt. men etter hvert begynte mange i Norge å se Israels overgrep mot palestinerne. Særlig mange norske FN-soldater i Midtøsten tok med seg inntrykk hjem og bidro til et stemningsskifte, slik at et stort flertall av nordmenn i mange tiår nå har vært kritiske til Israels politikk overfor palestinerne.

Men enkelte gjør seg noen tankefeil: De klarer ikke skille staten Israel og dens handlinger på den ene siden, og verdens jøder på den andre. De opererer dermed bevisst eller ubevisst med en slags ide om kollektiv skyld der jøder som gruppe blir holdt ansvarlig for Israels handlinger - og dette fører jo videre til massevis av konspirasjonsteorier også, og har gjort at ideer f.eks.. fra amerikansk ytre høyre tidvis har forsøkt å snike seg inn på Norsk venstreside. Vi har sett det samme i noen tilfeller også koblet til kritikk av globalisering gjennom gamle forestillinger om "finansjøder" i dag oversatt til «globalister» av ytre høyre og gjerne eksemplifisert ved f.eks. George Soros.

Nå vil jeg likevel slå fast at de som har forsøkt seg med slik ikke har lyktes med det. Litt av årsaken til at antisemittisme tross forsøk har slitt med å få større innpass på venstresida, er nok at venstresida har ganske sterke antirasistiske ryggmargsreflekser. Man aksepterer ikke særlig mye gruppetenking og ideer om kollektiv skyld basert på religion, etnisitet eller kultur.

Venstresidas oppgjør med antisemittisme
Hver gang noen enten utenfra, eller fra konspirasjonsmiljøene har forsøkt å koble Rødt til antisemittisme, har Rødt svart svært tydelig: 30. april 2015 skrev f.eks. Mari Eifring - daværende partisekretær i Dagbladet: "Om vi ikke er Israels venner, så er vi jødenes venner. Forstår man ikke dette skillet, er man ikke velkommen i Rødt."

Etter at Rødt ble forsøkt klistret til antisemittisme på Pål Steigans blogg, skrev partisekretær Benedikte Pryneid Hansen på Rødts egen blogg:
"I Rødt har vi et spesielt ansvar for å si krystallklart at jøder som gruppe ikke skal stilles til ansvar for den israelske regjeringas politikk. Og at vi ikke aksepterer antisemittisme og karakteristikker av jøder generelt. Forstår man ikke dette skillet, er man ikke velkommen i Rødt."

Men det gjelder ikke bare Rødt - også Palestinakomiteen har vært tydlig i å trekke opp grenseoppganger mot antisemittisme. F.eks. tok Paliestinakomiteen avstand fra Gilad Atzmon i forbindelse med et besøk han gjorde til Norge:
"Atzmon omtaler seg selv som antisionist, men i forlengelsen av dette kommer han med uttalelser som unektelig tenderer mot antisemittisme. Så lenge Atzmon ikke evner å tegne opp et klart og tydelig skille mellom disse, er det ikke i Palestinakomiteens interesse å legitimere holdninger og ytringer som eksempelvis:
«It is always Jewish bad behaviour that brings disaster on the Jews».
Eller antydninger om at Israel hadde noe med massakren på Utøya å gjøre."

Slik er det i andre partier og organisasjoner på venstresida også.

Det gjør heldigvis at disse antisemittiske miljøene på venstresida forblir små og isolerte. Disse er blitt tatt aktiv avstand fra av det meste som kryper og går av organisasjoner på venstresida. Tidligere RV kjørte jo en eksklusjonsprosess på antisemittisme, den ble ganske normgivende videre også. I Rødt har også folk valgt å melde seg ut etter at det er blitt tatt til orde for eksklusjoner. Vi har ikke en så lav terskel for å ekskludere folk som f.eks. Frp har hatt, men i forbindelse med antisemittisme er det våpenet absolutt i bruk. Andre organiserte miljø har ikke vært mer imøtekommende.

Det har gjort at vi finner slike miljø i dag primært på internett, i facebookgrupper som "Vi som bryr oss om avisa Klassekampen", som avisa sjøl gikk aktivt ut og tok avstand fra.

Og så publiserer de på enkelte andre nettsider som den nevnte bloggen til Pål Steigan, som har beveget seg ut i et konspirasjonsfarvann de senere årene, og det identitære (nyfascistiske) nettmagasinet Kulturverk som er et annet eksempel på ytre høyre-infiltrasjon som forsøker å koble etnonasjonalisme med miljøvern.

