Frederick Douglass: Kunnskap og frihet


Jeg leste nettopp Frederick Douglass første selvbiografiske bok, utgitt på norsk i 2015 under tittelen "En amerikansk slaves liv". Douglass vokste opp i de amerikanske sørstatene som plantasjeslave, men rømte etter hvert og ble kjent som en av de viktigste aktørene i kampen mot slaveriet.

Det er mange sterke momenter å ta med seg fra Douglass' bok. En ting er den institusjonaliserte brutaliteten i slaveriet i de amerikanske sørstatene. Det minner meg tidvis om beretninger jeg har lest om nazi-Tyskland, men også om kolonialismen eksemplifisert med belgiernes framferd i Kongo.

Så er Douglass også svært observant når han beskriver hvordan det å leve i et system med ekstreme sosial dominans-hierarkier (som slaveriet utvilsomt er) ødelegger ikke bare slavene, men også slaveeierne, som forandres og over tid går fra å føle sympati til forakt og avsky. Dette er psykologiske mekanismer som opptrer også i mindre ekstreme hierarkier, og som er godt beskrevet rundt nåtidens overklasses syn på "uverdige trengende", men dette er den eldste teksten hvor jeg har sett det så innsiktsfult beskrevet.

Så er det former for slaveri i boken som på overflaten framstår som "snillere", som når han blir slave for en husholdning i storbyen Baltimore, men Douglass avslører det.

Nå fikk jeg som sagt en dollar og femti cent om dagen. Jeg hadde kontrakt på det; jeg tjente det; jeg fikk det utbetalt: det var rettmessig mitt; likevel var jeg hver lørdagskveld tvunget til å gi master Hugh hver eneste cent av pengene. Hvorfor? Ikke fordi han hadde tjent dem - ikke fordi han hadde hatt en hånd med i laget for å tjene dem - ikke fordi jeg skyldte ham dem - heller ikke fordi han hadde så mye som et snev av rett til dem, men ene og alene fordi hans makt over meg tvang meg til å oppgi dem. Den vederstyggelige sjørøverens rett i åpent hav er basert på akkurat det samme.

Jeg kunne ikke se noen grunn til at jeg ved hver ukeslutt skulle stikke belønningen for mitt slit i husherrens lomme. Når jeg kom til ham med ukens lønn, pleide han å se meg inn i øynene med røveraktig bisterhet etter å ha tellet pengene og spørre: «Er det alt?» Han nøyde seg ikke med mindre enn siste cent. Om jeg tjente seks dollar for ham. hendte det imidlertid at han ga han meg seks cent som oppmuntring. Det virket mot sin hensikt. Jeg anså det som en slags innrømmelse av at jeg egentlig hadde rett til alt. [...] Jeg følte meg alltid ille til mote etter å ha tatt imot noe, for jeg fryktet at han lettet sin samvittighet ved å gi meg noen cent, og at det fikk ham til å føle seg som en temmelig hederlig røver.

Han er i arbeid og tjener penger til herren sin, men han har jo en "snill" herre, som tidvis gir ham noen cent han kan bruke selv. Men han innser at han har gjort alt arbeidet, og at det dermed er han som har rett på alle verdiene arbeidet har skapt - ikke en "eier".

Hvordan har Douglass kommet dit at han ikke bare avslører det brutalt undertrykkende plantasjeslaveriet, men også de "humane" slaveeierne? Han skaffet seg kunnskap! Douglass er mange steder i beretningen svært tydelig på hvordan det var det at han sklarte å skaffe seg litt utdanning, som gjorde at han omsider ble en fri mann, og at slaveeierne var svært klar over det - å lære slaver å lese var en stor synd.