Så vi ser her også miljø som glir sammen med likesinnede miljø på ytre høyre. Kamp mot "globalister" blir viktigere enn klassekamp.

Antisemittismen og Palestinakonflikten
På papiret ser det jo enkelt ut. Antisemittisme er rasistiske fordommer mot jøder, antisionisme er politisk motstand mot jødisk nasjonalisme. Men siden antisemittisme er såpass upopulært så er det lett slik at aktører forsøker å snike den inn bakveien, gjennom f.eks. å bruke "antisionisme" som et kodeord for antisemittisme.

Man kan åpenbart være antisionist uten å være antisemitt. Det er to ulike ting. Men problemet med en del av de som bruker dette som en fordekt antisemittisme er jo at de selv om de er motstandere av jødisk nasjonalisme, er veldig for andre former for nasjonalisme, og da kan man få et forklaringsproblem rent prinsipielt.

Grensen mellom antisemittisme og legitim kritikk av den israelske statens politikk går rett og slett ved at man klarer å skille Israel som stat fra jøder som religiøs og kulturell gruppe. Den israelske staten har over tid utviklet seg i en mer og mer ytterliggående retning, og det er et økende antall jøder også som er kritiske til Israels politikk. Det har f.eks. kommet en rekke bøker fra amerikanske jøder de siste årene som har besøkt Israel og fått store sprekker i det glansbildet de hadde. Men uansett har bare de som fører og aktivt støtter Israels politikk noe ansvar for den.

Et uheldig fenomen er at enkelte dårlige Israelvenner bevisst eller ubevisst gjør den samme tankefeilen som antisemitter - de setter likhetstegn mellom jøder og staten Israel. Dermed blir det meste av kritikk av Israel sett på som antisemittisk i forlengelsen av det. Mange av disse i Vesten kommer jo fra ekstreme kristne miljø, som har en kristen milennialisme til grunn for ståstedene sine, heller enn reell sympati med verken israel eller jøder.

For å ta et konkret hjemlig eksempel kan vi jo se på Norsk Israelsenter som i nyere tid skiftet navn til "Senter mot antisemittisme", og som begynte å sende meg tidsskriftet sitt for noen år siden. Der var det gjennomgående at all kritikk av Israel ble stemplet som antisemittisk - iblandet store mengder Eurabia-teori og annen politisk ytterliggående propaganda. Hett tips: Dersom du virkelig ønsker å bekjempe rasistiske konspirasjonsteorier, er det lurt å la være å fylle bladet ditt med dem.

Litt mindre ytterliggående er også «Med Israel for fred» nyttige idioter for antisemitter og en betydelig hindring for oss som forsøker å bekjempe antisemittisme når de stempler f.eks. alle ungdomsorganisasjonene på venstresida og hele LO som antisemittiske. Det framstår parodisk.

Dette er selvsagt gefundenes fressen for virkelige antisemitter: Når de kan peke på uredelig bruk av antisemittisme-begrepet, forsøker de å bruke dette til å avvise også den redelige kritikken som rammer dem. Aktører som SMA, MIFF og også Israelske myndigheter, er svært nyttige idioter for antisemittiske aktører når de opererer slik.

Å bekjempe antisemittisme
Så hvordan bekjemper vi antisemittisme? Jeg vil vel peke på to ting. Det første er kunnskap. Antisemittisme er upopulært heldigvis, så de som forsøker å promotere det gjør det gjerne mer eller mindre fordekt. Vi må skolere oss, lese, gå på møter og diskutere og gjøre oss kjent med typiske antisemittisme troper slik at når vi blir møtt med f.eks. delebilder på Facebook hvor det antydes at jøder kontrollerer media så kjenner vi igjen det.

Det andre er hva vi gjør når vi kjenner igjen det, og der mener jeg på organisasjonsnivå at alle vi som ikke ønsker at antisemitter skal infiltrere miljøene vi er med i, så må vi sette opp tydelige skott og grensestolper mot antisemittisme, slik både Rødt og det meste av organisert venstreside har gjort.

Lignende ting har jo andre organisasjoner som f.eks. Palestinakomiteen også gjort, og det er vel grunnen til at disse miljøene først og fremst opererer på enkelte blogger og facebookgrupper.

På individnivå bør vi ta opp slike ting med de som sprer det. Mange gjør det kanskje ubevisst, og bør rettledes heller enn demoniseres. Sosiale normer fungerer, og vi kan alle bidra til å opprettholde dem.