Ikke så lenge etter at jeg kom for å bo hos Mr. og Mrs. Auld var hun så elskverdig å begynne å lære meg abc. Da jeg hadde lært den. lærte hun meg å stave ord på tre eller fire bokstaver. Akkurat på dette stadiet i min utvikling fant Mr. Auld ut hva som pågikk, og forbød straks Mrs. Auld å undervise meg og fortalte henne blant annet at det var ulovlig og dessuten farlig å lære en slave å lese. [...] «Kunnskap spolerer selv den beste niggeren i verden. Hør,» sa han, «hvis du lærer den niggeren (han mente meg) å lese. kan vi ikke beholde ham. Det kommer til å gjøre ham udugelig som slave for all fremtid. Han kommer straks til å bli umedgjørlig, og verdiløs for sin herre. Hva han selv angår, kommer han ikke til å dra noe nytte av det, bare ta skade av det. Det kommer bare til å gjøre ham utilfreds og lei seg.» Disse ordene sank dypt inn i hjertet mitt og rørte opp i følelser som lå og slumret og avfødte en helt ny tenkemåte. Det var en ny og særskilt åpenbaring som forklarte dunkle og gåtefulle saker som mitt ungdommelige hode hadde balet med, men balet forgjeves. Nå forsto jeg det som hadde vært vanskeligst å fatte - nemlig den hvite manns makt til å slavebinde den svarte. Det var en stor seier, og jeg skattet den høyt. Fra da av visste jeg veien fra slaveri til frihet. Det var akkurat det jeg trengte, og det kom til meg da jeg minst ventet det.

Kunnskap var veien til frihet og gnisten var tent hos Douglass, og ikke bare begikk han selvstudier og lærte seg å lese og skrive perfekt selv, han startet i skjul også skole for andre slaver.

De skaffet snart til veie noen gamle abcbøker, og det kom ikke på tale med annet enn at jeg skulle holde søndagsskole. Jeg samtykket, og viet følgelig søndagene til å lære disse mine kjære medslaver å lese. Ingen av dem kunne alfabetet da jeg kom. Noen av slavene på de omkriiigliggende farmene hørte hva som sto på. og benyttet seg også av denne vesle muligheten til å lære å lese. Alle som kom var innforståtte med at det måtte holdes så hemmelig som mulig. Det var nødvendig å la de religiøse husherrene i St. Michael sveve i lykkelig uvitenhet om det faktum at vi i stedet for å fordrive søndagene med å bryte, bokse og drikke whisky faktisk benyttet dem til å prøve å lære oss å lese Guds vilje, for de ville mye heller sett at vi fordrev tiden med slike nedverdigende aktiviteter emi at vi skulle oppføre oss som tenkende, redelige og ansvarlige mennesker.
[...]
Jeg ser tilbake på disse søndagene med en så stor glede jeg ikke finner ord for det. De dagene gjorde godt for sjelen. Undervisningen av mine kjære medslaver er det mest dyrebare arbeidet jeg noen gang er blitt velsignet med. Vi holdt av hverandre, og å forlate dem ved søndagens slutt var et tungt kors å bære. [...] Disse edle sjelene kom ikke på søndagsskolen fordi det var vanlig å gjøre det, og jeg underviste dem heller ikke for å vinne aktelse. Ethvert øyeblikk de tilbrakte på skolen risikerte de å bli grepet og gitt niogtredve piskeslag. De kom fordi de ønsket å lære. De var åndelig sulteforet av sine slemme husherrer. De var innestengt i sjelelig mørke. Jeg underviste dem fordi det gledet meg av hele mitt hjerte å kunne gjøre noe som lot til å [...] Det er en glede å vite at mange av de som kom på søndagsskolen har lært seg å lese og at jeg har medvirket til at minst en av dem nå er fri.

Når man kan lese, kan man nemlig komme seg til kunnskap på alle slags områder, og det gjorde også Douglass. Etter å ha fått innpodet fra barnsben at han og andre slaver var underlegne deres hvite herrer, får han hjelp til å formulere motargumentene for seg selv. I en bok han kommer over og leser i skjul.

Lesningen av disse skriftstykkene gjorde meg i stand til å uttrykke mine tanker og imøtegå argumentene som ble fremsatt til forsvar for slaveriet, men om de befridde meg for en vanskelighet, så var de også årsak til en annen som var enda vondere enn den jeg var blitt befridd for. Jo mer jeg leste, desto mer kom jeg til å avsky og forakte mine undertrykkere. Jeg kunne ikke betrakte dem som noe annet enn en heldig røverbande som hadde kommet til Afrika for å føre oss bort fra vårt hjemsted og degradere oss til slaver i et fremmed land. Jeg vemtes ved dem og syntes de var de usleste og mest ondsinnede mennesker.

Det er ikke vanskelig å ekstrapolere dette også til andre frihetskamper. Det å sørge for at utdanning på ulike nivå ikke bare var noe for overklassens barn, har vært en viktig frihetskamp i mange samfunn, også det norske. I land hvor man (gjen)innfører skolepenger i høyere utdanning, slås denne kampen tilbake.

Det har vært en tendens hos enkelte på venstresida til å mistro utdanning. Kanskje særlig høyere utdanning. Det mener jeg er misforstått. Det er riktig og åpenbart at det bør være et mål for et sivilisert samfunn at man skal kunne ha en god og trygg jobb, og være en aktiv deltager i samfunnet uten å måtte ha masse utdanning, men det betyr ikke at utdanning er et onde. Jeg vil si tvert om. Det er heller ikke slik at lang utdanning gjør deg til overklasse. Klasseposisjonen din bestemmes av rollen din i produksjonsprosessen i samfunnet. Har du en posisjon med makt over andre, med makt over deg selv, eller er du ganske maktesløs uten fagforeninga? De aller fleste med lang utdanning jobber med et lønnsnivå som er middels og uten særlig makt over andre mennesker. Mange stillinger som tradisjonelt har hatt mer frihet og autonomi har også opplevd press i retning proletaisering gjennom New Public Management-regimer. Hun jenta med hovedfag i litteraturvitenskap som jobber i bokhandelen er ikke klassefienden. Hun er klassekameraten.

Så kan man komme med noen innvendinger: Det er selvsagt ikke gitt at utdanning fungerer frigjørende - den kan også ta form av indoktrinering og propaganda (selv om man da kan stille spørsmål om det er utdanning).

Videre har vi en situasjon som vi bør erkjenne, der utdanningssystemet forsterker allerede eksisterende sosiale skiller. Det finnes selvsagt systemer som er mye verre enn det norske, men også vårt er alt for dårlig der.

Til sist er det selvsagt mulig å skaffe seg kunnskap utenom det formelle utdanningssystemet. Her har jo arbeiderbevegelsen fra starten lagt mye ressurser i å skolere medlemmene, og det gjør den fortsatt i dag. Det er også mulig å være autodidakt, men basert på egen erfaring vil jeg anbefale å kombinere det med i hvert fall noe formalisert kursing, hvor noen som har innsikt i fagfeltet har lagt opp et slags pensum. Ellers kan man risikere å lese masse innenfor en svært sær nisje av et område, og gå glipp av helt elementære argumenter som alle bør ha i bunn.

Det finnes dermed bedre og dårligere skolering og kunnskap. Idealet er kanskje det Paulo Friere kaller "De undertryktes pedagogikk", hvor man tar tak i elevenes/studentenes sosiale virkelighet, og mange jobber langs disse linjene også i dag. Det legger grunnlaget for frigjøring, slik det gjorde for Frederick Douglass.

Men heller ikke det reelt eksisterende utdanningssystemet et helt nytteløst. Det er en tydelig sammenheng hvor lengre utdanning gjør at færre faller for konspirasjonsteoriene, den enkle retorikken og de banale forklaringsmodellene til høyrepopulister. Høyrepopulistene selv vil nok mene at det er fordi studenter blir indoktrinert av kulturmarxister som har infiltrert universitetene.

Jeg heller nok mer mot at de har lært seg litt kildekritikk.

Så gjør som Frederick Douglass. Ikke fordriv søndagene med å bryte og drikke whisky (eller binge avhengighetsskapende netflix-serier). Frigjør deg selv.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering